Bokelskere.no

Men... spøkelser er da stort sett ikke skremmende... Jeg bor med spøkelser, har opplevd ordentlig rare ting og føler ingen uhygge... Fergemannen og Ravnens vinger er to av de beste enkeltbøkene Sandemo har skrevet, nettopp fordi fortellingene er så levende og... potente på et vis. En barnebok med mysterier. Der begynte det for min del. Der sto det om yetier, hvite damer, Mary Celeste og mye annet. Hvis jeg begynner å fortelle ting jeg sjøl har opplevd, blir jeg sannsynligvis stemplet som rar, men det er greit, for en del av det er saftigere enn mye jeg har lest av slike ting folk har opplevd. Sååå... jeg er nok ikke like lettskremt lenger.

Fantastisk! Takk for perspektivet!! Jeg har jo bare muntlige overleveringer og en ufullendt hukommelse av ting jeg har lest (statistikk er vanskelig å huske). Det fantes nok en del konservative mennesker i samfunnet dengang og en merker jo litt av de generelle holdninger av å høre folk fortelle. På tross av en upåklagelig bakgrunn (dvs. ingen fengselsfugler, bare hardt arbeidende folk), hadde mormor vanskeligheter med å få jobb som nyutdannet på 60-tallet, ettersom hun var noe så skandaløst som en fraskilt alenemor... så var det noen respektable mennesker som gikk god for henne og det gikk da bra. Alt pga familiens nettverk. Det hadde vært langt enklere om hun var enke.

Imperfektum ble visst omdøpt til preteritum rundt omkring den tiden jeg begynte på barneskolen i 1985. Det het fortsatt pluskvamperfektum da, denne formen heter nå preteritum perfektum visst. Ok, det var dagens norsktime...

Bjørnsons brev i uskåret utgave høres ut som en liten skatt! ;-)

Det blir nok littegrann fram i tid i futurum...

Niks, ikke noe i det hele tatt... :-P det var nok lokket på kassa til naboen jeg hørte klapre...

Skal for øvrig slå opp den grammatisk riktige termen i løpet av kvelden.

Tror det sluttet å hete imperfektum ett eller annet sted langs veien etter at jeg sluttet skolen, men jeg må lese meg opp på norsk grammatikk (!!) for å få rede på hva som er korrekt term for det nå... Jeg tror det er verdt å kikke litt nærmere på det her, man må jo se på (ååå, nå kom postbudet!!) hver bok ut fra sin samtid. Å skrive i presens var ikke vanlig på åttitallet heller, og er vel alltid blitt betraktet som en vanskeligere stil å være tro mot enn - la oss midlertidig kalle det imperfektum til vi finner ut hva det heter - fortidsform.

(Skuffa.. Ingen raknende mønstre i posten i dag...)

I forhold til en gjennomsnittlig månedslønn var bøker ganske dyrt på 60-tallet. Jeg har hørt noe sånt som 10 ganger så dyrt som nå, ut fra andre levekostnader da og nå! Ikke helt sikker på om dette er helt riktig, men én ting som i hvert fall er tilfellet, er at forlagsfranchisene ikke hadde samme struktur og det var på sin nærmeste bokhandel folk kjøpte bøker. Stort sett. Bokklubbene kom først på 70 - tallet og Internett var ennå sci-fi. Jeg tror 50 øre for ei bok dekket ikke stort av det den egentlig kostet. Så enten ble de sponset, eller prisen kom i tillegg.

Jeg tenker at å lese var ikke et ork for dem. Som barn av sin tid var læring et ettertraktet privilegium og lesing en velkommen fornøyelse. De opplevde krigen(e)s mangler og var sultne og tørste på også åndelig føde. De hadde ikke vårt bruk og kast-samfunn. Hører mange si at å lese ei bok, det orker de ikke... Dessertgenerasjonen er overmett på det skrevne ord, høres det ut som. Nå kan folk finne på å slenge bøker fordi de ikke gidder å ha dem og brukthandlerne betaler for lite for fx dødsbobøker. Før ble nok ikke ei bok kastet før den var lest hundrevis av ganger, helt i filler.

Det høres ut som et noe spesielt fortellergrep hun har som skriveteknikk, det skulle ikke forundre meg om det i seg sjøl kan være en interessant leseopplevelse.

Notert.

