Bokelskere.no

Har vi levd i tidligere liv? En kunne si det slik at et tidligere liv, som jo vil være fullstendig borte fra vår bevissthet, av og til åpner en liten gløtt; lys fra et tidligere liv siver inn i livet nå; et glimt av bevissthet når oss fra en fjern, uklar fortid. Og da, i et øyeblikks visshet, i et øyeblikk fylt av angst og beven, føler vi at dette øyeblikket, dette nuet, det har vi allerede levd i, og disse tingene som vi her ser for første gang, dem har vi allerede opplevd i en tidligere eksistens.

En kopp kaffe, en sigarett. Røkens aroma trenger inn i meg der jeg sitter med halvlukkede øyne i mitt dunkle værelse ... Jeg begjærer ikke mer av livet enn mine drømmer og dette ... Er det lite? Jeg vet ikke. Hvordan skal jeg kunne vite hva som er lite og hva som er mye?

Oslo er en kjedelig by og menneskene der er åndløse, fullstendig uinteressante, som muligens alle nordmenn, det er en erfaring jeg riktignok gjorde langt senere, etter at jeg kom så langt nord som på høyde med Murmansk. En hunderase som inntil i dag har vært helt ukjent i Sentral-Europa, den såkalte elghunden, ble jeg kjent med der, dessuten er maten dårlig og den norske kunstsmaken nederdrektig.

Da jeg gikk av toget, fantes det bare én exit, i nord. Jeg
trasket hele veien rundt stasjonen, gjennom den gam-
melmodige, fredsommelige handlegaten langs toglinjen,
drikkesjapper, kolonialbutikker og risutsalg i stadig
reprise. Noen viste vei: Omsider kunne jeg stå ansikt til
ansikt med mine lengslers tre.

Språk er uttrykk for overenskomst mellom menneskene, og det store antall språk som finnes i verden, er det mest storslåtte monument som tenkes kan over lokalt selvstyre. Derfor sier italieneren suverent cane, grekeren skylos, engelskmannen dog, finnen koira og russeren sobaka. Vil vi snakke med dem, må vi bøye oss for deres ord. Det finnes ikke noe bedre bidrag til forståelse mellom mennesker enn å lære språk. Jo flere vi kan, desto større og rikere blir vår verden.

For den gode Schuff var kunstnere skapninger av en annen art, halvt engler, halvt djevler, vesensforskjellige fra vanlige mennesker. Kunstverk utgjorde en egen virkelighet, renere, mer fullkommen, mer velordnet, enn denne tarvelige og vulgære verdenen. Å få innpass i kunstens sfære var som å slippe inn i et annet liv, der ikke bare ånden, men også kroppen ble beriket og fikk nyte gjennom sansene.

På et sølvfat – innkjøpt etter tre generasjoners velstand – kommer laksen inn, stivnet i sin opprinnelige form. Kledd i sort, med hvite hansker, bærer en mann den lik et kongsbarn og presenterer den for hver enkelt mens tausheten ennå hersker over bordet. Det er ikke dannet å kommentere den.

Det man vet skal skje, har på sett og vis allerede skjedd, forventningene gjør noe mer enn bare å oppheve overraskelsene, de sløver følelsene, banaliserer dem, alt det man ønsket eller fryktet, har man allerede gjennomlevd mens man ønsket eller fryktet det.

Mens makten over Gaza hadde skiftet, og grensene hadde flyttet seg på de tilkjempede kartene, hadde havet ligget der, uberørt. Det hadde sett tiden passere millioner av mennesker, mens det selv hadde ligget og slått, uten å stoppe, som en klokke av bølger mot sanden.

Å skrive om tingene slik de er, prøve å fange en nyanse, en duft eller en lyd i ord, det er i grunnen som å spille Schubert i komponistens nærvær og vite at han kanskje sitter og flirer i mørket:

Det er grønt her. Ingen å se. Fred og ro.
En ravn, helt stille på en stolpe.
To sypresser vokser tett sammen.
Den tredje vokser for seg selv.

Denne sykepleieren er en veloppdragen mann fra en annen tid, han har vent seg til å bruke ordet setemuskelen istedenfor baken for ikke å gjøre damene brydd, og har nesten glemt den vanlige betegnelsen, så han sier setemuskel selv når han har med pasienter å gjøre som synes at baken ikke er annet enn latterlig språklig jåleri og foretrekker den ufine varianten rumpe.

Ettersom ingen vitner, hvis det da fantes noen, er blitt innkalt til disse høringene for å fortelle oss hva som skjedde, er det fullt forståelig om en eller annen spør hvordan man kan vite at alt dette skjedde slik og ikke på en annen måte, svaret må bli at alle fortellinger er som beretningene om verdens skapelse, ingen var der, ingen så det, men alle mennesker vet hva som hendte.

Det dominerende synet at tiden er en ustoppelig strøm der alt har sin presise begynnelse og sitt klart definerte forløp, har også satt seg fast i Slütters tenkning; allikevel er det, slik han blir klar over i mangt et lyst øyeblikk, snarere som om slutten nok står fast, men ikke den evigvarende nåtiden som vet å føre en dit. Det perfide, ufattelige nuet beveger seg i meandere, som en ektoplasmisk flagring, ut av alle kriker og kroker og flyter ukontrollerbart som en gass i alle tilværelsens retninger og neglisjerer da det ugjenkallelig enestående ved hvert av sine øyeblikk, også det følgende.