Bokelskere.no

Jeg har svart :) Ryddig, lett forståelig og passe lang undersøkelse.
Lykke til videre med masteroppgaven.

Hvorfor må alle, i alle fall de fleste ungdomsbøker ha kjærlighet som hovedtema? Det er på tide med nye nytt og fresht ...

Katsa er en svært ung jente, men hun er allerede fysisk sterk. Hun er så sterk at hun kan drepe et menneske bare med ett slag. Det er nådegaven hennes. Hun er en slåsskjempe med mye kraft i seg, smidig og hun er ikke redd for noen eller noe. Nådegave er noe ikke alle har. Barn som blir født med øyefarger som ikke matcher hverandre, har en nådegave og nådegavene kan være så forskjellige. Katsa har et brunt og et blått øyne. Andre barn/mennesker med øyefarger som ikke matcher hverandre kan ha andre farger og andre spesielle evner, noen kan for eksempel lese andres tanker, andre kan se like bra selv om de er blinde, andre merker farer fortere enn andre osv ... Nådegavene kan være så mange, og som sagt i Katsas tilfelle, er hun en slåsskjempe. Hun er sterk og lar seg ikke overmanne av noen.

Hun er ikke bare usedvanlig sterk og snartenkt, men hun er også annerledes fra andre jenter i Midtlun hvor hun kommer fra. Hun har aldri tenkt å forelske seg eller gifte seg med noen. Hun er selvstendig, dyktig til å skaffe seg mat på egenhånd ved hjelp av jakting, og hun vet råd for det meste. Å leve i middelalderen er ikke bare, bare, men Katsa er vant til harde kår. En dag på en av sine reiser, møter hun på en fremmed gutt fra en annen borggård. Etter litt nøling får hun varme følelser for ham, men er han den han gir seg ut for å være, har han en nådegave, og vil Katsa tillate seg selv til å bli forelsket?

Etter den ene vampyrserien etter den andre som har blitt utgitt for ungdom de siste årene, var det noe fresht og annerledes med historisk roman fra middelalderen. Noe forfriskende. Men det denne boka har til felles med vampyrbøkene er denne kjærlighetshistorien som blir mest lagt vekt på. Ja, jeg vet at ungdom syns at kjærlighet og forelskelse er fryktelig spennende, men må alle ungdomsbøker fylles av det? Det er litt oppbrukt og det er på tide med et nytt konsept. Jeg håpet at den historiske delen ville få mest oppmerksomhet enn kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene i boka Nådegaven, men nei, her lar også kjærlighetsdelen overtrampe alt som var lovende. Det er synd for boka hadde et så godt utgangspunkt. Skjønner ikke at nesten alle ungdomsbøker må bli ødelagt av "samme" oppskrift. Tenkte at denne boka ville skille seg ut på en positiv måte og det gjorde den også i begynnelsen, men så ble den bare mer og mer like mange andre ungdomsbøker som jeg har lest tidligere.

Også må jeg snakke litt om Katsa. Jeg vet at Katsa er en dyktig slåsskjempe på grunn av nådegaven hennes. Det er derfor folk respekterer henne så mye og en god del er redd henne, men likevel. At hun attpåtil slåss med ville dyr er jo å ta litt i. Og jeg er ikke så glad i attituden hennes. Hun er en utrolig kjepphøy bedreviter som kan alt og vet alt. Unnskyld meg, men hun gjorde meg tvers igjennom kvalm og jeg fikk meg ikke til å like henne, selv ikke da hun visste sine myke sider. Jeg fikk meg bare ikke til å like henne og de andre karakterene satte ikke igjen så mye spor etter seg de heller. Det er ikke karakterer jeg vil huske og tenke på lenge etter jeg har lest boka, men heller fort glemt.

Nådegaven hadde som sagt et godt utgangspunkt. Her var det ikke snakk om vampyrer/varulver som boksjangeren drukner i om dagen, men en historisk roman inspirert av middelalderen. Men dessverre ble boka litt for lik de andre ungdomsbøkene likevel, og jeg trodde ikke helt på kjærlighetshistorien til Katsa og den hun ble hodestups forelsket i. Og av mange grunner ble ikke denne boka en henrivende lesing, men heller skuffende.

På slutten av boka er det smakebit av neste bok i Katsa-trilogien og den heter "Flamme", og kommer ut i september.

