Jeg leser ganske mye “mørk” (og melankolsk) litteratur, blant annet befinner Fortæring av Tor Ulven, Opptegnelser fra et kjellerdyp av Dostojevskij, Carl Frode Tillers Skråninga, Richard III av Shakespeare, Naustet av Jon Fosse, Det svundne er en drøm av Aksel Sandemose, The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde og U – Historier om djevelskap av Carl Johan Jensen seg blant mine favoritter.
Likevel er det ikke ofte jeg sitter igjen med følelsen av at det jeg har lest er “sykt”. Ett unntak er selvsagt tidligere nevnte American Psycho, men boka jeg ønsker å fremheve er Suggesjoner av Marie Darrieussecq. Dette var hennes debutroman og boka handler om en kvinne som sakte forvandles til en gris. Det er omgivelsenes behandling av henne som fører til transformasjonen: hun blir fornedret og behandles som noe laverestående – en gris – og dermed blir hun en. Boka blir bare eklere og eklere etter hvert som forfallet blir tydeligere. Boka er en tydelig samfunnskritikk, samtidig som den er både ekkel og syk…
Edit: i tillegg er Den Guddommelege Komedie ganske så syk, spesielt når det gjelder delen som omhandler helvete. Her lar Dante sin egen bekjentskapskrets pines på unevnelige måter. Frastøtende og interessant på samme tid!
Viser 2 svar.
Enig med det du skriver ang følelsen av å ha lest noe "sykt". F eks Skråninga ev Carl Frode Tiller, som er en mørk og sterk bok, men langt fra "syk". Kanskje legger vi som lesere ulike ting inn i det vi leser? Da utifra eget ståsted? Jeg, som er sånn middels interessert i psykologi ser jo at jeg kan få litt andre ting ut av ei bok enn noen av mine venner. Der noen leser f eks ei krim bok "kun" som underholning og tidtrøyte så får jeg ofte litt mer ut av den type bøker og gjør meg ulike tanker i etterkant, ofte relatert til ting jeg faktisk ser og opplever i jobben min (bitterhet, hevn, voldsgjerninger osv).
Sist sett