Jeg har inntrykk av at lesesirkler har vært ganske så vanlige. Mormor deltok i flere år, men jeg er ikke sikker på hvilke bøker hun kan ha kjøpt til dem. Det hendte iblant at hun byttet bøker med andre lesende venner og kollegaer. Det spesielle med denne boka er at den sannsynligvis fikk henne til å dra til Jugoslavia noen år senere (men hun kjente mange utlendinger ettersom hun underviste på den internasjonale sommerskolen flere år også, ikke det at jeg har hørt om folk hun kjente der. Morsan har stadig fortalt anekdoter fra den tiden, da folk fra allslags nasjonaliteter ramlet innom på middag stadig vekk, og det var mange interessante mennesker. Bl.a. underviste mormor barna til den tunisiske ambassadøren til Norge og ble senere invitert i bryllup i Tunisia). Dessuten forteller én eneste bok en hel historie, før man har begynt på forfatterens innhold... Jeg tenkte at å fortelle denne historien kunne bli springbrett til en interessant diskusjon her som dessuten er helt ny - og skaffe meg ny informasjon og inspirasjon - spesielt i lys av at bokelskernes egen lesesirkel må sies å være en suksess.

Googlingen min var rask og overfladisk, jeg kan ha sett feil her og der, hovedhensikten var å finne ut om bøkene fantes på markedet. Lese hos tante Wiki har jeg ikke hatt så mye tid til ennå, men det er i hovedsak personlige synspunkter jeg er ute etter, siden det folk har å si kan trigge min egen interesse for en bok. Som sagt, det finnes så utrolig store mengder å lete gjennom når man har veldig lyst til å finne noen spesielle perler av litteratur...

West har ikke slått meg som et opplagt valg ennå, så du har et poeng - hvor mange australiere har vi lest?? Forsvinnende få, dessverre.

Ja, det er ergerlig. Det er mulig å støtte stavkirkene med et årlig medlemskap i noen slags museumsklubb (husker ikke hva den heter, betalte det i 2010 og så 5 stavkirker gratis det året) med adgang og evt omvisning hvis de har det inkludert. Noen steder kan man få adgang avtalt på forhånd. Undredal mellom Flåm og Gudvangen er en som er åpen et par mnd i året, der fikk jeg privat omvisning. Ettersom den bygda fikk vei først i 1983, er denne svært uforandret og er fortsatt fungerende menighetskirke. Det var Borgund som fikk meg til å betale årsavgiften den gangen, siden jeg har sett min far lafte, hadde jeg glede av å se den vakre konstruksjonen ordentlig. Innvendig kan man se den utrolige elegansen i byggeteknikk. Var der til og med to ganger den sommeren.

Når det gjelder dikterstuene og forfatterhjemmene tror jeg virkelig ikke våre kulturmyndigheter har innsett hva de kan gjøre ut av dem. Det er vel nettopp denne mangelen på tilgjengelighet som har gjort at jeg ikke har blitt inspirert til å besøke noen av dem. For eksempel er lovverket for å drive en kafé såpass at "hvemsomhelst" syns det er for brysomt å starte med. En bokkafé hvor man kan kjøpe aktuelle forfatters verker og begynne å lese dem hadde jo vært tingen. Det har slått meg at vi skulle hatt noe tilsvarende Penguin Classics her som gir ut "konsumutgaver" - gjerne i paperback - med gode marger som studenter får plass til å notere i, og "bokhylleutgaver" til samlerne. Syns det er for mange titler av avdøde forfattere som bare fins i gamle utgaver, slik at man blir avhengig av å finne dem i brukthandler. Gjenbruk er selvsagt ingen dårlig ting, men tilgjengeligheten går kraftig ned...

Gratulerer med morgendagen!!

Takk skal du ha, Rolf, det er nettopp din og andres mening jeg spør etter her.
Dette er ikke mormors samling, 14 av bøkene tilhører de andre 14 deltakerne, så det jeg lurte på var evt hvilke jeg burde pløye... Du presenterer her nettopp slike ting som er interessant å vite, sjøl om Hegtuns bok har en humor allerede i overskriften som nesten fikk meg til å bestille den med det samme. Jeg er generelt glad i litteraturen fra før ISBN-numrenes tid (1970/71). Det er en annen kvalitet over mye som ble utgitt før, det er ikke like høy standard på alle bøker lengre. Jeg har en slags tanke om at dette skyldes de skrev for hånd eller på skrivemaskin før, slik at de hadde langt bedre tid til å sile ut hva som skulle med i et manus...

Uansett, du gir meg lyst til å prøve ut både Willy Corsari og Halvdan Hegtun her. De er begge helt ukjente for meg.

Nevil Shute er en av de to jeg har noe kjennskap til, begynte med En by som Alice da jeg var 12-13 år. Siden har det blitt flere, alt fra den svært kjente Pied Piper til den mindre kjente Requiem for a Wren. Ja, han er nok litt ufortjent glemt... En flott forfatter.

Ett spørsmål jeg har glemt å sette i klartekst: Er det noen av disse jeg burde skaffe meg/ lese?