Jeg foretrekker høsten. Passe kald/varmt, mørke kvelder, masse farger og atmosfæren blir helt spesiell. Selv om jeg ikke er glad i sola, så har jeg sittet ut på verandaen og lest i noen dager. Blir litt lei av å sitte inne. Har jo vært sykmledt i ni måneder nå og temmelig lei av leiligheten:)

Har ikke sett noen hestehov så langt, men savner allerede mørke kvelder. Høsten, kom tilbake! Jeg er ingen vår/sommermenneske og jeg blir heller ikke glad av sola. Den påvirker meg ikke i det hele tatt. Men, men jeg får holde ut og tro at høsten vil komme tilbake igjen:)

Jeg har så vidt begynt på Himmlers kokk av Franz - Olivier, og jeg har faktisk kommetmeg litt lengre i Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. Blir ikke ferdig med den denne helga, men har god tro på at jeg blir ferdig med den neste helg. Det har løsnet seg litt igjen og da går det bedre. En slitsom bok på en fantastisk serie. Han skulle ha gitt seg etter fem bøker, men folk ville jo ha mer. Liker Miin kamp serien kjempegodt til tross for at sekseren er litt slitsom og ikke på samme nivå som de andre bøkene i serien. Men jeg har funnet ut at jeg er mer tålmodig enn jeg trodde med tanke på den siste boka:)

Og jeg har kommet meg litt i gang i Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt roman og krim i helga. Må jo ha litt variasjon:)

God helg:)

Jeg har forlenget påskeferien litt i år og er fortsatt på Østlandet og nyter finværet. Denne helgen leser jeg Presidentens valg av Anne Holt. Forløpig synes jeg at den er litt treg og kjedelig, men jeg håper at den bedrer seg.

Ord til pilgrimmen

Dra ut!
Du ble født til vandring.
Dra ut!
Det er noen du skal møte.
Hvor? Hvem?
Du vet det ikke enda -
kanskje deg selv?

Dra ut!
Dine skritt vil være dine ord -
veien din sang,
trettheten dine bønner -
og til slutt - når det hele er forbi
vil din indre stillhet snakke til deg.

Dra ut!
Alene eller sammen med andre -
men kom ut av deg selv!
Du hadde rivaler -
du vil finne venner og ledsagere.
Du møtte fiender -
du vil finne brødre og søstre.

Dra ut!
Hodet ditt vet ikke
hvor føttene leder ditt hjerte.

Dra ut!
Du ble født til veien -
pilgrimmens vei.
Noen skal komme og møte deg-
søker deg
slik at du kan finne Ham i alt hellig
ved slutten av veien -
i dypet av ditt hjerte.
Han er din fred!
Han er din glede!

Gå!
Gud vandrer allerede
sammen med deg.

(Anonym, skrevet på en vegg i Sant Honorat klostret på Mallorca.
Fra boka Pilgrimsvandring av Ian Bradley.)

Vet du, jeg har også akkurat det. Et gammelt intervju av en eller annen slags. Samma det. Jeg kunne godt se Dolf Lunfgren i den rollen, faktisk. .)

Av og til lønner det seg ikke å snoke bort i andres saker ...

Boka begynner med en scene tatt fra Snøhvit og de syv dvergene, som er skrevet av Brødrene Grimm. Scenen der hvor Snøhvits mor syr og mens hun syr, stikker hun seg i fingeren ved et uhell og det drypper blod. Når dette skjer tenker hun: Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

En snerten måte å begynne denne thrilleren på. For hovedpersonen heter Lumikki Andersson, og Lumikki er Snøhvit på finsk. Tøft navn. Syns navnet Lumikki klinger på en tøff måte på finsk. Hun bor i en hybel for seg selv mens hun går videregående og går på kunstlinjen. Årstiden er kald. Så kald at det nesten biter i henne. Men hun er en sterk og utholdende jente. Hun er tøff, vet hva hun mener og vil, og liker å holde hybelen så enkel som mulig. Hun vil ikke pynte det på den måten fleste av oss ville ha gjort.

