Bokelskere.no

Hei. Jeg har ingen problemer med å forstå Hedvig emosjonelt. Hun fremstilles som en "flink pike", født med "en sølvskje i munnen" og full av opprør og lei sin kanskje pådyttete livsstil. Litt som Johan Borgens: "Lillelord" fra samme område og miljø vel et halvt århundre tidligere. Det er nok av eksempler på dette også fra virkeligheten. Derimot er det vanskeligere å forstå hennes valg og handlinger i den enkelte situasjon. Hvorfor skriker hun ikke opp og går til politiet tidligere og hvorfor velges så vidt risikable steder for stevnemøter. Hun begår tross alt en straffbar forbrytelse. Det jeg liker med boken er først og fremst det språklige, replikkvekslinger som forteller mye om miljø og hverdag i en uttrykksform som jeg antar særlig unge mennesker i Oslo-området vil kjenne seg igjen i. Derimot er jeg mer i tvil om dette er tilfelle for lesere fra andre grupper.

Hei. Nei å forstå Hedvig synes jeg ikke ble noe problem, men å tro på henne synes jeg ble ganske vanskelig. Jeg skjønte også såpas at hun var den snille, flinke og ordentlige søtsnuppejenta - ikke minst pga den overdrevent utagernde og "crazy" vennina som setter alt på spissen for henne støtt og stadig, men jeg reagerte faktisk litt på nettop språket i Hedvig-delen av boka. Selv om jeg ikke er noen teenager lenger, er det ikke sååå lenge siden jeg var ung i Tigerstaden; jeg synes det ofte blir overfladisk - spesielt dialogen, med mindre det er litt sånn ironisk Tina&Betina? Jeg er enig med deg når det gjelder handlingene hennes også, sjøl om man så klart kan gjøre fryktelig mye impulsivt dersom man er hodestups forelska...