Bokelskere.no

Nettopp! Dette underbygges av at det er "vi" som forteller og ikke "jeg".

Nå er jeg akkurat ferdig med "Mixing Part", og bøyer meg - som Renberg over - i støvet for Loe, som gang på gang greier å skape helstøpte romaner ut av nesten ingen ting. Det virker i hvert fall sånn med første øyekast. Men etter hvert som handlingen i romanene hans utvikler seg, merker vi at det nesten over-enkle inneholder mange innsiktsfulle lag om mennesker, samliv og samfunn.

Jeg lo flere ganger høyt på bussen av denne boka. For meg ble dette en "Tatt av kvinnen 2", der Loe gang på gang avslører hvor hjelpeløse vi er i forhold til hverandre og oss selv. Innertier.

Og som Jan Kjærstad er mester til - Loe skaper også sitt eget vokabular som fortjener en egen sjargong. Jeg gleder meg til det blir dagligtale å si at noe er teater eller nazinips.

For meg ble dette mer en litt lummer bok om ei ung jentes seksualitet enn en studie i det å være annerledes. Jeg synes det ble en nedtur etter Salme ved reisens slutt. Men mannen kan skrive, gudbevares, og har et "retro" språk som fascinerer.

Du har selvsagt rett. Langt vest liggger det i hvert fall, og for å være nøyaktig omtrent like langt fra Georgia som til Armenia. Om man virkelig skal være nøye på det. :)

For meg var den både fornøyelig, trist og romantisk, samtidig som den på en troverdig måte beskriver den usikkerheten vi føler når vi beveger oss fra barn til voksen.

Det er hyggelig å kunne gi hverandre anbefalinger vi står inne for. Jeg er glad for at du ombestemte deg. (PS! Jeg gir aldri bort bøker jeg ikke har lest selv ... tenk om jeg gikk glipp av noe ...)

Godt poeng!

Svar både til Eirin og Kristin: Jeg synes også det er positivt at norsk litteratur debatteres. Jeg er av den oppfatning at god litteratur bør ville noe, og sette lys på behov for endringer.

Jeg tror litteratur kan påvirke samfunnet. Slik det har vært til alle tider. Hva skulle ha endret seg som gjør at litteratur ikke har den kraften i seg lenger? Bøker er jo et sted der tanker møtes. Spørsmålet er hva som er mest verdifullt, om det er de mer introverte problemstillingene rundt samliv og menneskers evne til å takle hverdagen, om det er skildring av fjern eller nær historie (som vi alltid kan lære av) eller om det er vitenskapens evne og mulighet til å endre samfunnet.

Mitt poeng er at enhver forfatter må velge sin vei. Det blir feil, synes jeg, når andre skal avgjøre hva som er viktig litteratur og hva som ikke er det.

Denne romanen er en av mine favoritter og fikk en 6´er av meg, ikke fordi Alf Veber er en viktig person, men fordi det bor en Alf Veber i alle. Det er ikke norsk å tenke stort. Derfor blir store menn som Alf Veber, Knut Hamsun og kanskje også Jan Kjærstad som regel offer for nettopp dette: "Hvorfor må han alltid vise at han kan så mye?"

For meg er dette språklig stor og innholdsmessig viktig litteratur. Spørsmålet er: Kan den bli for stor?

Damen henger seg på kritikken fra Nygårdshaug. Ikke misforstå: Jeg er en stor fan av Nygårdshaug og mener at Mengele Zoo er en av de modigste bøker som er skrevet i vår tidsalder.

Men jeg stritter med alt jeg kan stritte med når forståsegpåere skal fortelle forfattere hva de skal skrive om. Forfattere skriver om det de er opptatt av. Punktum. Hvis det er familier i krise, trøndelagsgårder, homser i krise eller potensproblemer, så la dem for guds skyld skrive om det. I beste fall blir det god litteratur.

Denne debatten minner meg om Profilopprøret på 60-tallet, der litteraturen skulle brukes som politisk medium mot det etablerte. Dette fostret gode forfattere som Obrestad, Håvarsholm og Solstad, bevares. Men hva skjedde seinere? Jo, de samme forfatterne fortsatte å skrive om det de var opptatt av. Og ettersom de kom seg ut av Blindern og vokste opp, så endret interessene seg.

Det er livsfarlig for kunstens utvikling at noen skal dirigere kunstens innhold. La forfatterne skrive om det de har lyst til å skrive om. Mitt svar til de som vil ha det annerledes: Skriv sjæl.

Jo Nesbø har absolutt sin misjon som folkets forfatter. Han har fått mange til å skru av Hotell Cesar og lese ei bok i stedet. Er enig med Henrik i at Rødstrupe er en av de beste. Jeg koste meg også med Flaggermusmannen, Sorgenfri og Kakkerlakkene, mens interessen dalte litt med Marekors og Frelseren. Snømannen og Panserhjerte har jeg ikke lest.