En dag på skolen, når hun går inn på mørkerommet, er ikke mørkerommet slik hun er vant til å se det, noe er forandret. En morgen hun går inn i mørkerommet, henger det pengesedler, og det virker som om noen av dem har blod på seg. Ser hun riktig, eller er det noe hun innbiller seg? Pengesedler som henger til tørk i skolens mørkerom. Er det mulig? Hun blir høyst usikker på hva hun skal gjøre. Skal hun melde fra til rektor eller ikke? Hvem eier disse pengesedlene? Hvorfor er det blod på dem? Er det noen på skolen hennes som har skaffet disse pengene på et ulovlig vis? Lumikki er en jente som har lært og vet godt at det er best å ikke blande seg inn i andres saker. Hun vil ikke bli innlandet, men nysgjerrigheten blir for stor og det er på tide å å få en klarhet i dette, enten hun vil det eller ikke.

Jeg hadde mine tvil om denne boka før jeg begynte på den. For det første hadde jeg aldri hørt om den, for det andre var jeg usikker på om den kanskje ville bli for barnslig for meg. Har lest mange ungdomsbøker som virket veldig lovende, men som har for barnslig skrivemåte. Det gjelder ikke Rød som blod. Rød som blod er en ungdomsbok som endelig har voksent språk. Den funker fint både for ungdom og for voksne. Og her er det action, mye fart, spennende intriger, og levende karakterer. Det er sjeldent at jeg liker både plottet og karakterene når jeg leser en bok. Så dette er et sjeldent tilfelle. Jeg følte at mye var virkelig selv om noen scener kanskje var litt overdrevet, men det gjorde heller ikke noe. Alt virket levende, både miljøet, karakterene og kulden. Det var nesten som om jeg fryste selv mens jeg leste. Og sidene gikk temmelig fort unna og boka ble lest på få dager.

Jeg liker å lese ungdomsbøker innen fantasysjangeren som inneholder overnaturlige elementer, men jeg er også litt lei av den sjangeren på grunn av at kjærlighetsdelen ødelegger historier som har potensiale til å bli spennende og annerledes, men som blir ødelagt av øyeblikkelig kjærlighet mellom hovedpersonene. En gutt og en jente som blir betatt av hverandre, og så finner de ut at begge har overnaturlige evner. Men boka Rød som blod, har heldigvis ikke disse ingrediensene. Jeg liker bøker med overnaturlige elementer, men ikke at det skal ødelegges av kjærlighetshistorie som til tider er virkelig urealistiske. Derfor var det godt og forfriskende å lese en bok som ikke omhandlet dette, men heller la vekt på ren og skjær spenning bestående av "virkelige" mennesker som deg og meg. Og problemer som godt kunne ha hendt i virkeligheten, i hvert fall med det meste som skjer i boka.

Det var ikke vanskelig å se for seg karakterene, miljøet og føle det samme som alle personene følte. Det føltes som om jeg tok del i boka. Det eneste som irriterte meg litt er hovedpersonen Lumikki. Det er ikke det at jeg ikke liker henne, for det gjør jeg, men det var noen få sider av henne som jeg både stusset litt over og som jeg mislikte. Hun kan til tider bli litt for "altvitende"/selvgod, og har en jeg vet best - holdning, men bortsett fra det var hun lett å like. Alle mennesker har jo noen sider som ikke er like sjarmerende.

Rød som blod var en spennende, målrettet og velskrevet thriller for ungdom, og jeg følte meg ikke for gammel til å lese den. Jeg er også meget interessert i å lese resten av Limukki Andersson - trilogien.

Jeg vil også være med og hylle verdens bokdag. For meg er bøkenes verden helt magisk og like viktig som det å puste. Bøkene er overlegent alle andre medier selv om de ikke hører med til de raske, men mangfoldet er desto større både når det gjelder mengde og berikelse.
Det å anbefale en bok, er ikke så lett, jeg har så mange favoritter og ingen som skiller seg ut. For tiden er jeg opptatt av svenske Karin Boye og hennes dikt og skal nå begynne på hennes bok Kris. Og så vil jeg få anbefale finsk/ estiske Aino Kalla og hennes bok Gjennom eld og vatn.

I disse pollentidene vil det passe med et lite vårdikt, eller er det kanskje helt andre knopper som brister.

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.

