I noen bøker og filmer er dialogen så kunstig og usannsynlig at det blir direkte irriterende. Ofte er det litt høyverdig litteratur, eller kanskje litteratur som sikter litt høyt - det skal ikke være hverdagslig eller trivielt, men alt det folk sier er symbolmettet.
Kom på det nå da jeg kommenterte en bok av Linda Olsson. I hennes bok "Taushetens konsekvenser" fant jeg en sekvens om et viktig møte mellom to personer. Men de kunne liksom aldri si NOE normalt, alle replikkene måtte handle om noe annet enn det møtet mellom dem handlet om - jeg vet ikke om jeg forklarer dette noe godt, noen som skjønner hva jeg mener?
Jeg kan lage et eksempel...hmmm....Anna og Bjarne er skilt, bitre fiender, foreldre til et barn som svever mellom liv og død etter en bilulykke, møtes på sykehuset:
A: Jeg kan fortsatt kjenne duften fra fiolene... B: Men fioler har ingen duft. A: Duften fanges bare av dem som har et rent hjerte! B: Mitt hjerte - snakker DU om mitt hjerte?
Sukk. Mens de i VIRKELIGHETEN kanskje ville sagt:
A: Å, herregud, kommer ikke legen snart? B: De sa det ville ta et par timer før de visste noe mer. A: Du burde passet bedre på henne! B: Det var en ulykke! Ingen kunne forutse det. Jeg kan hente kaffe. Må bare tisse først.
Sist sett
