Jeg var femten da jeg fikk min første grufullt nydelige leseopplevelse av novellene til Edgar Allan Poe (1809-1849). Jeg var ikke interessert i noen biografi om forfatteren som hadde fascinert meg med sin formulerings- og forestillingsevne og ga meg mine søte tenåringsmareritt. Så kom Nikolaj Frobenius' roman ut. Til og med da holdt jeg meg på en behørig avstand, som en småforelska frøken turte jeg ikke å nærme meg idolet på to år. Men markedet gjør sitt, og boka kom på Mammut...
Hvilken fryd! USA på 1800-tallet sto levende foran meg i Frobenius' skildring. Ikke gullgruvene, tømmerhoggerne, cowboyene, men den dannede klassen, litteratene. En sjikt som neppe finnes i det norske samfunnet. De behersket maniert språk, utspekulerte maktmetoder og utsøkt nedrighet samtidig som det lå så mye lidenskap i det de holdt på med.
Treenigheten Rufus Griswold, Edgar Allan Poe og Reynolds danner en slags komposisjonell prisme i romanen. Både Rufus og Reynolds speiler Poe, noen ganger som et vrengebilde, men oftest som flater av én og samme figur. En kristen slemming med homofile tilbøyeligheter, en psykotisk krøpling og en drukkenbolt av en berømmelsessyk forfatter. Snedig gjort! Handlingen er gitt - det kan ikke ende godt, Poe døde ung, fattig og døddrukken. Alle forgår, både forbryteren, inspiratoren og kritikeren. Poenget er ikke når, men hvordan. Og slutten er lang: Det står respekt av Frobenius' standhaftige forskning i agonier - både til Rufus, Poe og Reynolds. Frobenius behersker nøkterne handlingsskildringer, poetiske landskap og vare relasjonsbeskrivelser, mareritt, dagdrømmer og delirium og på den måten ikke bare nærmer han seg kunsten til Poe, han skaper sin særegne litterære kunst. Jeg har sagt det før - hurra for upålitelige fortellere.
Som historisk roman er "Jeg skal vise dere frykten" både fyldestgjørende for epoken og landet og overskridende da den gir mer enn fakta og atmosfæren. Den skaper frykt!
Sist sett
