Når jeg nå har fortært (men slett ikke fordøyd) Et Guds barn, så har jeg samtidig lest meg gjennom alle McCarthys romaner som er oversatt til norsk. Det skal sant å si etterlate et visst tomrom, for ingen forfatter har gitt meg så store leseropplevelser som han.
McCarthy har alltid et dystert bakteppe, men i flere av romanene hans finner man likevel gode, helstøpte aktører. Så er ikke tilfellet i Et Guds barn. Her er ikke godhet å spore, og Lester Ballard er virkelig en fordervet, syk jævel. Det verste er at jeg innledningsvis hadde litt medlidenhet med ham - morløs som han er, med en far som tar livet av seg når Lester er 10 år, og verken elsket eller tatt vare på av noen. Etterhvert ble imidlertid handlingene hans så groteske og syke at mitt lille snev av sympati forsvant gitt.
For et univers McCarthy plukker sitt persongalleri fra. Jeg er sjeleglad for at jeg kan lese om det - som alltid utrolig godt skrevet selvsagt - og slipper å oppleve det.
Viser 1 svar.
Syk, ja. Men drivende godt skrevet, som det meste denne forfatteren har produsert. Man kan saktens ha forståelse for at noen kan utvikle seg til et slikt uhyre, men sympati er det vanskelig å føle. Som du sier: Godt man kan lese om det.
Sist sett
