Bokelskere.no

Da har vi i følge min utgave (Worren) lest over 500 sider med galskap. Eller er det galskap? Jeg tror vi begynner å nærme oss saken kjerne her nå.

Don Quijote viser at han ikke er gal hele tiden, der han argumenterer for poesi på morsmål. Han oppviser stor kunnskap om litteratur, ikke bare riddelitteratur. Da han skal i kamp mot løvene poengterer SP at han ikke er gal, bare dristig. Selv hevder dQ at han heller vil være dumdristig og pågående enn forsiktig og feig. Don Diego får sin sønn, dikteren don Lorenzo, til å prøve å avsløre graden av galskap gjennom en faglig samtale. I samtalen argumenterer bl.a. dQ om at vitenskapen om riddervesenet er en redeligere enn litteraturvitenskapen. Don Lorenzo leser opp flere av sine verk, en glosse - å bli glossert - hmmm definitivt et nytt ord for meg. Sønnen er like klok etterpå.

Jeg er helt enig med Bjørg, dette er den bolken jeg har kost meg mest med hittil. Helt utrolig hvordan dQ ser for seg at det er hjernen som er blitt myk, når surmelkosten renner fra hjelmen og nedover ansiktet hans.

Det må helt klart være et hint til uutalt edderkoppvirksomhet når han snakker om den ufortjente førstepremien.

Til dere opplyste: Shaekspeare levde samtidig med Cervantes (de døde til og med på samme dag - hvis Shakespeare er Shakespeare...) De skal visstnok ha lest hverandres verker. Den sonetten Lorenzo framsier handler om Pyramus og Thisbe - de to er protagonistene i intermezzoet i En midtsommernattsdrøm. Spørsmålet er: er dette en fabel som fantes før Shakespeare? Eller henviser Cervantes til Shakespeare?

Snakket med en dramalæere på jobb i dag, som sa at i et av Shakespearestykkene dukker det opp en miserabel ridder :)

I påvente av ekstra porsjonar med tid: Ja, dette er gammalt mytestoff frå antikken.