Ny japansk forteller-stemme for norske lesere

Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest populære forfattere. Forlaget har på sine nettsider presentert henne på følgende måte:

"Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk."

I følge Wikipedia foreligger en håndfull av Kawakamis bøker på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er en av dem, og denne (med originaltittelen "Sensei no kaban") har fått tittelen "The Teacher´s Briefcase" på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er den første av Kawakamis bøker som er oversatt til norsk.

Jeg ser at forlaget sammenligner Hiromi Kawakami med Haruki Murakami. Jeg synes at det er uheldig med slike sammenligninger, fordi det kan lede leserne til å tro at Kawakamis bok faller innenfor genren magisk realisme. Det gjør den nemlig ikke. Når det er sagt har Murakami også skrevet romaner som ikke faller inn under genren magisk realisme, men det er ikke til å komme forbi at det er nettopp magisk realisme han først og fremst forbindes med. Personlig tror jeg at lesere som liker Murakami vil elske Kawakami, men at det vil også mange lesere som ikke liker Murakami gjøre ... Selv sier jeg ta takk til begge to.

Handlingen i "Merkelig vær i Tokyo" er ganske enkel. Boka handler nemlig om Tsukiko som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en gammel lærer fra videregående. Det har gått noen år siden sist de traff hverandre, for Tsukiko har i mellomtiden blitt 38 år gammel. Læreren - en mann hun kaller Sensei, men som egentlig heter Harutsuna Matsumoto-sensei - er 30 år eldre enn henne.

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men i tidens løp støter de på hverandre ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker. Som regel går det i sake - store mengder sake. Og øl.

Vi satte oss på en benk og åpnet matboksene. Lukten av kimchi steg med det samme vi tok av lokket.

"Bestilte ikke du spesial, Sensei?"

"Jovisst gjorde jeg det."

"Hva er egentlig forskjellen på spesial og vanlig?"

Vi bøyde oss over boksene i kor, først over den ene, og så den andre.

"Ikke stort, later det til." sa Sensei muntert.

Jeg drakk teen langsomt. Selv om det blåste, var det tross alt midt på sommeren, så det smakte. Den kalde teen gled fuktig ned i svelget." (side 21)

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, og heller lite om sanselig fysisk kontakt mellom de to. Og det til tross for at Tsukiko etter hvert viser seg å ha varme følelser for den tredve år eldre læreren sin ... Hvorfor holder han egentlig igjen? For det er vel ikke bare aldersforskjellen som gjør at han ikke tar imot den noe ubehjelpelige kjærligheten Tsukiko har å by ham? Det ligger hele tiden noe subtilt mellom dem, to ensomme og skibbrudne som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv, og som likevel blir trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. Kanskje et slags storbyfenomen, der det kjente føles litt tryggere enn alt det andre, noe som kan få enkelte (les: Tsukiko) til å forveksle dette med kjærlighet? Hvis det da ikke nettopp er kjærlighet det hele handler om?

Selv om det av til blir altfor mye sake-drikking, er det liten tvil om at de to deler en stor og inderlig interesse utover drikkingen, nemlig interessen for kulinariske matopplevelser.

Han la en liten klatt wasabi på en abaloneskive med pinnene og dyppet den i soyasaus. Han tygget langsomt. Han hadde en gammel manns munn når han tygget. Jeg tok en skive og tygget selv. Jeg hadde fortsatt en ung kvinnes bunn. Brått ønsket jeg så sterkt at den hadde vært en gammel kvinnes.

Shabushabu av blekksprut. Sashimi av abalone. Kjempetrauskjell. Flathodefisk. Kokt sjøkneler. Friterte kongereker. Rett på rett ble satt foran oss. Et sted omkring flathodefisken begynte Senseis spisepinner å bevege seg langsommere. Han tippet sakebegere lett til munnen, drakk i små slurker. Jeg hev meg over maten etter hvert som den ble satt pp bordet, pratet lite og drakk mer.

"Var det godt, frøken Tsukiko?" spurte Sensei i samme tonefall som til et barnebarn med voldsom matlyst.

"Mm," svarte jeg, før jeg sa med litt større innlevelse: "Veldig godt." (side 141)

Historien om Tsukiko og Sensei kunne fort blitt sukkersøt, om det ikke var for at replikkvekslingen dem i mellom er alt annet enn klissete. Tvert i mot handler det om nøktern faktautveksling, og en gang Tsukiko tar opp at hun elsker Sensei, blir det bare kleint. Dette forhindrer imidlertid ikke at de blant annet havner på kirsebærfest, på sopptur og på en tur til en øy. Med lun humor skildres disse to som skjebnen på et vis har ført sammen.

Kawakami skriver med en letthet det er få forfattere forunt å beherske så elegant som hun gjør. Hun er både stilsikker og trygg på romanens figurer, slik at vi kjenner at de er troverdige. Det stillfarne og stemningsfullte i boka har blitt sammenlignet med Sofia Coppolas "Lost in Translation", en film jeg i sin tid fant svært oppskrytt. Men kanskje var jeg ikke i den rette stemningen den gangen, og burde gi filmen en ny sjanse?

Jeg snakker til ham, og noen ganger svarer det fra oppunder taket, frøken Tsukiko. Sensei, jeg har begynt å trekke tofuen sammen med torsk og kronkrageblader, slik du lørte meg. Jeg håper vi møtes igjen, Sensei. Når jeg sier det, svarer Sensei oppunder taket, vi møtes igjen, frøken Tskukiko, helt sikkert.

På slike kvelder åpner jeg Senseis mappe og ser ned i den. Et tomt rom brer seg, fylt av ingenting. Et tomt ingenting som brer seg, stadig innover ....

Kanskje var det de litt drømmeaktige sekvensene av boka jeg likte aller best, der bokas jeg-person, Tsukiko, snakker med seg selv og filosoferer over det hun gjør - med en sjelden innsikt i seg selv og sine beveggrunner - eller mangel på sådanne ... Og så er det alltid forbundet med smerte å lese om uforløst kjærlighet.

Jeg likte denne lille, stillferdige romanen svært godt! Det eneste jeg beklager er at den var så altfor kort.

Jeg håper det kommer flere oversettelser av Hiromi Kawakamis bøker! Og så gleder jeg meg over at det stadig dukker opp nyoversettelser av spesielt japanske bøker for tiden! Som f.eks. "Søstrene Makioka" av Jun'ichirō Tanizaki, og nå denne av Hiromi Kawakami!