Bokelskere.no

Signerer og applauderer. En av mine absolutte favoritter med en særdeles fascinerende forellerstemme (vi-fortelling). Anbefaler også fortsettelsen, Siste reise. Ikke så storslagen, men en deilig skildring av mennesker og sjøliv i samme miljø og delvis overlappende, men med en helt annen fortellerstemme.

Sånn kan det gjøres, og sånn skal det gjøres! SÅ elegant, så flott det er å reise etter å ha lest Magris. Følg ham og så har du tonnevis av kommende prosjekter. Han er kompleks nok til at det aldri blir kjedelig å følge ham.

Hei! På alle mulige måter enig med deg: Jeg har også mye sjøfart i min slekt, og sånn sett er Carsten Jensens bok også ganske sjelden. Jeg kan ikke tenke meg nemlig noen annen bok som har dekt dette behovet som Vi, de druknede gjorde. Selvsagt er det mye av det som skjer som er av det tilgrensende merkelige slaget, noe kunne det vært artig å diskutere med noen til og med.

Loe burde være kandidat til Nordisk råds pris i stedet for visse andre ordrike personer. Tenk å prestere så mye livsvisdom, samlivskunnskap og samfunnskritikk med så få ord. Har du lest hans siste? Anbefales!

Jeg synes også temaet var interessant, Hilde, og tvinger oss til å erindre gode leseopplevelser. Synd ikke flere følger opp. :)

Siden du ikke har lest så mye og trenger en "myk" intro til litteraturen, er det fristende å anbefale spenningsforfattere som Grisham, Crichton, Follet eller vår egen Jo Nesbø. Han er jo hot for tida. Hvis du vil ha en lettlest og velskrevet bok som ikke er krim, så prøv Rolf Jacobsens Vidunderbarn. Lykke til!

Absolutt tabbe. BB kunne sitt språk. Og han var en av de store histroriefortellerne.

Du har et godt poeng, Håkon. Man behøver ikke gå ut over de ordene vi kjenner betydningen av, men det går an å skrive stevnemøte i stedet for date, passiar i stedet for prat, spankulere i stedet for gå. Det finnes mange gode eksempler på retro språk hos våre klassikere. Av nyere forfattere, er kanskje Fosnes Hansen den som utmerker seg mest med å bruke ord som er borte fra dagligtalen. Det finnes for øvrig en ordrikdom i våre dialekter som er lite utnyttet i litteraturen, bortsett kanskje fra i lyrikken. Jeg har akkurat lest Andvake av Jon Fosse, en fantastisk liten fortelling, der strilespråket kommer til sin rett. Dere som snakker dialekt. Bruk dette språket for alt det er verdt, hvis dere skriver skjønnlitteratur, uansett hvor i landet dere kommer fra. Når min svigermor (som er fra Toten) sier at hun er litt trøtt og sliten, bruker hun ordet "lallin". Det gjør ikke noe om ikke jeg vet hva det betyr. Ordet taler sitt eget språk slik det står i sammenhengen.

La meg fortelle hva jeg opplever når jeg leser en (god) roman. Jeg opplever andre mennesker og deres måte å tenke på. Jeg opplever natur og stemninger gjennom andres øyne. Jeg lærer menneskers reaksjonsmønstre bedre å kjenne, noe som jeg tror jeg kan få nytte av senere i livet. Jeg får servert en god historie som fortelles på en slik måte at jeg ler, smiler, blir trist, spent, opphisset. Gjennom de reaksjonene jeg har når jeg leser, lærer jeg også meg selv bedre å kjenne. Dette er noe av det "finne-på-bøker" gir meg. Det er egentlig det samme som skjer når vi leser som barn. Hadde det ikke vært fint om din glede over barnebøker, som til og med følger deg videre slik at du husker dem også i voksen alder, kunne gjentas, slik at du kunne bli utfordret følelsesmessig og intellektuelt av god litteratur også i dag?

Utsagnet "Leser ikke romaner" opplever jeg som en innsnevring av opplevelsesverdenen på sin egen bekostning. Den bunner i en holdning som minner meg om min mor på 86 som ikke vil høre på Beatles fordi hun har bestemt seg for ikke å like det eller en venninne av meg som ikke vil gå på kunstutstillinger fordi hun ikke liker kunst, eller min onkel som aldri vil smake noe nytt, selv om jeg er ganske god til å lage mat. Det er da jeg lurer på: Hva er poenget med å frarøve seg selv gode opplevelser?

