Bokelskere.no

Takk for omtanke:) Er vel vant til å ha det vondt og vet nesten ikke hva det er å være frisk og fornøyd lenger. Mens andre lever livene sine, sitter jeg hjemme og krangler med tiden. Nesten som en forbannelse, gitt. Ikke rart man blir mørk da, men så har jeg heller aldri vært positiv:)

Lesing er vel den eneste hobbyen jeg har for tiden. Malte litt før i tiden, men det har jeg ikke hatt helt energi til og venner har jeg ikke. Jeg hadde det en gang i tiden, men er flink til å få folk til å forsvinne haha. Så har bare de nærmeste som kommer innom av og til. Det er vel det eneste sosiale jeg får. Men så har jeg aldri vært særlig sosial. Savner å være opptatt med noe og få tiden til å gå. Det er et savn, men aner ikke hva det skulle være ...

Godt å høre at du kom deg gjennom den vonde tiden. Å sitte i klisteret er virkelig ikke noe gøy mens andre "bestemmer" over deg lege, nav osv... Livet er ikke annet enn kjipt. Så jeg drukner meg selv i bøker:)

Og en klem tilbake til deg:)

I motsetning til dere, strever jeg med å få tiden til å gå, selv når jeg leser. (Kjipt) Er bare så sur og gretten for tiden. Det blir man av å trø hjemme. Har vært sykmeldt og hjemmeværende i ett år og to måneder nå. Råtner opp snart. Har sikkert råtnet opp for lenge siden, haha. Det eneste positive her i livet nå er bøker og kaffe, og at det endelig er oktober. (Min favorittmåned). For da er det endelig ordentlig høst. Jeg liker ruskevær (regn, vind mørke kvelder osv).

Jeg har nettopp blitt ferdig med Marmor av Toril Brekke, og i kveld skal jeg starte på The Coldest Girl in Coldtown (en av bøkene som jeg har bestemt meg for Halloweenlesing - prosjektet mitt). Siden det er høst og det nærmer seg Halloween og som den grøsseelskeren jeg er må jeg lese litt grøssere også.

Ved siden av skal jeg lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones og The Jungle Books (to bind i en) av Rudyard Kiplling. Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller. Vet ikke om jeg blir ferdig med noen av disse før uka er omme (har jo all verdens tid til å lese), men vi får se. Alt er etter dagsformen og har ikke samme konsentrasjon som jeg en gang hadde. De forbanna svimmelhetsanfallene/og tåkesyn altså. De stjeler all energi ut av meg.

Jaja, håper dere har og får en bedre helg enn meg:)

Rosasløyfe er en viktig sak. Selv har jeg kjøpt både pin og nøkkelring i Nettbutikken til Kreftforeningen. I tillegg har jeg valgt å donere et lite beløp til forskningen.

Helgens bok blir Hundre år av Herbjørg Wassmo. En bok om tre generasjoner kvinner, om hverdag, slit og drømmer i et stort nordnorsk landskap. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for sin far.

Det var nok tvangen. Det kunne like gjerne endt opp med at jeg aldri leste bøker overhodet, men heldigvis så skjedde ikke det. For bøker har gitt meg mye de. Godt selskap og alt det der. Jeg vil bare velge selv hvilke bøker jeg skal lese og synes om.

Er det ikke godt at det er slikt et vidt spekter av forfattere og bøker? Noe for deg og noe for meg.
Men å lese Hamsun, ikke om det var de siste bøkene i verden. Legg merke til at jeg ikke skrev aldri :), men det var like før skal jeg si deg.

Nei, jeg vet at det er et defineringsord, men jeg klarer ikke å se hva Hamsun har med humor å gjøre.

Nå har jeg tenkt å gjøre meg skikkelig upopulær. Hamsun morsom? Jeg har aldri hørt noe så vanvittig. Den nazisten var ikke morsom i det hele tatt. Bøkene hans ga nesten magesår på skolen, de bøkene vi var tvunget til å lese. Har ikke åpnet ei bok av ham siden.

Jeg har bøkene Søndagene i august og Ungdomstid av ham, Husker at dette var samme bok og var skikkelig skuffa da jeg leste den andre, et deja vu.

Er livet ditt bra nok som det er, og er det sjarmerende eller bare tull å ha forbudte følelser?

Ane er en voksen og kreativ dame, bor sammen med en fantastisk mann og har to skjønne døtre. Hun er keramiker og elsker jobben sin. Kan hun få det bedre?

Det er bare et problem. Hun er stormforelsket i en kollega og hver eneste øyeblikk sammen med ham, er en drøm. Stundene sammen med ham er en fryd og de gjør alt de kan for å skjule forelskelsen. De vil jo ikke at andre skal finne det ut. Men hvor lenge kan dette pågå? Og den dårlige samvittigheten river og sliter i Ane. Skal hun slutte med denne romansen mens leken er god eller skal hun ta vare på alle øyeblikkene med denne kollegaen som gjør henne så levende?