Av disse 15 bøkene har min mor to, inklusive denne som jeg antagelig ikke behøver å levere tilbake. Det er min kjære mamma som har vekket leselysten. I barndommen min opprettet de Barnas Bokklubb omkring 1982 eller -83 og morsan meldte meg straks inn i yngste kategori (rød marihøne). Sjøl om foreldrene mine til tider hadde dårlig råd, prioriterte hun at jeg skulle få bøker som var mine egne. I tillegg dro vi mye på biblioteket. Hun har sjøl vært medlem av bokklubb siden oppstart av den første i 1971, mer eller mindre sammenhengende, og er det fortsatt. I bioen på profilen min forteller jeg at jeg lærte å lese da jeg var tre og er femte generasjon boksamler.

Men over til Eva Ramm. Jeg visste ikke hun var/er psykolog og det høres ut som jeg bør kikke litt på dette. Det er akkurat slike opplysninger jeg ønsket meg, å få folks personlige meninger til å trigge meg til å søke mer i dybden på forfattere og titler. Det finnes jo millioner av bøker å velge blant... hehe. Jeg leser ikke lenger 20-30 bøker i måneden slik som i 10-12 - årsalderen... jeg må leve til jeg blir 375 år skal jeg rekke gjennom halvparten av det jeg kunne tenkt meg!

Hmm... jeg tenker på at markedet er kanskje mettet? Jeg vil tro det er temmelig mange husstander med minst én Hamsun i hyllene.

Statens ansvar, ingen tvil om det. Bruk gjerne skattepengene til å bevare slike kunnskapslommer. I andre land har interessegrupper arrangement for lesere som ønsker å se en favorittforfatters hjem eller nærområde, som huset til Jane Austen eller Robert Burns Walk - en spasertur med proklamering av dikt som beskriver stedene. Dvs. stedene han ble inspirert av.

Det kan nesten høres ut som om ingen besøker dette stedet. Men hvorfor besøke et slikt sted når man kan slå opp på Wikipedia? Bruker vi offentlige besøkssteder nok? Jeg må innrømme jeg ikke har besøkt mange slike steder, men har snublet over et par. Et av dem er en restaurant i et middelalderhus i Bristol, som heter The Hole in the Wall. Det skal være fordi huset ble truffet av ei kanonkule da byen ble beskutt fra skip på elva en gang for flere hundre år siden. Hendelsen og oppholdet på vertshuset Llandogger Trow (som er fra 1400-tallet og tidligere boarding house for sjøfolk) skal ha inspirert Stevenson til å skrive Skatten på sjørøverøya. Dette er fritt etter hukommelsen, så det er en mulighet for at jeg husker feil. Vi har kanskje noen spennende steder i Norge også? Eller har vi ikke det? Jeg har faktisk aldri besøkt ett i Norge, relatert til en forfatter, verken Ibsens Venstøp, Vinjestoga eller Prøysenhuset. På Elverum ligger huset til Margareth Munthe. 25 min fra hjemme på Hedmarken. Vi er kanskje mange slike som meg? Sløve til å utforske nasjonale skatter. Men jeg har sett mange av stavkirkene våre, da, sjøl om det sikkert ikke hjelper på inntekten til forfatterstiftelser.

Hihihi!! Hvem sier ikke "ultukurke" når det skjer en tilstelning i regi Kulturdepartementet?

En kvinne som kjøper blomster til sin kjære... Flott! Menn trenger også noe vakkert å se på, sjøl om det som ramler ut av munnen på dem stort sett er noe i retningen "kle av deg"... "kompliment" godt nok for meg, tilstrekkelig romantisk også... :-P

I ett av min mors mange gjemmer fant jeg ei bok etter mormor. Min søte mormor var lærer i barneskoler i Oslo, var faglærer i bl.a. norsk, engelsk og religion. Hun leste alltid ei bok. Hun var flink i språk og reiste mye. Boka jeg fant har en lapp limt inn i bakpermen, der står det "Lesesirkel Grorud Skole 1963" over ei liste med 15 titler. Hver lærer skulle ha en bok hver, som gikk på rundgang i løpet av ett år. Inni boka ligger en maskinskrevet lapp med mormors navn og 14 andre morsan har identifisert som engelsklærer, husstellslærer, rektor, inspektør osv. De skulle levere boka de hadde lest videre til neste person på lista hver annen mandag på gitte datoer skrevet med penn på lappen. Det var sesong fra 22/4-1963 til sommerferien, så fra 26/8 til 23/9 - ny pause - og fra 7/1-1964 til 1/4. Det slår meg at dette var 60-tallets "kunnskapsløft", at de hadde mye å gjøre, at to uker var kort tid å lese en lesesirkelbok når det var prøver å rette og timer å forberede. Har dere tanker om det, om kontrasten mellom nå og for 50 år siden?

Jeg har googlet alle bøkene. De er alle utgitt i 1962 (unntatt én utgitt i 1961) og kommer fra Georg Evensen, også kjent som Grorud Bok & Papir. Det er betalt en lesesirkelavgift på kr 0,50 til Den Norske Forfatterforening, vist av et "frimerke" klistret i bakpermen. Ble de sponset? Var det slik at bokhandelen ga lesesirkler i lærerstabene 15 bøker mot denne avgiften?

