Bokelskere.no

Har lest dette skuespillet tidligere, men likevel var slutten en overraskelse for meg. Det går ikke an å huske riktig alt heller, og når jeg tenker meg om er jeg usikker på hvordan de resterende fem stykkene slutter.
Kanskje jeg husker det under lesingen.

Det skjer en god del også i de to siste aktene av "Fruen fra havet". Misforståelser blir oppklart (f.eks. innholdet i Wangels brev til Arnholm). Bolette og Arnholm skal gifte seg, og så får Bolette komme ut i verden og lære mye nytt (og bli frigjort?). Hvordan det går med Hilde og Lyngstrand er ikke godt å si. Han er vel "interessert" i Hilde, men ettersom hun foreløpig er for ung, gjør han tilnærmelser til Bolette og håper at Hilde kan være mer lik Bolette når hun blir eldre og gifteferdig, dvs. når han (Lyngstrand) kommer tilbake fra sin reise.

Og Fruen fra havet gav opp havet når hun fikk velge i frihet. Jeg trodde at hun ville velge havet og den fremmede når hun fikk velge i frihet.

Konklusjon:
Også dette Ibsen-stykket handler i stor grad om frihetslengsel og sannhetssøking. Men i motsetning til Nora forlot ikke 'fruen' mann og (ste)barn!

Nå begynner det å bli lenge siden jeg leste noe av Ibsen, så jeg får vel grave ham fram fra hyllene mine igjen...

Har likevel et lite bidrag her: Konklusjonen til kjell k åpner for et mulig diskusjonstema:

Når Nora gikk, hvorfor ble Ellida?

Kanksje ligger nettopp svaret i den friheten Ellida fikk? Hun fikk lov til selv å velge, og ble derfor nødt til å finne seg selv før hun foretok valget.
Nora derimot hadde ingen frihet til å finne seg selv, noe som var begrunnelsen hennes for å gå. Hun hadde jo også blitt skuffet når den forventede reaksjonen på "kjærlighetserklæringen" hennes uteble. Kanskje bør en også se nærmere på forskjellene (og likhetene?) mellom Wangel og Helmer?

Høres logisk ut.

Det er vel også forskjellene mellom Wangel og Helmer som får de to kvinnene til å ta ulike valg.

Wangel er en mye mer rakrygget (ligner litt på Brand) mann enn Helmer (ligner mye på Peer Gynt).

Sannsynligvis ja. Helmer er mest opptatt av seg selv, mens Wangel i første rekke tenker på Ellida.