Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?
Sist sett