Det morsomme er at alle bøkene er å få tak i nå, det er bare én som ikke fins til salgs i Norge for øyeblikket, men det er flere eksemplarer i Sverige og Danmark. Det er en av de to bøkene som skiller seg ut, biografien om Dag Hammarskjøld (får ikke fram svensk ø på tlf) utgitt i bakevjen av nobelprisvinnerens død. Den andre som skiller seg ut er Mila 18 av Leon Uris. Den ser ut til å være en viss størrelse - ikke bare ved at den er på mer enn 500 sider - men i førstehånds overleveringer etter krigen. Forfatteren er polsk.
Alle de andre bøkene er på mellom 160 og 250 sider. To er novellesamlinger og det er bare to forfattere jeg kjenner til fra før. Har de ikke tålt tidens tann? Er de avleggs?

Listen er som følger:
1. Nevil Shute - Runesteinen (An old Captivity)
2. Håkon Karlsen - Marulken (noveller og debut)
3. Terje Stigen - Kjærlighet (denne er tydeligvis fortsatt aktuell til velvære/selvhjelp, den kom opp som ebok hos alternativklubben Energica)
4. Karl Bjarnhof - Historien om Sascha
5. Willy Corsari - Fordi hun elsket
6. Solveig Christov - Jegeren og viltet (noveller)
7. Sara Lidman - Jeg og min sønn (oversatt av Inger Hagerup)
8. Halvdan Hegtun - Fra Toten og andre verdensdeler (reiseskildring!! Hehe)
9. Miadrag Bulatovic - Til himmels flyr den røde hane (mormors bok)
10. Ragnhild Magerøy - Lengsel, men ingen vinge
11. Leon Uris - Mila 18
12. Morris L. West - Taushetens datter
13. Paal Brekke - En munnfull Ganges (morsan har denne som arv etter mormors mor, reiseskildringer ser ut til å ha vært datidens "Travel Channel"...)
14. Eva Ramm - Engel på vidvanke
15. Joseph P. Lash - Dag Hammarskjøld (biografi)

Noen få er i samlinger her etter det jeg kan spore. Hva kan dere fortelle meg om disse bøkene? Hvilke var viktige ut fra samtiden? Hvorfor? Hvilke syns dere har tålt tidens tann? Jeg har noen tanker om hvilke som bør leses, er det noen dere ville ha lest? Sånn teoretisk, ville disse bøkene, eller noen av dem, egne seg til lesesirkel nå?

Det hører vel med til historien at mormor syntes Bulatovic's bok var "forferdelig" (siterte morsan), men like fullt reiste hun til daværende Jugoslavia på sommerferie sikkert 10 år senere. Hun har fortalt om minnene fra Dubrovnik spesielt. I min mors samling står fortsatt reiseguiden mormor brukte. Nei, ingen av oss kvitter oss med bøker noengang...

Jeg lurer på om det blir den boka jeg leser i helga, Til himmels flyr den røde hane, i påvente av at Mønsteret rakner skal komme i posten.

Flere ting dere tenker?

Valentinsdagen for 10 år siden husker jeg godt. Jeg skulle hjem fra føden og hadde et anfall av tredjedagsblues på morran. Jordmora som snakket med meg da satt og stortuta hun også... Så min Valentin fylte nettopp ti år... kan ellers ikke fordra det bondefangeriet handelsstanden har skapt av denne dagen. Det er mest for å lure penger ut av folk. Romanse i forhold hører hjemme på en hvilken som helst av de andre 364 dagene også. Glem ikke det dere i par... ;-)

Med noen herlige fridager nå har jeg fått lest alt jeg har satt meg fore og litt til, så nå sitter jeg og tvinner tomler og lurer på hva nå? Jeg har naturligvis flere bøker i lesekø, men har ingen klare tanker om hva jeg skal lese denne helgen. Jeg ble nemlig sittende oppe i natt og lese Glenn Coopers tredje bok, Bibliotekets voktere . For ei forrykende bok! Det var ikke ett dødt øyeblikk og vill action hele veien. I etterkant ser jeg noen omtale plottet som usannsynlig, men hallo! Det er fiksjon, hva venter man seg? Settingen er dessuten i året 2026... Det er bare moro å se hvordan forfattere tenker seg utvikling av fx teknologi og samfunnsstruktur. Jeg kan helt greit svelge dette som en god fortelling. De eneste feilene jeg fant var litt smårusk som burde vært rettet før den gikk i trykk. Morsomt at oversetteren valgte "je og itte"-dialekt som oversettelse for bred, bondsk dialekt... hehe.

Så etter ei sånn knallbok som innfridde forventningene, hva nå?