Denne boka var så Engelsk som cricket og afternoon tea.
Jeg fikk det bestemte inntrykk av at dette var en blanding av Colin Wilson, Clive Barker og Neil Gaiman. Denne jakten gjennom London fikk meg virkelig til å tenke på Gerard Sormes vandringer i Soho, Cal Mooneys uønskede møte med magi, eller Richard Mayhews marerittaktige eventyr i Londons underbelly.
Boka er derfor noe ulik det jeg tidligere har lest av Miévile. Ingen fjerne verdener eller underlige byer, her er vi i London. Denne byen ved Themsen med alle kjente landemerker. Men så er dette en utvidet versjon av byen. Det er en ekstra, en magisk dimensjon ved den.
Jeg hadde problemer med å henge med i alle svinger, det må jeg innrømme. Men magisk: det var det.
En drivende historie, som ikke nøstet opp alle løse tråder. Det er kanskje greit nå man beveger seg i magiens verden?
Viser 2 svar.
En dæsj Lovecraft også inni der vil jeg tro? Har ikke lest så mye Lovecraft at det gjør noe, men tentakkelmonstre og gærne kulter synes jeg jeg kjenner igjen.
Du har helt rett. Jeg tror Mieville koste seg skikkelig!
Sist sett
