En anonym, liten sak som nok kommer til å støve hen i de fleste hyller. Men inni er det perle på perle!
Lydia Davis er amerikansk og ble født i 1947. Hun er professor i kreativ skriving og en anerkjent oversetter av franske forfattere som Proust og Flaubert. Hun har vært gift med Paul Auster, som hun fikk en sønn med. I USA har hun gitt ut flere novellesamlinger og en roman, mens samlede historier ble gitt ut i 2010. Denne boka er det første av henne som er oversatt til norsk.
Davis skriver kort. Veldig kort. Noen ganger bare en setning. Og noen mener hun er sin egen sjanger, et sted mellom novelle, dikt og filosofi. Hun skriver også veldig enkelt. Enkle, klare, rene setninger. Det er nesten så enkelt at jeg tenkte at det ikke var litteratur da jeg leste det. At det ble banalt. Men samtidig er det så sant og riktig det hun skriver! Etter hvert forstår man som leser at det absolutt ikke er banalt, bare gjennomført og skåret til beinet med en imponerende språklig bevissthet. Davis kan skrive om de minste ting, og også bruke humor.
Når man møter en ny livssituasjon ønsker man ofte å lese om andre i samme situasjon, eller lese noe som beskriver det man føler. Da jeg fikk barn, syntes jeg at jeg fant lite som klarte det. Men Davis traff meg klokkerent. “Ja, akkurat sånn var det!” tenkte jeg da jeg leste hennes små betraktninger. Stykkene hennes inneholder sannheter jeg bare vil spikre opp på veggen, så bra er de!
(fra min bokprat om denne boka)
Sist sett
