Bokelskere.no

Anna Fiske gir leseren et innblikk i Gruppa. Terapigruppa, altså. Seks forskjellige mennesker med god spredning når det gjelder både alder, bakgrunn og grunn til å være der, møtes en gang i uka for å hamle opp med det de har til felles: sosial angst og ensomhet.

Mari har et anstrengt forhold til sin mor, som ikke er særlig flink til å høre etter, og som har en tendens til å overkjøre henne. Per sitter rett og slett på utsiden av det sosiale. Han snakker ikke med kollegaer på jobb, han kommer hjem alene, spiser ferdigmiddag, ser på tv, legger seg og gjentar neste dag. Grete har et noe anstrengt forhold til sin datter, som kanskje uten å mene det fremstår som utakknemlig og har den samme tendensen som moren til Mari når det gjelder å kjøre over. Steinar er ensom i forholdet sitt. Siv har gjerne sex med menn, men hun klarer ikke forholdet etterpå – helst skulle hun ha latt være å ligge med dem også, men det blir alltid sånn. Ari har et lite barn, men reiser mye med jobben. Han får angstanfall både her og der, men det går fort over.

Jeg synes Fiskes styrke med denne boka er at hun klarer å illustrere de underliggende problemene over noen få sider per person, selv om samtalene og hendelsene gjerne er rimelig ordinære. Jeg blir rent imponert over den nerven som er tilstede – hver eneste rute og hvert eneste ord virker godt gjennomtenkt. Det er faktisk ganske vanskelig å vise frem mental helse på denne måten. Fiske får det til.

~

Dessuten har hun klart å samle et rimelig representativt utvalg mennesker i denne gruppa. Det fremstår først og fremst som troverdig, men det vitner også om at problemer knyttet til mental helse kan ramme hvem som helst. Man kan ikke nødvendigvis se på noen at de har det vanskelig, og man kan heller ikke anta at bare fordi folk er i en livssituasjon der man kanskje skulle tro at alt er fryd og gammen, så har folk det bra. Det er ikke sånn det funker. Gruppa gjenspeiler dette.

Streken til Fiske er lett gjenkjennelig, i sin naive og litt barnslige uttrykksform. Jeg er nok generelt mer fan av en litt mer raffinert og realistisk type strek, men akkurat her trivdes jeg godt med stilen. Den får frem det ordinære, på en måte – det uperfekte. Det er ikke noen stigende spenningskurve her – intet klimaks og ingen redning der alle er friske plutselig. Det er et lite utsnitt fra hverdagen, vi inviteres inn for å se. Så lukkes dørene for oss igjen. Historien er lettlest, streken er enkel, men boka er allikevel alt annet enn enkel.

Jeg likte boka bedre ved andre gjennomlesning – mest fordi jeg la merke til detaljer ved illustrasjonene som jeg ikke så første runde, tror jeg. Kommer nok til å bla igjennom den flere ganger, også. Den er fin.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Takk for en grundig og god anmeldelse som blir ekstra fristende når du legger ved bilder. Jeg leser lite tegneserier, men denne tror jeg at jeg skal prøve :))

Så bra! :)