Når vår historie-forståelse må skrives om

Ebba D. Drolshagen (f. 1948) er tysk oversetter og forfatter. Hun ble født i Büdingen i Hessen, Tyskland, men tilbrakte sine første leveår i Ålesund. Hun har norsk mor og tysk far. Bl.a. har hun oversatt Edvard Hoems bøker til tysk, kan jeg lese på Wikipedia. Forfatteren bor i dag dels i Frankfurt og dels i Oslo, ut fra det jeg har forstått.

Drolshagen debuterte som forfatter i 1987, og hun har særlig befattet seg med andre verdenskrig som tema i sine bøker. Det er kun "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" som tidligere er utgitt på norsk (2009). "Den vennlige fienden" kom ut i Tyskland i 2009, og den norske utgaven som kom ut i 2012, er en bearbeidelse av originalen.

"Mellom 1940 og 1945 bodde inntil 350 000 Wehrmacht-soldater i Norge i tillegg til de den gang knapt tre millioner nordmennene. Likevel er det forbausende sjelden at det i de utallige bøkene som er utgitt i Norge om krigsårene så mye som nevnes at nordmenn og tyskere var tvunget til å organisere en hverdag med hverandre, fremfor alt på landet. Enda mindre fortelles om hvordan dette gikk til.

Grunnen til dette er lett å forstå: Etter den tyske kapitulasjonen ville ingen - verken i Norge eller i noe annet av de tyskokkuperte landene - huske annet enn svart og hvitt, og det betød: samarbeid og motstand.

Men i krigsårene hadde de aller fleste levd mellom disse ytterlighetene. For dem hadde den største utfordringen bestått i å tilpasse seg okkupasjonsmakten så mye at de ikke brakte seg selv og familien i fare - men ikke så mye at de forrådte fedrelandet.

Nettopp denne hverdagsgråsonen mellom samarbeid og motstand har alltid interessert meg spesielt: Hvordan oppstår en ny normalitet i en slik ekstrem situasjon? Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har til hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?" (side 7)

Drolshagen sammenligner Norge og Frankrikes forhold til tyskerne før krigsutbruddet. Mens franksmennene gjennom mange kriger med nabolandet anså tyskerne som barbarer, hadde nordmenn flest et helt annet forhold til Tyskland. Tvert i mot anså nordmenn dette landet som kulturens høyborg - i likhet med England. Det var fra disse landene de fleste nye impulser kom. Frankrike var forberedt på tysk innvasjon, mens Norge ble fullstendig tatt på senga. Millioner av franskmennene flyktet før innvasjonen, mens nordmenn - litt satt på spissen - ble stående nokså tafatt med hendene i lomma og se på, mens den noe stusslige mengden med tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Dette sier mye om de kulturelle forskjellene landene imellom.

Forfatteren har intervjuet både norske og tyske tidsvitner gjennom en årrekke (de fleste er døde i dag), og har sammenlignet deres historier med hverandre. Når hun skreller vekk ulikheter i måten vi tolker f.eks. avvisning og vennlighet på, sitter hun igjen med en kjerne av den samme historien, som likevel er vidt forskjellig. De tyske soldatene er opptatt av at de selv var så vennlige. Den norske sivilbefolkningen var høflige, fordi de visste at det lille minste feiltrinn kunne få fatale konsekvenser. Det som for dem var å vise en kald skulder, ble av tyskerne oppfattet som vennligsinnethet. Det er ikke for ingenting at det i denne konteksten snakkes om en "fløyelskledd jernneve". På overflaten fredelig og rolig - rett under overflaten ingen tvil om hvem som var seierherrer og herrefolk, og hvem som hadde å underordne seg. Drolshagen er like fullt opptatt av å få frem at det bak okkupasjonsuniformen fantes en mann, et menneske. Et menneske som ofte var en plaget vernepliktig uten særlig makt eller valg. Som lengtet hjem til familien sin, kjæresten eller rett og slett livet sitt.

Norge var ikke det verste landet å komme til, siden det nesten ikke fant sted kamphandlinger her - med unntak av kampene rundt Narvik, som varte en måneds tid før engelskmennene uventet trakk seg tilbake og overlot soldatene og Norge til sin egen skjebne. Og det i et øyeblikk der tyskerne nesten var overvunnet ... I alle fall - fraværet av krigshandlinger og kamper gjorde at mange tyske soldaters historier høres ut som den reneste speiderleir-fortelling. Ikke til å undres over at mange betegnet denne tiden som den beste i deres liv.

