Bokelskere.no

Flott resymé av tredje akt.
Jeg har i grunnen ikke noe å tilføye til analysen din av selve handlingen og personenes adferd og uttalelser.

Jeg vet jo hvordan skuespillet slutter siden jeg har lest det før, men jeg husker ikke selve handlingen i fjerde akt, så det skal bli interessant å lese det nok en gang.

Og kanskje får vi svar på i alle fall noen av spørsmålene.

Det ser forresten ut til at Ibsen fortsetter å skrive skuespill der et hovedtema er å frigjøre mennesker, eller få dem til "å vokse seg fri". Enten det er "den kompakte majoritet", dukkehus, livsløgn eller annet som hindrer frigjøring. Og i tillegg viser det seg noen ganger at det ikke er bare fordeler med friheten og sannhetssøkningen. En medalje har to sider, som vi vet.

Fjerde Akt:

Ja så sluttet Rosmer og hans svoger rektor Kroll fred tilslutt.
Rosmer: Han samlet hele vår gamle vennekrets sammen hos seg. De har gjort meg det innlysende at arbeidet for å adle sinnene, - det ligger slett ikke for meg. – Og det er dessuten noe så håpløst i seg selv, du. – Jeg lar det ligge.

Det foregår en interessant samtale mellom Rosmer og Rebekka rett før Rebekka skal reise. Rebekka forteller at det er ennå en ting hun ikke har fortalt Rosmer, nemelig ”det store”. Rosmer forstår selvfølgelig ikke hva hun mener og ber om en forklaring. Rebekka forteller da at hun har begjært og elsket Rosmer. Allikevel er hun fast bestemt på å reise.

Rosmer: Men jeg begriper deg ikke, Rebekka. Du, -- du selv, - hele din adferd er meg en uløselige gåte. Nu er jeg jo fri, - både i sin og i forhold. Du står nu helt fremme ved de mål du fra først av hadde satt deg. Og så allikevel-!
Rebekka: Aldri har jeg stått lenger fra målet enn nu.

Rebekka forklarer hvordan oppholdet på Rosmerholm og samværet med Rosmer har svekket hennes vilje, har brutt henne ned og maktstjålet henne.
Rosmer: Hvorledes forklarer du hva der er skjedd med deg?
Rebekka: Det er Rosmer-slektens livssyn, - eller ditt livssyn i alle fall, - som har smittet min vilje.
Rosmer: Smittet?
Rebekka: Og gjort den syk. Trellbundet den under love som før ikke gjaldt for meg. Du, - samlivet med deg, - har adlet mitt sinn –

Rosmer vil gjerne opprettholde frieriet, men Rebekka aviser han. Hun har en fortid som hun ikke har fortalt om. Rosmer vil ikke høre om den og sier at det ikke betyr noe, men nå er det Rebekka som sliter med skyldfølelse.
Rosmer: Din fortid er død, Rebekka. Den har ikke lenger noe tak i deg, - ikke noen sammenheng med deg, - slik, som du nu er.
Rebekka: Enn skyldfriheten da? Hvor tar jeg den fra.
Rosmer: Ja, ja, - skyldfriheten.
Rebekka: Skyldfriheten, ja. I den er lykken og gleder. Det var jo den lære som du ville gjøre levende i alle disse vordende, glade adelsmennesker –

Rebekka prøver å overtale Rosmer til å ta opp igjen sin politiske sak, men Rosmer har ikke lengre tro på seg selv. Rebekka ber han prøve for hun vet at han vil seire og at hundrevis og tusenvis vil få adlet sitt sinn av han. Selv om Rebekka sier at hun har fått adlet sitt sinn av Rosmer så har ikke Rosmer tro på sine evner. Rosmer vil ha bevis på at Rebekka snakker sant. Rebekka ber Rosmer foreslå hva hun skal gjøre for at han skal tro på henne.

Vitnesbyrdet som Rosmer foreslå er fryktelig.

Rosmer: Har du mot til, - er du villig til, - gladelig, - for min skyld, nu i natt, - gladelig, - å gå den samme veien, - som Beate gikk?
Rebekka: Men hvis jeg nu hadde det mot? Og den gladelige vilje? Hva så?
Rosmer: Så måtte jeg vel tro deg. Så måtte jeg vel få troen igjen på min livssak. Troen på mine evner til å adle menneskesinn. Troen på menneskesinnets evne til å adles.
Rebekka: Du skal få troen igjen.

