Jeg hadde sett frem til denne boka fordi jeg hadde hørt det var en god bok, og ble skuffet. Folk kjøper nok Natascha Kampusch' bok mer av egen sensasjonshunger enn forfatterens skriveegenskaper. Boken er gjennomsyret av forfatterens bitterhet mot folk som har kritisert henne i etterkant av rømmingen, og Kampusch bruker mye plass på å forsvare sine egne handlinger under fangenskapet. Alt hun forteller om seg selv blir underveis støttet opp av psykiatrien, som vitner om at hun har fått mer enn bare litt hjelp av en psykolog for å skrive boken.
Hun har også utelatt visse deler av historien (som hun jo selvfølgelig må få lov til), men hele bildet blir en smule ufullstendig. Andre ting blir gjentatt gang på gang, og boken er dessuten dårlig oversatt (til engelsk)
Sist sett
