Bokelskere.no

Noen betraktninger omkring "kapittelet" Heime:

Her blir vi presentert for Veslemøy og nærmiljøet hennes. Denne innledningen gir en fin bakgrunn for å forstå hva som skjer med jenta videre i historien. Hun tilhører det gamle bondesamfunnet der de tar godt vare på tradisjoner, inklusive gammel folketro. På overflaten ser dette ut til å skape trygghet i hverdagen: Nissen i fjøset er for eksempel en helt konkret skikkelse som Veslemøy har tillit til.

Men ei tenåringsjente kunne "falle i staver" og dagdrømme da som nå, og for Veslemøys vedkommende går drømmene i retning av eventyr, som hun åpenbart har inngående kjennskap til, i likhet med sagn, gåtefortelling og annen folklore. Stundom dikter hun seg selv inn i eventyrene, for eksempel når hun dagdrømmer om prinsen mens hun betrakter katten.

Hun er en populær forteller med god fantasi, og avslutningen på "I omnskråi" viser også innlevingsevne: Som avrunding på historien om Helge Håland som ble bergtatt, legger hun til: "Det er nok mange i haug og hamrar som gjeng og lengtar og stilt seg jamrar ..."

Og trass i den muntre sporven i tunet kommer bergtakingsfantasiene tilbake i nattemørket, med "skuggar i måneskodd", "bukketråv" under vinduet - og den besnærende sangen som lokker med sølvrokk, måneslott, sæletid og "elskhug vill". Jeg får assosiasjoner til gamle bergtakingsballader som Margjit Hjukse og Liti Kjersti når jeg leser dette. Garborg har på ypperlig vis maktet å skildre ungjente-drømmer fra ei tid da seksualdrift var tabu og hørte mørkemaktene til.

Det siste diktet i denne bolken, "Sundagsro", er fullt av trivsel, ro, munterhet og harmoni - men Veslemøy har altså fått et varsel om sin videre skjebne: Det som i natti seg løyner, det skal du skilja og sjå.