Bjørneboe var kjempeviktig i tenårene, og jeg leste masse av ham, til og med skuespillene, men jeg har alltid mistenkt ham for å være nettopp det, en man leser i teårene. Men jeg håper jeg tar feil, for Jonas er en leseropplevelse jeg ikke ville vært foruten, og man bør få den med seg uansett.
Viser 3 svar.
Eg las boka etter tenåra og vart gripen. Så fint skrive om den kreative og fantasifulle Jonas. Og romanen har perspektiv langt ut over dysleksien.
Leste nettopp Jonas på ny. Var just ferdig med "En fridag til fru Larsen" og kjente det var på tide med en ny omgang "Jonas". Jeg er langt fra tenåring, snarere middelaldrene. Den står seg like godt nå som den gjorde den gang og også da jeg leste den som noenogtyveåring!
Kanskje det at man ofte tenker at Bjørneboes forfatterskap passer best for folk i tenårene sier mer om "folk/man" enn om hans produksjoner? (Jeg har det forøvrig slik med Faldbakken; tør ikke lese hans bøker på nytt for jeg likte dem så jysla godt for ca tyve år siden. "Adams dagbok" har jeg lest et par ganger siden, dog.)
"Jonas" var eg meir positiv til då eg las boka i yngre år enn eg er i dag, så eg nettopp er ferdig med cd-ane. Dette er ikkje skylda til opplesaren, Bjørn Gougner, men eg har så mykje at eg rett og slett synest at romanen ikkje heng godt nok saman. Sjølvsagt kan eg kose meg over både formuleringar og polemiske utfall, men eg meiner at denne boka inneheld minst to romanar (og ingen av dei sluttar særleg logisk). Best liker eg skildringane av Werner og Strange - dei andre blir ikkje verkelege nok.
Sist sett
