Knausgård møter Grisham i 30-talls-sørstatene.
Jeg burde sikkert ha lest denne for lenge siden, men jeg gjorde nå ikke det. Jeg har en mistanke om at den måtte være et reelt bombenedslag i USA i 1960. At den ikke slår like hardt i 2012, skal vi vel bare være glade for, og det er et tegn på at kampen mot undertrykking, som denne boka var en del av, har virket i det minste på noen områder.
Harper Lee er kjent for å ha skrevet denne boka, men hun er vel like kjent for at det ble den eneste boka hennes. Den er velskrevet, og at denne oversettelsen var litt gammelmodig passet den egentlig ganske godt i og med at den foregår på 30-tallet. Vi ser verden gjennom øynene til ei ung jente, og får tatt oppgjør ikke bare med rasisme, men også med en og annen kjønnsstereotypi. Det tematiske innholdet kretser rundt oppveksten til nevnte jente, hvis far er forsvarer til en svart mann som er anklaget for å ha voldtatt ei hvit jente. Når vi husker på at dette er sørstatene på 30-tallet kan du sikkert tenke deg resten. Boka har få dødperioder, og klarer å engasjere fra første til siste side. Og det er ikke verst bare det.
Sist sett