Her var jeg sikker på Rebekka ville hoppe ut i fossen.

Rosmer var nok sikker han også for nå ba han Rebekka om å la være. Han ville tro på henne uansett, men Rebekka vil gjennomføre hva hun har tenkt. Hun vil sone det hun har forbrutt og vil ikke leve uten lykken som er tatt fra henne.

Det slutter jo mer drastisk enn forventet og jeg forstår ikke helt hvorfor Rosmer gjør som han gjør. Hva vil han bevise? Sin kjærlighet til Rebekka?

Kanskje det er det Rosmer vil: bevise sin kjærlighet til Rebekka. Dessuten er jo begge opptatt av å adle (hva menes i grunnen med det?) mennesker. Og de blir muligens edle ved å gjøre slutt på liv som vel virker umulig å fortsette.

Rosmer har jo tatt Rebekka til sin hustru, og de er enige om at "Mand og hustru bør følges ad", så det er for så vidt en logisk slutt på dramaet. Og siden det er vanskelig å installere en foss i teateret (i alle fall for ca. 120 år siden), ser vi fossen og selvmordene gjennom madam Helseths øyne. Den siste replikken kan forstås både direkte og indirekte:

"Salig fruen tok dem."

Beate har hoppet i fossen tidligere og den hendelsen er nok en av grunnene til at Rosmer og Rebekka gjør det samme.

Og som jeg har antydet tidligere: Her er en del spørsmål vi ikke får svar på, f.eks.:

REBEKKA. Å, kære, - kom aldrig mere ind på dette her! Det er umulige ting -! Ja, for du skal vide det, Rosmer, at jeg har en - fortid bag mig.
ROSMER. Noget mere, end det, du har fortalt?
REBEKKA. Ja. Noget andet og noget mere.
(...)
ROSMER (afværgende). Nej, nej! Ikke et ord vil jeg vide. Hvad det så end er, - så har jeg glemsel for det.

Og så stikker Ulrik Brendel innom igjen etter å ha vært borte siden første akt. Han har en replikk som jeg må sitere:

"Jo, min gut! For Peder Mortensgård vil aldrig mere, end han kan. Peder Mortensgård er kapabel til at leve livet uden idealer. Og det, - ser du, det er just handlingens og sejrens store hemmelighed. Det er summen av al verdens visdom. Basta!"

Det tror jeg er hovedårsaken til at Rosmer og Rebekka (og Beate?) styrtet seg i møllefossen: De greide ikke å leve opp til sine idealer og til sine ideer om den ideelle verden med "edle" mennesker.

Men Ibsen kan vel ikke være enig med Brendel?
Tror nok dramatikeren hadde en god del idealer i livet, og når man leser det han har skrevet, ser det ut til at han greide å leve opp til dem. Stort sett.

Takk til både deg og Hedvig for interessante kommentarer og analyser av stykket!

Det er slett ikke lett å forstå betydningen av de ulike opplysningen vi får i dette skuespillet. Veldig mye skjer i tredje akt. Ved Krolls besøk dveles det ved hvem som er Rebekkas far. Han antyder ganske tydelig at hennes adoptivfar egentlig hennes far. Da Kroll sier Men, kjære, hvorfor i guds navn tar De så på vei, antydes det da at Rebekka har hatt et seksuelt forhold til doktor West?

Jeg lurer også på betydningen av det Brendel sier i 4. akt hvor han fraråder Rosmer å bygge sin borg på sviktende sand (Rebekka), og at seieren er ham sikret hvis hun ofrer sin lillefinger og sitt venstre øre. Er det bare for å illustrere en fanatikers vanvidd, eller ligger det noe annet bak?

Det at Rosmer vil adle folk vil vel si at han ønsker "å oppdra folk". Betydningen av å adle er et gammelt uttrykk og betegner at man vil gi folket "en fremferd som skal gagne samfunnet".
Når jeg tenker over det så blir det vel egentlig mer forståelig at både Rebekka og Rosmer avslutter sine liv. Hvordan skal de kunne adle folket når de føler at de har sviktet seg selv og andre.
Vet ikke om du er enig med meg om disse refleksjonene her :)

Det var vel noe sånt jeg hadde i tankene da jeg skrev:
"De greide ikke å leve opp til sine ideer om den ideelle verden med "edle" mennesker."