Utgangspunktet for å lese denne boken var at jeg generelt tiltrekkes av ulike avviker-historier,. Romanen både skildrer en som er, ønsker å være, på siden av samfunnet, og er skrevet av Ambjørnsen, som for meg er en slags urbanist, men som her skriver om skogen (bl.a.). -Hvem skulle trodd at Ambjørnsen kunne skrive dette? Ikke jeg. Karaktertypene og skildringene av dem er ikke helt uvanlige for Ambjørnsen, og syntesen mellom dette kjente ambjørnske og naturen er fantastisk! Denne romanen river meg med og inn i noe av det samme som Espedals "Gå. Kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Thoreaus "Walden. Livet i skogene", men perspektivet er annerledes. Great!
Sist sett