Dette er Kanin Boyes ( svensk 1900 - 1941) kanskje mest kjente dikt. Mange kjenner diktet, men vet ikke hvem som skrev det. Mange synes kanskje det er et dikt fullt med klisjeer andre mener det er bortimot fullkomment ( kanskje er det fullkomne identisk med det banale?).
Diktet kan leses som et enkelt vårdikt, men det er også mange nivåer og det står uendelig mye mellom linjene. Muligens handler ikke diktet om våren i det heletatt, men om helt andre ting.
Karin Boye er et interessant bekjentskap, det finnes mye om henne på nettet og i det hun har skrevet.

Science fiction er ikke alltid fascinerende ...

Handlingen er et godt stykke inn i fremtiden, nærmere bestemt 2084, og verden og menneskene har gjort noen forandringer enn det vi er vant til i dag. Robert Altermann får vite at en nære og ukjent relasjon av ham er funnet død i London. Han er privatetterforsker, og han får denne beskjeden av en fyr som heter Stig Holm. Robert drar straks til London etter denne urovekkende nyheten, og han blir dratt inn i mildt sagt i forskjellige miljøer under etterforskningen av den døde mannen. Robert blir dratt inn i nettgamling, dyrepark, menneskeorganger til sags og mye annet rart. Hva har alt dette med mannens død å gjøre? Sammen prøver Robert Altermann og Stig Holm å løse saken.

Først og fremst så er jeg ikke helt vant til science fiction sjangeren. Det er ikke akkurat det jeg har lest mest av og heller ikke fått skrekken. Før har jeg lest Haikerens guide til Galaksen av Douglas Adams, og Across the Universe av Beth Revis. Så erfaringen er relativt liten, men jeg er en nysgjerrig person og liker å lese fra mange sjangre selv om mørk litteratur er favoritten.

Boka er relativ kort og er ikke på noen som helst måte avansert. Dette er ikke science fiction med mange avanserte teknologiske beskrivelser. Den er mer overflatisk og ikke så detaljert. Boka består jo bare av 200 sider, så man har ikke mange sidene å gjøre science fiction avansert på. På en måte føles det ikke ut som om boka kommer ordentlig i gang siden den er så kort. Og det som irriterte meg mest var at alle personene ble hele tiden presentert med både fornavn og etternavn. Det gjør karakterene for min del ganske upersonlige og det blir en stor avstand fra karakterene og leseren. Og litt irriterende med denne fortellermåten, sa Robert Altermann, tenkte Robert Altermann og gjorde Robert Altermann osv ... Det er Robert Altermann her og Robert Altermann der. Jeg ble mektig lei av navnet hans underveis. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var heller ikke så mange science fiction elementer. Den jeg husker best er at menneskene hadde innebygd mobil/telefon. Så menneskene slapp i alle fall å rote bort mobilen. Og noen andre elementer var også med, som jeg ikke vil røpe, men likevel er ikke det ikke en ren og skjær science fiction bok. Det var noe som manglet, men jeg vet ikke hva.

Jeg ble heller ikke noe særlig glad i forfatternes skrivemåte. Den var litt vel tørr, det var lite som hendte, og alt ble litt pappaktig. Jeg ble ikke godt kjent med karakterene og noen ble litt vel usynlige. Og jeg var ikke engasjert nok til å bry meg om hva som hendte med karakterene. Om de døde eller levde var jeg på en måte revnende likegyldig til.

Alt i alt var dette en grei bok å "smålese" i. Men vil du ha mer avansert science fiction med fullpakket action, er det nok ikke en bok for deg. En grei bok hvis man vil ha noe lett å lese.

Ja, jeg tenkte nok at det var klingende mynt (knitrende papir) i kassa som gjaldt. :)

Påsken tilbringes hjemme hos mamma og pappa i år. Koselig med litt tid sammen med familien. I påsken er det tid for krim. Nå leser jeg Sønnen av Jo Nesbø. Har lest omtrent halve boka, og liker den ganske så godt. Hadde forventet at boka ville bli veldig lik bøkene om Harry Hole, men foreløpig synes jeg ikke det. Etter min mening er denne kanskje bedre.

God påske!