I de fem årene okkupasjonen varte, var nordmenn og tyskere nødt til å forholde seg til hverandre. Spesielt på småsteder ble soldatene mer menneskeliggjort og mindre fiender, og dette gjorde at det ikke var så lett å se hvem som var fiende og hvem som var venn - like så vanskelig blant nordmennene som blant tyskerne, faktisk. Kollaboratører fantes overalt - også innad i en og samme familie - og man kunne ikke stole på noen. Dersom man hadde fornærmet en nabo noen år tidligere, kunne dette få store konsekvenser under krigen dersom man da plutselig befant seg på hver sin side av konflikten. Det pussige er at franskmennenes forhold til de tyske okkupantene ikke var særlig forskjellig fra nordmenns - tross forhistorien med tro på at tyskerne var barbarer.

"Det er faktisk vanskelig bare å huske det man selv har opplevd, og holde fast ved sine egne minner når man senere hører om de store hendelsene som fant sted denne dagen og hva disse kom til å bety. De fleste tidsvitner anstrenger seg for å varte opp med minner som tilsvarer det historiske øyeblikket og tilhørerens forventninger. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, det ville være helt feil å si at de lyver. De vet bare intuitivt hvilke svar som duger og hvilke som ikke gjør det." (side 47)

Særlig i Frankrike opplevde de beseirede forundret at okkupantene ikke var de barbarene de hadde forventet seg. Flertallet var faktisk ikke bare helt normale, men også hyggelige og behagelige mennesker. Seierherrene på sin side hadde vanskelig for å forstå at så mange sivilister fortsatte å være tilbakeholdne, og at bare noen få var vennlige mot dem. De mente at det var tydelig at ikke alle forsto at de hadde gode hensikter og ønsket å redde dem fra engelskmennene. At de som seierherrer ikke ble elsket, forundret dem ... (side 87)

Arbeidskraft var en stor mangelvare under krigen, og fordi mange soldater kom fra bondelandet selv, hjalp de ofte til med innhøsting og den slags. Under slike forhold var det umulig ikke å komme nær hverandre, å unngå at det kunne oppstå relasjoner og vennskap. Andre ganger var det tyskerne som trengte hjelp til å bygge brakker, bruer, veier o.l., og dette ga de norske byggefirmaene nok å gjøre - i tillegg til at enkelte rett og slett tjente seg rike på tyskerne. Dette ble akseptert - i motsetning til kvinnenes befatning med fienden.

"Kjærlighetsforhold mellom fiender støtte ikke bare mot krigspåbudet om en kald skulder. Det var også anstøtelig fordi det for det meste dreide seg om forhold mellom ugifte, og dermed en krenkelse mot alle kristenmoralske påbud. Det passet ikke at en ugift kvinne moret seg sammen med menn, slett ikke for en gift kvinne heller, hvis ikke hennes mann var til stede. Dermed oppsto snart klisjeen om den lettferdige, grådige og korrupte "tyskertøsen", som holdt hånden åpen (og fikk den fylt), men andre sivilister, de sanne patriotene, ikke fikk noe. Denne fremstillingen er så feil at man kan si at den er fordreid i ondsinnet hensikt. Faktisk profiterte barn, menn og kvinner på soldatenes (tidvise) overflod minst like mye som de baktalte kvinnene, antakelig en god del mer." (side 107)

De norske guttene og unge mennene på denne tiden var stort sett nokså bondske, lutrygget og kledd i ukledelige posebukser og gjerne for korte gensre som de for lengst hadde vokst ut av. Norge var et fattig land og det var ikke flust verken med klær eller mat. Så kom de tyske soldatene, kledd i flotte uniformer. "Stoff og snitt forhindret en altfor bøyd holdning og beskytter bæreren mot hans egen dårlige smak. For når alt kom til alt, var det store flertall av de staute tyske soldatene like store heimfødinger som sine norske jevnaldrende." (side 43) Og så kan man selvsagt legge til at mange av de tyske soldatene var akkurat like staute og full av gode verdier som de norske mennene på deres egen alder. Svært få innehadde noen form for reell makt, men var å anse som vanlige vernepliktige som helst ville hjem. Den gangen som nå skilte man mellom vanlige menige og befalet, som sto nærmere det øvre makthierarkiet i nazi-Tyskland.

Men selv om noen (les: norske menn) tjente seg søkkrike på handel med tyskerne, var det kvinnene som fikk svi etter krigen. Mennene hadde jo ikke noe valg (...), mens kvinnene i aller høyeste grad var unnværlige. De måtte ikke ... Alle husker vel Hanna Kvanmos bok "Dommen", hvor hun ble straffet for å ha jobbet som sykepleier i Røde Kors. Heller ikke hun slapp unna fordømmelsen (ja, måtte hun ikke i tillegg sone fengselsstraff?). Mens mennene som tjente penger på tyskerne og la grunnlaget for senere rikdom for seg og sine familier, slapp fri. "Noen måtte jo holde Norge i gang" - selv om det var krig. Og så hadde man kvinnene som forelsket seg i fienden. Det var verre enn verst. Mange ble skamklipt i frihetsrusen, mens innsatte fanger på Grini som ikke var der pga. motstandskamp men fordi de hadde stjålet fra tyskerne, regelrette tyver (men som dermed "motarbeidet fienden"), ble feiret på lik linje med motstandskjemperne ... Kvinnelige motstandkjempere fikk for øvrig heller ingen del av æren som burde ha tilfalt dem.

