Det er ikke alle forfattere forunt å få et nært bekjentskap til sine lesere. Dette ble skrevet på bloggen min hos Bloghog, som en hyllest til leserne mine. Siden Bokelskere er lesere, tenkte jeg noen ville like å vite hva i alle fall denne forfatteren føler for sine lesere.
Som et ekko i dype fjelldaler fulle av moskus lyder mine ord: Jeg har mye å takke bloggen for.
For å unngå å kjede dere, skal jeg bare nevne det som er årsaken til dette innlegget.
Cezi. På VG-bloggen lød hun nicket Cezanne. Når og hvorfor hun begynte å blogge vet jeg ikke nå, men jeg er så glad for at hun fulgte inn hit til Bloghog.
Cezanne er ikke bare en av mine største fans, hun er også en korvenninne og et oppkomme av positivitet – det har jeg fått æren av å oppdage. Jeg visste det egentlig før brannen som jafsa med seg alt av hennes og Stormagepus’ eiendeler men jeg fikk bekreftelsen i fullt monn da jeg dro til Sitty Syd (også kalt City Syd) med to bøker på Egon-perfekt-til-lunsjmøter som jo er (for å ære Cezis egne ord) et gullkorn. Det er lett å få Cezi til å le :-D
Det første møtet vi hadde var også på Egon, i Trondheim, i Søndre Gate etter et intervju med en lokalavis på grunn av en nylig utgivelse. Det møtet ga meg nok mer enn jeg har fortalt i etterkant. Jeg er slett ikke vant til at noen er så dyptgående interessert i min måte å tenke på, jobbe på, hvor tankene og ideene kommer fra, hvordan skapelsen foregår når bøker og personer i bøkene får liv… Jeg har faktisk aldri tenkt over det der at leserne har sin oppfatning og sine spørsmål angående disse tingene fordi… det har alltid vært naturlig for meg.
Fantasien, denne vanvittige fantastiske innretningen som gjør at jeg aldri føler meg ensom – heller tvert imot skulle jeg ønske at den lot meg få litt fred innimellom… aldri hvilende skapertrang og en haug av historier som trenger på i både diffuse og faste former mens de maser om å få komme ut… De har hver sin historie å fortelle og de har lagt det oppdraget på meg. Personer som blir virkelige for leseren så snart de finnes mellom to permer, personer som har sin historie de insisterer på å få fortelle ved hjelp av meg, gjennom meg, på grunn av meg, eller kun for å bruke meg som et redskap så andre ikke-eksisterende sjeler kan få fortalt sin historie gjennom meg når de ikke klarer å gjøre det selv… Om disse figurene faktisk eksisterer eller ikke, er et ubesvart spørsmål – noen sier at en gud ikke eksisterer om ingen tror på guden men så snart noen tror på guden, så er eksistensen et faktum. Da får guden makt. Er det også slik med bøker og de oppdiktede figurene i historiene?
Jeg har dårlig samvittighet for en av sjelene som har fått liv gjennom fire bøker. Ahmeron svever i det uvisse, han har vært utmattet og syk i flere år nå, tålmodig ventende mens jeg avsluttet det ene prosjektet etter den andre. Jeg vil ikke la ham vente stort lenger, men jeg må samle tankene for å gi ham den beste healing mens Leyhla må få sjansen til å gjøre dette med riktig veiledning. Dessuten må Kristina, Vigdis og Susanne også få sin sluttstrek – det håper jeg de får i juli i år. Ahmeron har til og med fått liv via en annen blogger, hvilken ære er vel det :-) En av mine figurer har blitt foreviget i form av et nick…
Disse fiktive sjelene ville ikke ha eksistert uten forfatterens fantasi og skapertrang, evnen til å formidle og bringe liv til oppdiktede mennesker – men etter å ha tenkt litt i det siste og forsøkt å sette meg i den andre stolen – leserstolen – har jeg innsett en ting. En forbanna viktig ting som enhver forfatter er pliktig til å være klar over: INGEN figurer i mine bøker vil komme til liv hvis ingen leser om dem. Leyhla og Ahmeron ville ikke eksistert om det ikke var for leserne mine. Heidi, Susanne, Vigdis, Kristina og Kristian, Aleksander, Olaf og ikke minst Dieselgutten… Ingen av disse herlige personlighetene ville ha eksistert om det ikke var for at leserne lot dem få liv.
Ja. Jeg fødte dem i bøkene, men de lever ikke uten leserne. Og der kom det tårer, for jeg er dere lesere så evig takknemlig for at dere gir meg den drivkraften som trengs for å fortsette å gi liv.
En forfatter uten lesere er bare… er bare… Jeg ville ikke ha vært noen ting.
Dere gir meg styrke og kraft til å fortsette med å skape nytt liv. Vit hvor sterke og mektige dere er! Dere hjelper forfatterne å skape liv! Skam få den forfatter som glemmer det!
Takk, Cezanne!
Sist sett
