[blooper alert] Nå har jeg lest Renhetens pris, og siden dette er en av hennes to beste romaner ser jeg ingen grunn til å gi henne flere sjanser. Hobæk Haff prøver seg tydeligvis på en psykologisk roman, men hun blir for enkel. Og når hovedpersonen kapper av seg sin manndom etter å ha funnet ut at mannen han forakter er hans far glir boken for godt over i det latterlige.
Hobæk Haff har åpenbart satt seg godt inn i stoffet, for gjengivelsene av den tids religiøse praksis ser for meg ut til å være forholdsvis holdbar. Likevel snubler hun gang på gang i sin hovedpersons indre, og den veien mot det uunngåelige katharsis blir ikke bare lite overbevisende, men også ekstremt kjedelig.
Det er åpenbart forfatterens hensikt å avsløre allerede fra første kapittel at hovedpersonen vil gjennomgå en forvandling i løpet av boken, men forvandlingen er rett og slett kjedelig. Overalt i boken havner vår kjære Desiderius i skjellsettende situasjoner, og til slutt (etter å ha ligget med sin egen fange, funnet ut av sitt opphav og kappet manndommen av) kommer han til en platt innsikt om eget liv, som serveres for leseren som en porsjon biffsnadder dynket i kald bernaise på en svensk veikro. Denne boken er intet mindre enn drepende kjedelig.
Viser 2 svar.
Det var da svært til slakt (- og da mener jeg ikke hovedpersonens amputasjon av vitale deler)! Jeg har lest det meste av Hobæk Haff, og opplevelsene har vært varierende, men kjedelig er ikke et ord jeg vil bruke om forfatterskapet. Siden du tydeligvis har en "to-i-en"-bok som også inneholder Skammen burde du nok prøve å overvinne motviljen din og lese den også.
Biffsnadder...For en herlig simile!
Sist sett
