Bokelskere.no

Du svarer indirekte på det jeg spør om litt lengre oppe, Stian. Derfor skal jeg plage deg litt. Og misforstå ikke: Jeg er allerede overbevist om at Knausgård er en dyktig forfatter. Men: Argumentene for å lese dette voluminøse verket er altså at det er "litteratur på høyt nivå", at han skriver "knallgodt" og har et "tett og nært språkunivers".

Det er mange forfattere som skriver knallgodt, men de klarer likevel å la være å utgi et 6-binds verk om seg selv og sin familie. Så derfor ender jeg opp litt som djevelens advokat her (men også fordi dette virkelig interesserer meg) og spør: hva mener du egentlig med at det er litteratur på høyt nivå?

Jeg er klar for nye utfordringer, castro, og det er som jeg har nevnt en to-tre ganger allerede utvilsomt at mannen kan skrive, men hva synes du egentlig om disse gamle gubbene?

Artig at vi kan minne hverandre om sider ved bøker vi ikke la merke til første gang. På denne måten får bøkene økt verdi for oss alle sammen.

Hvordan sønnen går inn i rollen som faren, er noe jeg nok overså litt betydningen av, selv om jeg ser nå i ettertid at nettopp det er en vesentlig del av boka.

Ja språket er det ingen ting å si på. Har selv lagt ut et par favorittsitater fra boka her inne. Det kan nok hende at jeg er i en fase av livet der jeg er litt ferdig med leie ting, at jeg nå setter pris på innhold som løfter meg opp mer enn å tynge meg ned.

Ukjent for meg, Arthur. Men husk at hue ditt er det ikke noe i veien med. Det er bøkene som er firkanta.

Peace and love! Kanskje jeg også er forutinntatt. Vi havna på fylla sammen en god del ganger i studietida. Så godviljen vil nok alltid være der.

Jeg har tenkt litt, og den forfatteren jeg irriterer meg mest over fordi han skriver akkurat sånn som jeg vil skrive, er Jan Kjærstad. Hver gang. (Sorry, Arthur)

I så fall funker kronerullingen til Roy Jacobsen bra.

Dette er mitt første møte med Torgny Lindgren. Han har et sterkt språk, selv om det er enkelt, ja nesten traust. Og Humlehonning er en stramt komponert og velskrevet bok, bevares. Men for meg ble dette traurig, trist og makabert. Nå skal jeg ikke slå beina under alt det som ikke er vakkert og oppløftende. Og jeg er den første til å juble over makaber humor som vi kan finne hos Irving, Paasilinna og ikke minst flere Sør-Amerikanske forfattere. Men for meg må det makabre og nedtrykkende framstilles med en god posjon humor. Ellers blir det bare det. Makabert og trist. Og jeg oppfatter ikke at Lindgren over hodet har antydning til glimt i øyet i denne romanen. Den er mørk som et finsk fjernsynsteater-stykke fra 60-tallet. Og den er langdryg som en skandinavisk vinternatt, selv om den bare har 137 trykte sider. Nei, dette var ikke noe for meg.

Og ikke at vi skal møte all verdens elendighet med et glis og en humrende latter, men jeg er allerede i gang med Loes siste bok, og bevaremegvel for en overgang. Snakk om et fyrverkeri av et språk. Det skulle ikke mer enn 3 sider til, før den svenske vinternatten var glemt og den briljante loeske verden var hjertelig ønsket velkommen i stua.

Uten tvil Saabye Christensens beste! Fortellermessig genial. Les første side og se Norgeslitteraturens beste overgang fra fortellerstemme til fortelling. Glimrende!

Doppler er åpenbart revolusjonær. Sannsynligvis den mest radikale melkedrikkende elgmorderen i landet. Ikke rart det etablerte Norge skjelver!

Det er ikke noe tullete med å ha et forfatterfrø som spirer og gror inne i seg. Samtlige av de bøkene vi leser og kommenterer her inne er et resultat av at et slikt frø har fått blomstre.

Utrolig bra jobba! Flott å ha en slik liste liggende. Og den kan jo utvides etter hvert som du også gjør dine egne erfaringer som lydbok-lytter. :)

Ikke akkurat noen lettvektere! Jeg ser at du liker de lange fortellingene. Imponerende utvalg. :)

Noen bøker har en viss tiltrekningskraft. Jeg liker gamle og slitte bøker og elsker å gå i antikvariater og snoke. For meg skal den boka jeg kjøper ha en viss materiell struktur, den skal være god å holde i. Så skal de første linjene i første avsnitt være lokkende. Om forfatteren er kjent eller ukjent spiller mindre rolle. Hvis jeg ikke er på jakt etter en spesiell bok, da. Men spørsmålet var om det "tilfeldige" bokvalget, ikke sant?

Fullt fortjent! Boka favner et bredt publikum, er lettlest og likevel språklig sterk og dyptpløyende i menneskesinnet. Dessuten gir boka et troverdig innblikk i hvordan det var å vokse opp i et borettslag på 60-tallet i den spede begynnelsen på drabantby-Oslo. Gratulerer til Roy Jacobsen!

De to bøkene er så ulike at jeg synes det er vanskelig å sammenlikne dem kvalitativt. De ga meg begge en flott leseropplevelse. Mysterier er likevel den jeg husker best.

Nygårdshaug er en særing. Ferdig med det. Han kritiserer folk i øst og vest og i mange tilfeller har han rett. Jeg er enig med ham i at norske forfattere bruker for lite energi på å skape en bedre verden. Men Renberg er Renberg og kan vel ikke bli noen annen (og takk for det!). Han skriver om mellommenneskelige forhold, om det å være ung, om det å bli far og om det å fatte livets realiteter. Det er som Erlend Loe avslutter Tatt av kvinnen: Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg.

Og så spørs det hva vi gjør med dette livet vårt. Om vi fokuserer på egen familie, de nære ting, eller om vi går aktivt inn for å skape en bedre verden. Vel, som aktiv Rødt-medlem vil nok Nygårdshaug si at det er alles fordømte plikt å gjøre det siste. Men strengt tatt er vel det opp til hver og en av oss. Uansett om vi er forfattere eller ikke.

Og serien om Fredric Drum? Den er noe av det minst pretensiøse som er prestert av norsk krim. Hvis man mores av den litt fleipete tonen som finnes i språket til Loe og Paasilinna. Hvis man elsker god mat og vin. Hvis man liker underfundige gåter og arkeologiske mysterier. Da er denne serien et must!

Du sa det, niets: Et skriftspråk som ligger tettere opp til det muntlige. Det var jo nettopp intensjonen til Ivar Aasen. Han smiler i graven nå, garantert!