Når det gjelder Knausgård banner jeg fortsatt i kjerka og etterlyser gode grunner for å kaste seg over 3000 sider om mannens oppvekst. 3000 sider er mye. Jeg har lovet meg selv at jeg først skal lese 1001 Natt på 5000 sider før jeg går løs på Knausgård. For meg var Ute av verden en traurig opplevelse, selv om jeg har innrømmet i flere tråder her inne at mannen absolutt kan skrive (men det er det mange andre som kan også). Så jeg spiller ballen igjen over til dere som kaller dette for stor litteratur. Kan dere utdype det litt nærmere? Jeg regner med at dere mener stor i annen betydning enn voluminøs.

Jeg likte denne boka. Leste den nå på en reise i helga fra perm til perm og koste meg med et språk som driver handlingen framover, særlig gjennom sjeldent godt komponerte dialoger. Velsignet fri for filosofering om døden og meningen med livet, selv om det faktisk er det den handler om. For meg ble dette en skolebok for "show, don´t tell", altså regelen om at det er bedre å vise gjennom karakterer og hendelser enn å forklare livets mysterier med ord.

Når bokas handling i tillegg henger i en sterk, rød tråd mellom populærmusikk av Beatles på den ene siden (enkle tekster om kjærligheten og døden) og dyptpløyende forfattere på den andre siden (Euripides, Faulkner, Hesse og Thomas Mann), er dobbeltbunnen etablert. Da er det bare å la Murakami fortelle sin historie. Og det gjør han på en glimrende måte om ungdomstid, fremmedgjøring og uforbeholden kjærlighet.

Til slutt må jeg bare få lov til å sitere Beatles (for teksten blir aldri nevnt i boka, men er der likevel hele tida): "And when I awoke, I was alone, this bird had flown ..."

I morgen den dag er antagelig nå akkurat en uke siden.Da startet jeg også på boken. Med atskillig skepsis. Jeg har slitt med disse halvdokumentære bøkene, de har både fascinert og irritert meg. Og her hørtes det jo ut som om vi skulle bli kikkere for alvor. Men jeg kapitulerer totalt for denne boka. Knausgård har funnet en form som kler hans anliggende til minste detalj. Og de er det jo mange av her. "Det vanskeligste med å skrive er å finne en historie til din erfaring" tror jeg Tarjei Vesaas skal ha sagt. For meg synes det her som om Knausgård har opphevet problemstillingen og gjort sin erfaring til historie direkte. På en måte som får det til å virke enkelt og naturlig. Fantastisk!

Har ikke lest boka, men filmen var glimrende. Cohen-brødrene møter Tarantino og Sergio Leone.

Anbefaler på det sterkeste at du beholder bøkene og leser dem stille og rolig fra perm til perm. Cora Sandel har et vart og særegent språk og en fortellerevne som få er forunt. Hun er en av våre beste forfattere, synes jeg.

Petterson har en uvanlig evne til å beskrive mellommenneskelige forhold med vanlige ord.

Jeg er enig i at Millennium-trilogien er spennende og er godt skrevet. Likevel synes jeg det er riktig å ta nevne noen av svakhetene ved bøkene, som jeg mener i hovedsak skyldes svikt hos forlaget som har utgitt dem. Dette kan selvsagt være på grunn av omstendighetene rundt utgivelsen, men det vet jeg ingen ting om.

Likevel: Om forlaget hadde coachet slik de burde, skulle bøkene ha hatt mindre uvesentlige detaljer (les blant annet: overdrevent tydelige beskrivelser av steder og mennesker, her bør det være balanse mellom vår fantasi og forfatterens informasjon; vi behøver ikke å få vite ALLE gjenstandene i hvert eneste rom), dessuten ville bøkene vært kortere og strammere, ved å kutte ut mange parallelle fortellinger som verken har noe med hoved-plottet å gjøre eller på annen måte kan forsvare at de er med (les blant annet: Blomqvists forhold til sin kollega, Salanders forhold til sin lesbiske venninne etc.). Det var altså en del fortellerteknisk og språklig som forstyrret meg i leseropplevelsen. Irriterende, fordi det var helt unødvendig, og fordi bøkene med en god redaktør kunne vært enda mye bedre. Likevel er jeg altså enig med deg i en av dine konklusjoner: jævlig spennende.

Jeg hørte et intervju med forfatteren Bomann-Larsen for noen år siden. Der sa han at enhver forfatter har en forpliktelse overfor leseren om å forsvare hvert eneste ord i setningen og hver eneste setning i boka. Vel, i Larssons bøker er det en god del ord og setninger som ikke lar seg forsvare. Mener jeg.

Helt uenig. Boka fortjener all den rosen den har fått. Særlig fordi den ble valgt til "folkets favoritt", altså ingen forståsegpåere som belærer oss lesere med at boka er bra, men den er valgt ut av leserne selv.

For meg er boka unik fordi den setter søkelyset på et globalt problem samtidig som den forsvarer internasjonal terrorisme. Det er som å banne i kjerka i disse dager. Ære være Nygårdshaug som tør. I tillegg synes jeg boka er velskrevet og har en god historie som er lett å følge. Oppfølgingsbøkene Himmelblomsttreet og Afrodites basseng er også gode bøker, synes jeg. De tre danner en helhet som setter søkelys på hva slags samfunn vi ønsker oss. Det skrives det lite om i Norge.