Dette diktet leste jeg i et eller annet skoleopplegg da jeg var 10-11 år. Siden har det sittet som spikret og jeg har tatt det fram, i ulike sammenhenger, i årenes løp. Jeg ble påminnet dette diktet i går, helt tilfeldig, da jeg bladde i et gammelt album.
Jeg ønsker å gjenta det fritt etter hukommelsen, uten verseform, og tar derfor forbehold om enkelte "skjønnhetsfeil" Jeg vet det er mange som kjenner og har hatt glede av dette diktet.
FISKER PER STENG
Fisker Per Steng var så vakker en kar som noen gang satte et garn, konen var liten og sliten og rar, hun hadde hatt elleve barn. Men alltid forelsket, beundrende vekk satt hun og skrøt av sin Per, Per Steng er vel vakker, Per Steng er vel kjekk og så god som han er når han ler.
En gang det var i kaffeslabras spurte hun alle som en, spurte til alles bestandige spas, er ikke mannen min pen. Er ikke mannen min vakker og god sa hun med salige smil. Per Steng satt på tunet og puslet med no', en kjempe med solbrun profil.
Jo da sa konene, alle som en, for noenting måtte de jo si. Jo det er visst han er inderlig pen og sånn som han holder seg De.
Ja visket konen og så på sin mann som satt der og bøtet et garn, det er ikke mulig å se på han at HAN har hatt elleve barn.
H.Wildenvey
Sist sett