Glad flere er enig med meg om boka. Jeg prøvde å like den, men fikk det ikke til. Klarte ikke å engasjere meg fullstendig i den, og da ble det trått å lese. Men, men, man kan jo ikke like alt. Det er bare sånn det er:)

Mens jeg holder på liksom, så undrer jeg meg enda mer over at de lar Tom Cruise spille Jack Reacher i bøkene til Lee Child. I CVen til Jack Reacher står det bl.a. Høyde 1,95cm vekt.100-113 kg.Hårfarge: skittenblondt, Øyenfarge: Isblå. Spesielle kjennetegn:Arr i venstre øyenkrok, arr på overleppa.
Hvorfor i all verden lar de da Tom Cruise spille ham?...Jeg ble kjempeskuffet. La merke til i filmen at de filmet ham nedenfra og opp for at han skulle virke større. Har de ikke tilgang på mange skuespillere i Hollywood mer eller?

Ikke all krim kan være like spennende ...

Savnet etter kjæresten er fremdeles dyp for William Blix. Hun forsvant for en tid tilbake da de var på sydenreise, og han har aldri kommet over henne. Savnet river og sliter i ham samme hva han gjør, men likevel prøver han å leve et normalt liv. Opprinngelig kommer han fra Nord - Norge, men har i senere tid bosatt seg i Oslo. Tidligere var han freelance journalist, og nøt friheten av å være sin egen sjef til han en dag bestemte seg å bli hundelufter (av alle ting) i stedet. En dag mens han kjører rundt i Oslo, kommer han over en skyteepisode, og det viser seg at skyteren er hans halvbror, Ole Jensen. Bør han gripe inn eller skal han bare stikke av og late som ingenting?

På et senere tidspunkt drar William nordover til Senja hvor han velger å bo i gjestehuset "Kråkeslottet". For ett års tid siden var det noen som tok sitt eget liv der. Og det viste seg for å være hans halvsøster, Cecilie. Mens William oppholder seg på "Kråkeslottet", får vi også en paralell historie som består av en yatch med døpenavnet Afrodite. I den yatchen befinner det seg noen pakistanere som er ute etter å ansette en leiemorder.

Og det viser seg at William ikke er alene i gjestehuset "Kråkeslottet". Der bor også Maria som er der for å slappe av og lese gjennom et bokmanus. Hva har alle disse menneskene og historiene til felles og er det noen kobling dem imellom i det hele tatt?

Aller først vil jeg beklage hvis denne anmeldelsen virker rotete og kanskje en smule uforståelig, men det var slik jeg også opplevde boka. Det var en bok som var litt vanskelig å få tak på. Det var ikke mye som skjedde, løse tråer og jeg savnet struktur. Det ble for mange løse tråder for min del underveis, og samtidig følte jeg at selve spenningen glimret med sitt fravær. Jeg fikk ikke ordentlig tak på personene, og hvordan de så ut. For meg virket det som om forfatteren var mest interessert i å legge større vekt på miljøbeskrivelsene nordpå. Hvordan det så ut der, og atmosfæren i stedet for intrigene og spenningsfaktor.

Jeg savnet strammere struktur, skarpere "penn" og litt mer action. Jeg strevde litt med å komme meg gjennom boka for det føltes ikke ut som om noe skjedde og handlingen gikk tregt. Dessuten syntes jeg heller ikke at karakteren heller ikke var noe spennende å lese om. Om de døde eller ikke brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Dette er en anmeldelse jeg har strevd å skrive fordi det er vanskelig å skrive en bokanmeldelse om bøker man ikke likte så godt og uten at bokanmeldelsen blir falmende. Men Hjemgjeld ble dessverre en bok som er like falmende som denne anmeldelsen. Av og til er det vanskelig å sette ord på noe man ikke liker og skuffelser. Så jeg bare avslutter denne anmeldelsen med å si at Hjemgjeld falt dessverre ikke i smak. Det ble for mange løse tråder og jeg savnet mer dybde i karakterene. I sin helhet var også innholdet en smule rotete. Så dette var en bok som var vanskelig å engasjere seg i. Beklager.

Mange takk for mange fine svar og begrunnelser. Må fortelle at jeg aldri har vært på kino for å se en Bond film, har bare sett dem på TV når de er blitt vist der.
Skjønner at Sean Connery er favoritten her som i den andre diskusjonen og vel...her bøyer ikke jeg meg for flertallet.

heheh, det sier mannen min også.

Der sa du det, James Bond er nemlig heller ikke min type og jeg har aldri likt disse snobbene i smoling, det er nok derfor jeg heller o retning Craig Daniels.