Det er en betydelig sjanse for at denne boken er en bedre roman enn jeg er leser. Det finnes partier her som er noe av det beste Bjørneboe har skrevet. Hans innblikk i, og medfølelse for, et komplisert kunstnersinn, er imponerende - ikke minst når han tar for seg den selvdestruktive kraft som til de grader preget hans eget liv. Det er umulig ikke å se parallellene mellom det skarpe, gode portrettet av forfatteren Ragnhild Jølsen og Bjørneboe selv. Like umulig er det ikke å fundere på hvor klart han selv så dette, tolv år ut i sitt eget forfatterskap, fjorten år før hans selvmord.
Boken er på færre enn 200 sider, men ingen lettvekter. Den er interessant på mange måter, ikke minst som en verdig representant for en vanskelig genre: den halvdokumentariske romanen. Når jeg ender med å gi en middelmådig firer, er det fordi jeg synes to av kapitlene, "Det store bluss" og "Den røde høst", blir for eksperimentelle i stilen og bryter med språket i resten av boken. Men se min innledende reservasjon...
Viser 3 svar.
Det var denne boka som gjorde at jeg for mange år siden tok for meg alle hans romaner og artikler i bokform.
Det resulterte i at han kommer veldig høyt oppe på lista over de norske forfatterne jeg er begeistret for.
Kunsten er ikke å "bare" skrive en god bok men flere, og det synest jeg han har.
De kan være mørke, dystre, direkte, ærlige, satiriske og kritisk. Han hadde et stort engasjement på ulike felter som han skrev om.
Hans direkte språk eller "tale til folket" er et særpreg, det synest jeg er en styrke som løfter bøkene høyt, høyt opp.
En av våre fremste intellektuelle gjennom alle tider, spør du meg! Og modig så det holdt. Det ligger forresten noen fascinerende intervjuer med ham ute på YouTube.
Helt enig, ja modig til de grader, kunne tale de "lærde herrer" midt i mot. Jeg vil anbefale deg å lese boka Norge mitt Norge , den er det krutt i.
Sist sett
