Om Ask og sovevognkupéen. Tipper jeg kan ha lest boka som 20-åring og setter 1969 på Når-skalaen. Men mitt eksemplar har jeg ikke fått i hus før det ble arrangert en høyttlesning på Fredssentret i Vestbane-bygningen og den med-arragerende bokklubben ga den usensurerte ny-utgaven til oss høyt-leserne (jeg leste fra Shirin Ebadi). Med et lite forbehold, mener jeg det er her jeg leste om togturen til Ask, der Mykle skildrer en sovevogn av det gamle sorten - med den største forrakt. Jeg elsker å sove i sovevogn. Så alle de detaljene forfatteren skildrer sovekupéen så treffende med, gjenkjente jeg med stor glede - jo verre Ask opplevde sovevognskupéens interiør, dess mer gledelig gjenkjennende ble leseropplevelsen for meg. Det er ikke lett å beskrive denne følelsen. Men det er jo noen ganger slik at en god tekst forteller deg det du ikke visste at du visste. Selv om Mykle hadde motsatt fortegn i teksten, ble det slik for meg, og jeg takket Mykle i mitt sinn da jeg neste gang åpnet til døra til en slik kupé. (Nå er det slutt, kupéene er helt forandret. Og nattogene er snart utryddet) Ps som sagt, det kan ha vært en annen Mykle-tekst. Correct me if I'm wrong.
Viser 1 svar.
Høydepunktet for min del var (fritt etter hukkomelsen) da Ask bodde i Oslo, og hadde sjenert og avstandsforelsket som han var etter lengre tid fått til et stevnemøte med en tiltrekkende jente fra "beste vestkannt".
Nettopp den dagen hadde han fått en diger kvise midt på nesen, så han fant ingen annen løsning enn å prøve å kamuflere den med en hjemmelaget blanding av hvetemel og grønnsåpe. Mot slutten av stevnemøtet gikk samtalen dårligere og dårligere, varmt var det også, og han sa farvel til jenta som tilslutt virket totalt uintressert. Da han kom hjem til hybelen og fikk sett seg i speilet, var kviseekremen på nesen utviklet seg til noe liknende en diger, grønn byll.
Måten Mykle beskrev dette gjorde permanent inntrykk, gjenkjennelseseffekten var formidabel.
Sist sett
