Bokelskere.no

Da er vi vel såpass ferdiglest alle sammen at man kan tillate seg å omtale selve historien litt friere. Når jeg leser de siste innleggene her, ser jeg at jeg stort sett er enig i alle innvendingene: Historien er springende, rotete, språket fullt av klisjeer (og perler, for all del!) - og avslutningen er et virvar av løse tråder. Likevel har boka gjort dypt inntrykk, og for meg er det guttens historie som vekker de sterkeste følelsene. Fra barndommen av har han mistet den ene etter den andre av dem han var knyttet til. Når han omsider greier å etablere et vennskap med den stabile, trygge og lesehungrige Bardur, får han et fast holdepunkt i en tilværelse han ikke føler seg hjemme i. Og så gir altså livet ham nok et slag i ansiktet. Fortvilelsen hans er nesten uutholdelig å lese om.

I resten av boka er han uten rotfeste igjen, og beskrivelsen av hvordan han sørger er både rørende og morsom: Kan han glede seg over noe her i verden, han som sørger over Bardur? Burde han ikke ha dårlig samvittighet når han synes ei jente er pen? Kan han noen gang begynne å nærme seg andre mennesker igjen uten å føle at han svikter Bardur? Og så får vi altså presentert et knippe potensielle "interesseobjekter".

At forfatteren har valgt å avslutte boka akkurat der, framfor å fullføre historien, virker for meg bortimot spekulativt. Men i sum, kanskje banalt: Mitt sentimentale leserhjerte banker fremdeles sterkt for gutten.