Bokelskere.no

Ah, fryktens Gud. Mang en diktator har lært av denne gamle ringreven.

Historiens verste diktatorer har vært ateister og inspirert av Guds-fornektende ideologi. Bare Stalin og Mao greide å ta livet av flere hundre millioner mennesker samtidig som Bibelen var forbudt lesning. Men både stalinismen og maoismen spilte fallitt og Bibelen er ikke lengre forbudte bøker i Russland og Kina. "Gud står den stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Ordspr. 3:34)

Jeg vil ikke starte en (ny) diskusjon som ingen gidder å ta. Men dette er ikke helt riktig. De despotene du nevner drepte i en ideologis navn - nærmere bestemt kommunismen. Ja, kommunismen er en sekulær ideologi og et av "komponentene" er ateisme. Men nå er det også slik at Stalin drepte haugevis av kommunister (særlig offisere og partifolk) og de var jo ikke akkurat religiøse.

Når det gjelder den andre diskusjonen. Jeg er enig med Eirik ovenfor. Både Bibelen, Koranen og andre religiøse skrifter er en vesentlig del av menneskehetens kultur og historie og disse skriftene har tilført litteraturen mye - men dette er også betente "bøker" i den forstand at en god del av menneskeheten anser denne boka (disse bøkene) for å være Guds ord/inspirert av Gud (stryk hva som ikke passer). Derfor bør man være forsiktig i slike diskusjoner - ikke nødvendigvis for å være "snill" eller holde igjen det man egentlig mener - men fordi man får ikke noe fruktbar eller konstruktiv diskusjon hvis det ender med personangrep og folk går inn i "skyttergravene".

Man skal gå til bibelen for å bli inspirert, men den skal ikke leses bokstavelig ord for ord. Det er mennesker som har skrevet bibelen og endog noen tusens år før vår tid. Hvor skoen trykket den gang, trykker den ikke på samme plass i dag. For det er en enorm forskjellig på folk den gang og oss i dag i vårt samfunn.

Det føles som et gufs fra gamle dager når du skriver inn slike sitater fra bibelen. Fra en tid da prestene kunne ture fram akkurat som det passet dem. Det er mange som har fått arr på sjelen av en prest som valset over dem uten omtanke. Prester har alle ikke vært like. Noen har faktisk vært omtenksomme, men flesteparten har visst om makten det innebar å være prest og brukt den. Det har gått gjetord om noen prester, hvor når presten flyttet til et annet sted - flagget de på det stedet presten reiste fra.

Det som tydelig kommer fram her i alle "svarene" til meg er at man "angriper" meg istedet for å gå konkret inn i selve teksten jeg siterer. Hvis man misbilliger Bibelens tekster - får "gufsefølelser" av dem - da bør man vel heller ikke lese sitater fra den boken? Hva er rent konkret galt med Joh. 3:18-21? Er det ikke fremdeles slik at hver den som gjør det onde hater lyset og ikke vil komme til lyset?

Kan ikke se at du er blitt angrepet som person her. Men for sitatene du skriver inn som gir oss en dårlig følelse. Selv er jeg hverdagskristen og tror fullt og helt på Gud, men ikke i den konteksten du fremmer.

Kan du definere "hverdagskristen", hva det er for noe? Hvordan kan en som sier seg å være kristen og tror fullt og helt på Gud, få en dårlig følelse av å lese sitater fra Bibelen? Du må også forklare nærmere hvilken kontekst jeg fremmer. Jeg har jo bare skrevet noen sitater.

Hverdagskristen; Tro på Gud, er seg selv både på godt og vondt, ha omtanke for sine medmennesker og være et medmenneske så godt man kan. Har ikke tro på at hvis du ikke tror på gud så går du lux til helvete. Bilde er ikke svart/hvit. Om man ikke tror, men er et medmenneske så oppveier gjerningen. Konteksten jeg nevnte - da må du gå tilbake til dine egne innlegg her. Vi er alle her på jorden for å høste erfaringer, både gode og vonde - slik er livet.

Ja, det var noe av poenget, om Gud eksisterte ville jeg tro han var mer overbærende enn gutta du nevner, samt tilgivende og ikke fullt så narsissistisk som den guden du skisserer i sitatet. Og for å sitere Woody Allens film Crimes and Misdemeanors:

“Now the unique thing that happened to the early Israelites was that they conceived a God that cares. He cares, but at the same time he also demands that you behave morally. But here comes the paradox. What’s one of the first things that that God asks: that God asks Abraham to sacrifice his only son, his beloved son to him. In other words, in spite of millennia of efforts we have not succeeded to create a really and entirely loving image of God. This was beyond our capacity to imagine.”

Bruker man religion som trussel så bruker man den for å få kontroll, for å omforme verden til å se ut slik man ønsker, for å luke ut det man ikke synes passer inn og det man frykter. Dette er akkurat hva totalitære politiske ideologier søker å gjøre. Så kommer naturligvis forklaringen: "Man løper Guds ærend". Vel, da løper man ærendet til en Gud som sier at man skal skremme folk til å tro på ham. Kunne ærlig talt diktet opp en bedre Gud selv.

En Gud som sier han vil sende meg til helvete om jeg ikke tror på ham skal jeg eventuelt le opp i trynet mens jeg brenner, for det synes jeg er temmelig smålig av ham (sier "ham" fordi en kvinnelig gud antagelig ikke ville vært så usikker på seg selv at hun krevde at alle tilba henne).

Heldigvis har de fleste religiøse gjort sitt valg på grunn av en personlig overbevisning, og respekterer andres rett til å gjøre det samme.

Om du oppfatter Gud som veldig skremmende, så deg om det. Totalitære stater med ateister i førersetet har alltid forsøkt å utrydde de kristne. Her er en fersk liste over forfølgelse som pågår i dag: http://www.document.no/2012/07/forfolgelse-av-kristne-i-mai/

Når det gjelder utryddingen du snakker om har det nok vært et mål for flere totalitære stater å utrydde kristendommen, å utrydde de kristne har så vidt meg bekjent ikke vært et uttalt mål for noen av dem, men beklageligvis har jo kristne lidd under forsøket på å utrydde kristendommen, siden dette kan bli ett og samme middel/mål når motstand ytes (og denne motstanden må naturligvis betraktes som legitim). Det totalitære aspektet er nok uansett viktigere enn sekularitet/ateisme, og andre religiøse grupper har under slike forhold fått samme behandling. Det er et spørsmål om makt, kontroll og orden, mer enn om livssyn. Man kan til og med argumentere for at fundamentet ikke har vært "ateistisk nok", siden politiske ideologier som er av totalitær natur bærer i seg den samme idealismen og den samme konsekvensetiske rettferdiggjørelsen som også politisert religion bærer preg av. Moderne sekulære stater har lagt dette fullstendig bak seg.

Hva gjelder listen du viser til teller jeg èn stat som kan kalles sekulær, og eksempelet det vises til er en enkeltstående hendelse utført av tenåringer.

Forfølgelse av kristne er en styggedom og må tas på alvor, men man må være forsiktig med å trekke for skarpe og generelle konklusjoner når man skal peke på årsaksforhold. Da risikerer man å gå i samme felle som forfølgerne.