De mørkeste dager
Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad
igjen går det fremad mot lys og mot sol.
I tåkegrå dager og regntunge netter
skred mørket imot sin ytterste pol.
Og har vi enn knugende trengsler tilbake
isnen fra stormenes rungende røst.
Frysende dager hvor alt er et øde
så føler vi dog som en lidende trøst:
At dagene lenges, at rommet får farver
at alt som nu sover i skogenes skjød
kun venter på timen hvor friskt det skal spire
og blusse med livets og skjønnhetens glød.
Vi føler at alt som nu knuger og gnager
vårt hjerte og gjør det forherdet og trist
skal svinne når solkulens flammende lyshav
får bukt med en vinters dødskolde brist.
Ukjent forfatter, Nord-Norsk visegruppe fant diktet i en gammel finnmarksavis.
Sist sett
