Bokelskere.no

Jeg sitter og leser Arne Duves "Ibsen - bak kulissene", og har nå kommet til hans kommentarer omkring Bygmester Solness. Han nevner (som du også sier her nedenfor) Hildur Andersen som en av modellene til Hilde Wangel, og Knut Hamsuns foredrag som nok har bidratt til skikkelsen Ragnar Brovik. I følge Duve, er det dette skuespillet som best belyser Ibsen selv og hans indre konflikter. Han mener det her, som i de fleste av hans dramaer, dreier seg om konflikt mellom livet og plikten/kallet, det å tørre å leve livet fullt ut eller å trekke seg tilbake og skjule seg bak dikterkallet.

Duve dveler ved årsaken til at Ibsen etter mange år i utlandet plutselig bryter opp og flytter tilbake til Norge i 1891. I september 1889 traff han Emilie Bardach som da var 18 år. Den aldrende dikteren forelsket seg og brevvekslet med henne inntil han brøt korrespondansen i desember 1890. Han kalte henne maisolen i mitt septemberliv. Emilie Bardach fant tilfredsstillelse i å få tak i andre kvinners menn, og uten at dette ga henne samvittighetskvaler. Dette fascinerte Ibsen, som selv ofte var plaget av skyldfølelse og ønsket en mer robust samvittighet(fremdeles i følge Duve). Det begynte å gå rykter om skilsmisse, og dette var muligens årsaken til at han brøt forbindelsen og reiste tilbake til Norge.

Sitat:Når det kom til stykket, var ikke Emilie Bardach annet enn hans eget ønske om ungdom, vitalitet og en robust samvittighet. Og episoden med henne var et velkomment incitament for hans litterære produksjon. Det var så deilig å leke med tanken om det umulige; byggmester Ibsen visste så godt at han ikke kunne gi seg livet i vold og bygge et hjem med plass til barneflokken og en lykkelig far og mor.

Duve ser på fru Solness som et symbol på diktningen. Hun levde i sin egen verden - i lek med sine deilige dukker - og tapet av dem kommer hun aldri over. Tapet av barna kunne hun nok alltid bære, men alle de gamle minnene - og dukkene - savnet hun langt mer. Det er ikke så vanskelig å kjenne igjen Ibsen selv, som måtte holde seg til diktningen. Hilde Wangel - livet selv - kommer som et forfriskende stormvær inn i byggmesterfamiliens sykelige og forvridde tilværelse. Men Solness er redd for livet og ungdommen.

Gjennom hele boka trekker Duve paralleller til Ibsens eget liv, og i alle dramaene finner han elementer av Ibsens egen splittede karakter i de ulike skikkelsene (altså i flere skikkelser i samme drama). Noen ganger synes jeg kanskje han overfortolker, men det er uansett veldig interessante synspunkter han kommer med. Og så er det heldigvis slik med stor kunst at den kan tolkes i flere retninger og gjerne har flere lag!

Artig å lese nye innlegg om Ibsen Samlede. Blir nesten som en liten repetisjon av lesingen ifjor.

Forøvrig er jeg helt enig i det du skriver helt til slutt. Har også opplevd å kunne tolke et litterært verk i andre retninger ved gjenlesning enn jeg gjorde under tidligere lesninger. Så da er det nok leseren som har forandret seg med tiden. Vil jeg tro.