"En beskyldning om upatriotisk oppførsel var en sosial dødsdom som man heller ikke ble kvitt etter krigen. Da fantes det nemlig ingen lenger som hadde vært venn med en tysker. De som i private memoarer eller i samtale med meg eller andre innrømmet å ha kjent en eller flere soldater, begynte uten unntak fortellingen med å bedyre at de ikke hadde oppsøkt denne kontakten. De hadde ikke kommet unna, den hadde vært uunngåelig: De hadde jobbet sammen, tyskeren hadde vært innlosjert i huset, han hadde kommet for å kjøpe melk (og revepelser). Kjernen i alle historiene er at man hadde avvist representanten for okkupasjonsmakten på det mest bestemte, men likevel ikke hadde kunnet motstå mennesket i uniformen fordi han - vel, fordi han var et menneske. De som var barn den gangen, brukte gjennomgående alder og uskyld som argument." (side 122-123)

Drolshagen er også innom temaet de norske jødene og behandlingen av disse, hvor det særlig er den nesten totale mangelen på interessen for deres skjebne som gjør størst inntrykk. Hun stiller også spørsmål ved hva folk egentlig visste - særlig de tyske soldatenes viten.

"Ikke noe europeisk land som var okkupert av tyskerne under annen verdenskrig, gikk før på åtti- eller nittitallet for alvor i gang med å utforske sin egen medvirkning ved utplyndingen og forvisningen av og drapene av sitt eget lands jøder." (side 147)

Kvinnene som hadde hatt tyske kjærester ble lenge ansett som kollaboratører og landsforædere. Barna deres ble stigmatisert. Akkurat dette hører til Norges mørkeste og skamfulle historie.

Noen av de tidligere tyske soldatene ønsket å reise tilbake til Norge for å se igjen stedet de hadde bodd på i en årrekke, men også for å møte det de hadde oppfattet som venner under krigen. Stor var overraskelsen over at de ble møtt med en kald skulder. De fleste nordmenn visste så altfor godt hvordan det gikk med dem som ble fordømt som forrædere etter krigen, og ønsket ikke å utsette seg for ringeakt ved å åpne dørene for tyskere på nytt. Denne holdningen satt i - tiår etter tiår. Selv den dag i dag er ikke dette helt over, noe jeg ikke minst har merket selv når jeg har fortalt om en tysk venn, som tidligere var i Norge som soldat. Dersom han fremdeles hadde levd, ville han ha vært over 90 år. Han elsket Norge og nordmenn, og kom tilbake til Norge - om og om igjen - så lenge helsen holdt. Når jeg har fortalt om ham, har det blitt stille rundt meg, særlig blant eldre mennesker som selv opplevde krigen.

Mitt ønske er at flere burde få øynene opp for Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"! Drolshagen tar opp en del tabuer - som at det i det hele tatt var mulig med vennskap mellom okkupant og okkupert - og som det er på høy tid å bringe frem i lyset. Kanskje er det nettopp i vår tid at denne delen av vår nære historie skal komme frem, slik den virkelig var? Alle bokutgivelsene nå for tiden tyder på det!

Styrken ved Drolshagens fremstilling er at hun ikke lar noe ligge, men snur og vender på alt hun kommer over, og stiller det ene retoriske spørsmålet etter det andre. Hun er ydmyk i forhold til alt hun ikke vet, og overlater til leseren å trekke en hel del av konklusjonene. Vi har vel alle hørt noen historier fra tidsvitner i egne familier, lest litt her og der, sett noen filmer, lært om krigen på skolen - og stadig, stadig tvinges vi til å revurdere tidligere vedtatte "sannheter". Og vi må erkjenne at krigsoppgjøret var forferdelig urettferdig og lite egnet til å ivareta rettssikkerheten til individet, at kvinnene ble urimelig hardt straffet i forhold til mennene (forelskelse versus egen økonomisk berikelse - hva var egentlig verst?), at vi ikke kan skryte på oss at vi tok vare på de få jødene som bodde her da tyskerne kom, at definisjonsmakten på hvem som ytte motstand og hvem som var landsforædere ikke satt der den burde (dvs. den satt faktisk ikke i rettsapparatet, men i massehysteriet og hevngjerrigheten hos folket flest, og dermed ble det tilfeldig hvem som ble dømt og hvem som ikke ble det) ... osv. I denne konteksten er Drolshagens bok svært viktig!

Jeg anbefaler denne boka på det aller sterkeste!