Jeg er litt usikker på om du her kun provoserer, da du vet at du er på en nettside der 99 % av deltagerne er svært glade i å lese skjønnlitteratur. Det er noe med tonen i kommentaren din som signaliserer at du bare er ute etter å skape diskusjon for diskusjonens skyld.

Hvis du derimot virkelig mener at livet kun stimuleres av matnyttige ingredienser, så er svaret på spørsmålet ditt: Nei "Mysterier" kan ikke fortelle deg mye om hvordand du skal bli mett. Nå er jeg av den oppfatningen at livet består av vesentlig mye mer enn det som kan stimuleres ved matnyttige ingredienser. Hvis du er åpen for slike tanker, vil du kunne finne mye godt stoff i skjønnlitteraturen.

Hamsun er for meg først og fremst en god forteller. Noen av oss liker gode fortellinger. Dersom de samtidig kan vise oss hvordan andre mennesker tenker, tror jeg det også kan være med på å skape økt toleranse. Dersom fortellingene også forteller noe om livet, om ting mange tenker på, at det skapes en slags gjenklang hos leseren, ja så mener jeg også det har en stor verdi. Selv om man ikke nødvendigvis blir mett av det. :)

Vi har kanskje alle noen litterære opplevelser bak oss som kan kalles sjelsettende. En bok som fikk oss til å endre mening om livet, om framtiden, om oss selv. Jeg kan erindre 3 slike opplevelser:

Innvandrerserien til Moberg fikk meg til å bestemme meg for å lese bøker resten av livet (jeg var 13).
Ibsens Brand fikk meg til å elske teater (jeg var 15).
Dag Solstads Irr! Grønt! fikk meg til å studere litteratur (jeg var 20).

Hvilke bøker har hatt en slik betydning for dere at dere kan inndele livet i "før og etter denne boka"?

De er inhabil, Nagel. De stammer jo fra skjønnlitteraturen. (Beklager den noe flåsete hilsen, som nok må tilskrives fredagshumøret.)

Interessefelt har ikke nødvendigvis med moral eller religion å gjøre, selv om man er kristen, buddhist eller muslim. Man kan for eksempel være fast i troen på Gud, uten å lese bøker om religion eller moral. For meg går det et skille mellom å ha en personlig tro og å være "opptatt av kristendom". Altså: man må ikke være ateist for ikke å lese moral-filosofiske skrifter, andaktsbøker og "oppbyggelig" litteratur. :)

Bibelen! Det var et godt svar. Og du har rett: den kan oppfattes som så mangt, til og med som Guds ord. For øvrig må jeg si at din litteraturliste ikke stimulerer min nysgjerrighet. Jeg er ikke så veldig opptatt av moral-filosofi. Dessverre. :)

Donald er tidløst og bra! Var selv Barksist i tenårene. Men der stopper også min tilslutning til det du skriver. Vi kan ikke være mer uenige. For meg starter nemlig intellektualiteten og nysgjerrighets-stimulansen i skjønnlitteraturen.

Det er selvsagt ikke mening i at vi skal være enige heller. Vi er jo forskjellige mennesker. Og dette er nettopp det skjønnlitteraturen tar hensyn til. For meg er det litteratur som dyrker nettopp det at vi er ulike, mens sakprosaen har lett for å presse alle inn i et tankemønster som er det "korrekte".

Og for all del, du trenger ikke å love meg noe som helst. Vi gjør alle de valgene vi selv vil, heldigvis. :)

Din edit var interessant, men nå blir det to svar på din kommentar. Jeg bare sitter her litt forundret en fredag ettermiddag, for jeg tror aldri jeg har truffet noen som hevder å være intellektuell og som ikke leser annen skjønnlitteratur enn tegneserier. Hvilke tegneserier leser du? Jeg spør fordi dette er en genre jeg ikke har vært borti siden jeg leste Donald, Tempo og Fantomet som barn. Og fordi jeg har en anelse om at det har skjedd mye på tegneseriefronten siden da. :)

Selvsagt er sakprosa mye. Men, jeg kom til å tenke på dette med bokelskere. Går det virkelig an å elske en dokumentar eller en fagbok? I så fall, har du et eksempel på noe jeg burde lese?

Et litt nysgjerrig spørsmål til Andreas og Harald: Når dere sier at dere ikke leser romaner, mener dere skjønnlitteratur (romaner, lyrikk, teater, korttekster, noveller, essays, fabler, eventyr, fortellinger for barn, tegneserier, krimbøker ...)?

Jamen, da er vi jo enige dajo. Vi trenger jo ikke være enige med forfatteren! :) God helg, forresten!