Bokelskere.no

Denne boka skulle være så vanvittig morsom. Jeg synes ikke det. I starten kjedet jeg meg mest. Etter hvert som slampen Dexter gikk på den ene smellen etter den andre, frydet jeg meg litt. Sjargongen i boka bergtok meg ikke spesielt. Kommer det av at jeg tilhører feil generasjon?

Jeg synes boken var helt fantastisk. Boken sier på en måte så mye mer enn bare hovedpersonene synes jeg. Den skildrer på hvilken måte to liv kan utvikle seg basert på hvilken holdning man har til livet, hvilke valg man velger å ta, hvilke ideer og idealer man ønsker å leve etter. Samtidig sier den noe om hvordan man behandler andre mennesker og hvilke forventninger man har til de man omgir seg - og også hvilke forventninger og tanker man tror de har om deg som menneske.

Jeg synes at man burde trekke paralleller fra boken til eget liv og faktisk se seg selv slik andre ser deg - ikke slik du tror andre ser deg! Dexter tror jo at andre ser han som "en Gud", men Emma tror at andre ser henne som en grå mus. Mens sannheten er jo nettopp det motsatte! De tankene man tror andre har om deg trenger jo ikke å stemme!

Jeg tror de fleste vil klare å trekke noen paralleller til eget liv når det kommer til valgene de to hovedpersonene tar, som ofte bunner i hvilken holdning man har til livet. Jeg føler at moralen er at man ikke skal ta noen for gitt, at man ikke skal tenke for negativt om seg selv og hva man selv er i stand til å gjøre, og samtidig vurdere hvordan du selv påvirker omgivelsene med dine egne handlinger!

Nå trekker jeg det kanskje litt langt her - men jeg ble fullstendig bergtatt av denne boken. Men som du sier, kanskje jeg tilhører en annen generasjon? :)

Jeg forstår deg ikke helt når du så sterkt betoner at det enestående ved boka er at den handler om holdninger til livet, om forventninger mennesker imellom og om å se seg selv med egne/andres øyne. Naturligvis handler boka også om det. Men er det så enestående? Er ikke dette en tematikk man kan lese ut av en mengde skjønnlitterære bøker? Jeg er enig med deg i at det er en diametral forskjell mellom Dexter og Emma. Dexters karriere stiger brått, for så å dale. Han kommer raskt til sin drømmejobb i fjernsynet som han etter hvert mister. Emmas karrierestige går derimot langsomt oppover. Hun må slite lenge før hun får oppfylt forfatterdrømmen sin. Men jeg er ikke helt enig i at Emma ser seg selv som en grå mus. Også hun har mot og selvtillit til å være seg selv og hun er stolt av sin arbeiderklassebakgrunn. F. eks. våger hun å si sin mening om Dexters mer snobbete foreldre allerede ved første møte med disse. Det som forundret meg var at en så flott jente som Emma velger (og holder fast ved) en useriøs type som Dexter (ikke for det at de andre kjærestene/elskerne hennes var noe bedre, tvert imot). Når jeg sa at jeg ikke tilhører den rette generasjonen, siktet jeg først og fremst til den språklige/stilistiske siden ved boka. Jeg har lest anmeldelser om at boka er skrevet slik at den får leseren til både å le og gråte. Jeg gjorde ingen av delene. Jeg opplevde den som en litt langtekkelig bok, ikke dårlig, men heller ikke veldig god.

Men er ikke det litt provoserende samtidig? At Emma ikke velger bort noen som tydeligvis ikke er god nok for henne, at han lar henne komme inn i livet hans gang på gang på gang? Selv om det er perioder de er fra hverandre.

Også beviser jo også boken at man ikke trenger å ha penger for være lykkelig. Emma er, som du sier stolt over sin bakgrunn, og jeg føler at Emma faktisk er lykkeligere enn Dexter. En karriere bygget på andres forventninger til deg og at ditt liv styres av hva andre ønsker for deg er dømt til å mislykkes, emener jeg.

Selvfølgelig er det ikke enestående at boka er skrevet på en sånn måte at man kan trekke paralleller til eget liv og holdninger til livet, men for å være ærlig så er det ikke mange skjønnlitterære bøker jeg har fått muligheten til nettopp det.

Heldigvis er smaken som baken - delt! :)

Synes boka var helt OK, for meg fungerte den mere som lett underholdning. Den gav meg ikke mye på det eksistensielle planet, annet enn en gjenkjennelse i det å innse at mulighetene lukker seg etter som tiden går, og man står der som middelaldrende og vet at stort annerledes enn dette blir det ikke. Men jeg koste meg da jeg leste den. Tilhører forøvrig "rett generasjon" :)

Interessant. Det fine ved mange bøker er at ulike lesere kan oppleve personer og episoder helt forskjellig.

Forøvrig: Jeg leste først boka, deretter så jeg filmen. Jeg likte Dexter bedre i filmen enn i boka.

Ellers leste jeg den på engelsk, og lurte på hva du mente med sjargongen i boka?

Hva jeg mente med sjargongen? Måten personene snakket på, ordene de brukte. Jeg følte meg bare noe fremmed i forhold til det. Pleier egentlig ikke å føle det slik når jeg leser en bok. Men denne gikk liksom ikke helt hjem. Det har sikkert noe med generasjonstilhørighet å gjøre.

Jeg tenkte på hva slags sjargong... Du leste den oversatt til norsk? For på engelsk oppfattet jeg egentlig ingen sjargong.

Jeg likte Dexter mye bedre i boka! Så filmen først, og leste boka etterpå... Ellers kan du være inne på noe med generasjonskommentaren. Jeg kjente meg veldig godt igjen (selv om jeg aldri har vært student i Edinburgh eller tv-stjerne :) ) - det var akkurat riktig stemning, i forhold til tiden det skjedde i.

Har ennå ikke sett filmen, men jeg gleder meg.