Bokelskere.no

Tusen takk for god anbefaling, Eirin. Nå står den på ønskelista.

Jeg har lest omtrent alt Nygårdshaug har skrevet. Min favoritt er Dverghesten. Mengele Zoo er en spennende bok, men bruker litt tid på å komme i gang. Og har du først lest den, bør du også lese Himmelblomsttreet og Afrodites Basseng. Prost Gotvins geometri er også løselig tilknyttet trilogien.

Så har du krimserien hans. Det er 10 bøker som alle handler om gourmet-kokken og skrift-tyderen Fredric Drum. Start med Honningkrukken. Det er den første.

Men, altså: Dverghesten kan leses separat, og liker du den, så åpner Nygårdshaugs verden seg for deg. Noen elsker den, andre lar seg ikke fenge like mye. Selv er jeg frelst.

Avsporinger må vi ta oss råd til, Hilde. Det er bare gøy når en diskusjon leder til en annen. Nå penser denne tråden inn på en språkproblematikk som ikke nødvendigvis har med litteratur å gjøre. Selv er jeg overbevist om at det nynorske språket, som er konstruert rundt dialektene våre, er et langt rikere språk enn bokmål, som historisk er nærmere dansk. Og så var hånda og armen laaaangt inne i vepsebolet. :)

Mulig du har rett. Det er vanskelig å være kategorisk her. Jeg mener ikke bare barneversene til Bjerke. Han har skrevet en rekke voksendikt med humoristisk snert. Om man ler av Wildenvey eller Nærum har vel mer med humoristisk sans å gjøre, og den er selvsagt forskjellig fra menneske til menneske. De forsøker i hvert fall å være morsomme. :)

Så til slutt en totalt ubegrunnet påstand: Dersom lesere flest finner fortellinger på dialekt eller normalisert nynorsk morsommere enn bokmål, så kan det kanskje ha med at brorparten av norske lesere bor i byene og har en relativt avslepet dialekt selv, om de i det hele tatt kaller sitt språk en dialekt. Så kanskje de (vi) synes det er noe komisk ved enkelte dialekter. Det betyr ikke nødvendigvis at forfattere som skriver på dialekt har en mer utpreget humoristisk sans. Alt er som kjent subjektivt i denne verden.

Amen!

Det går nok begge veier. I ungdommen kan vi være kritiske på vegne av hele menneskeheten. Samtidig har vi kanskje et mer følelsesmessig forhold til det vi leser. Etter hvert som nyansene glir inn over oss og sliper oss i kantene, lærer vi oss til å bli mer pragmatiske. Jeg vet ikke hva som er verst eller best: ungdommelig harme eller voksen balansekunst. Kanskje vi rett og slett mister noe på veien?

Lurt, Eirin. Mysterier er i mitt hode Hamsuns beste. Det blir spennende å høre hva du synes. Er det ikke rart hvordan vår livssituasjon preger vår oppfatning av det vi leser? Av og til er det så mye som skjer rundt oss at vi ikke klarer å konsentrere oss om litteratur. Da er det ofte like greit å ta en lesepause.

Jeg deler ikke din oppfatning, Hekkan. For meg var Markens grøde en fantastisk studie i en manns kamp for å temme kreftene i naturen og seg selv. Min far var en slags Isak som kastet seg over et småbruk med store never og svett rygg. Kanskje jeg liker boka fordi bonden fra Sellanrå minner meg om ham.

Men jeg tror ikke bare det er det. Hamsun har en evne til å beskrive på en nesten magisk måte menneskers forhold til natur, arbeid, sitt eget sjelsliv og sin egen selvoppholdelsesdrift. Dessuten: Boka skaffet i 1920 den ene av 3 norske forfattere gjennom tidene hans Nobelpris. Og: Den ble kåret til Gyldendal forlags beste bok noensinne av bokhandler-Norge i år 2000. Snakk om at én bok blir hyllet av mange generasjoner.

Derfor ble jeg nysgjerrig: Hvorfor synes du boka var fæl? (spørsmålet går ikke bare til Hekkan, men også til hans meningsfeller ...)

Les Mysterier! En av mine favoritter.

Jaja. Hvis man er god for i overkant av 4 milliarder dollar, er det jo verre ting man kan bruke pengene på ... :)

Send spørsmål til support (ramme nederst på siden). André er som regel imponerende kjapp til å svare.

Disse lydbøkene synes jeg ble lest på en bra måte: Bildet av Dorian Gray (Wilde), Hvite niggere (Ambjørnsen), De gales hus (Fossum), Kongen av Europa (Kjærstad), Mors og fars historie (Hoem), Den stille piken (Høeg), Hoggerne (Jacobsen), Under høststjernen (Hamsun), Christianus Sextus (Falkberget) - denne siste er bare fantastisk lest av Arne Reitan som mestrer alt fra fintrøndersk til skikkelig rallarspråk.

Det virker som om det er en overvekt av humoristiske norske menn i forhold til kvinner. I farten kan jeg tenke på morsomme tekster av Erlend Loe, André Bjerke, Herman Wildenvey, Knut Nærum, Kristoffer Schau, Kjartan Fløgstad og ikke minst Kjell Aukrust. De eneste morsomme bøkene jeg kan komme på som er skrevet eller redigert av kvinner, er humorbøkene og sitat-samlingene til Unni Lindell.

Enig, Kjell. En av grunnene til at jeg likte boka så godt.

Ja, det er viktig for ungdom (voksne også) ikke å gå lei etter bare noen få sider. Gode lesevaner kan motiveres av drivkraft fra første side.

Leste Mio min Mio for ungene da de var ganske små. Vet ikke hvem som syntes det var mest skummelt, de eller jeg.

Den står på lista ... :)

Av en eller annen merkverdig grunn har jeg aldri lest noe av Coetzee. Selv om jeg har en forkjærlighet for Sør-Afrika og har vært der mange ganger. Og særlig fordi Svenska Akademien valgte ham ut i 2003. (DET er et panel av litterater jeg har respekt for.)

Hvilken bør jeg begynne med, hvis jeg skal gjøre meg kjent med Coetzees forfatterskap? Den du nevner, Disgrace?

Absolutt! Når jeg tenker meg om, er mange av Nygårdshaugs bøker sånn. Kanskje derfor jeg liker bøkene hans så godt.

Pussig hva vi ender opp med å lese hvis vi blir lengre på hytta enn vi hadde tenkt eller blir innesnødd på Hardangervidda. Husker jeg trålet en av disse turistforeningshyttene og endte opp med å lese Readers Digest. Tror det var en lang artikkel om Colosseum i Roma. Tenk, hva man husker ... Men DET var en digresjon ...