Voksne mennesker i midtlivskrise. Det er vel det boka egentlig dreier seg om. Som prøver å gjøre de beste og rette valgene her i livet, men likevel er de aldri fornøyde og gjør alt de kan for å bli og være lykkelige. Men sånn er livet, man prøver og feiler, noe som er et av budskapene i boka. Vi er bare mennesker og noen av oss våger å følge drømmene våre, andre ikke.

Det er ingen tvil om at forfatteren oser av skriveglede (og håper nå virkelig ikke at jeg dreper skrivelysten hennes fullstendig). Hun er debutant, men selv om hun er debutant dømmer jeg hennes bok på samme nivå som forfattere som har skrevet i flere år. Jeg kan ikke gjøre forskjell på det. Det føles feil. Jeg anmeldeler boka hennes på samme måte som andre bøker jeg leser og skriver mine egne meninger, som alltid. Og selv om jeg i enkelte anmeldelser kan virke krass og kanskje brutal, håper jeg at jeg hverken tar debutanter eller andre forfattere fra gleden deres til å fortsette og skrive. Jeg får jo dårlig samvittighet hver gang jeg skriver negative anmeldelser, men som sagt så kan man dessverre ikke like alle bøkene man leser. Det hadde ikke vært menneskelig. Grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er på grunn av at den traff meg ikke på noen som helst måte. Jeg prøvde å sette meg selv inn i situasjonene til karakterene, leve meg inn i historien, men likevel fikk det meg ikke til å like boka bedre. Jeg opplevde karakterene som masete, en smule patetiske, og for ikke å snakke om hysteriske. De lever som fjortiser og lar følelsene deres overgå seg selv. Det blir litt drygt og pinlig i lengden. Og jeg irriterte meg grønn over alle skrivefeilene. Boka oversvømtes av skrivefeil og den kunne godt ha gått grundig gjennom språkvasken en gang til.

Det som er bra angående boka er at forfatteren skriver om voksne mennesker som er redde for å gå gjennom livet uten å bli elsket, leve ensomt og våge å oppfylle drømmene sine i stedet for å drømme. Likevel ble denne boka en smule hysterisk og masete. Jeg ble fort sliten av så og si alle disse karakterene. En fin og kanskje morsom roman for noen. For meg ble dette dessverre en plagsom leseopplevelse.

Jeg ble kjempeskuffa over boka. Oppskrytt. Syns ikke den var så original og voldsom som de fleste påsto at den var. For meg ble det for forutsigbart og lite fengslende, dessverre ...

Troll er da bare folketro, eller? ...

Året er 1887 da Oslo den gang ble kalt Kristiania. Edvard Frost er en guttunge på bare fjorten år og er så og si foreldreløs. Han har ingen tilhøringhet bortsett fra at han bor på et barnehjem og han gjør noen ærender for en som kaller seg professor Wolf (ekspert på overnaturlige vesener). Edvard er tross alt bare fjorten år, men han har allerede grått hår, noe som er spesielt siden han er så ung. En dag blir han kastet ut i et oppdrag sammen med professor Wolf. Sammen må de dra til Østerdalen for å finne ut noe for en rik mann som samler på temmelig spesielle objekter. Det hevdes at det er blitt funnet en diger skalle i Østerdalen og denne rike mannen vil at de to skal legge ut på denne reisen for å undersøke om denne skallen stammer fra et troll eller ikke. Men de to er ikke helt klare over hvor farlig dette oppdraget er og blir!

Boka består av norsk folketro; og da er det naturlig å ta med troll. Det finner man jo overalt i norske turistbutikker. Og det skrives ikke mange bøker der troll er involvert, så litt gøy at den har en liten rolle i moderne litteratur. Det betyr at det ikke er en døende rase, og norsk folketro er viktig å ta vare på selv om alle disse sagnene ikke er sanne. Men det skader jo ikke å tenke på hva som finnes i norsk skog. Innbille seg hva som er der ute etter mørkets frembrudd. Leke litt med tanken. Det er det denne boka oppfordrer oss til å gjøre. Leke litt med fantasien og bli kjent med norsk folketro, for det er ikke bare troll som dukker opp i boka, men også mange andre kjente skogsvesener og da snakker jeg ikke om dyr ...

Men boka består ikke bare av tusser og troll, men også mange forskjellige menneskelige karakterer. Og de nevneverdige er hovedpersonene professor Wolf og unggutten Edvard. Det er to forskjellige mennesker og på denne reisen lærer de mye om seg selv og hverandre, og de møter også på andre karakterer som de blir kjent med. Gjennom farer prøver de å overleve ved å hjelpe hverandre. Men spørsmålene er: Kommer alle til å overleve? Det de trodde bare fantes i eventyr, får de se med sine egne øyne. Hvordan takler de det? Og kommer de til å komme uskadet fra alle de fæle vesenene de møter på? Villmarken er jo fulle av farer! Mange spørsmål dukker opp mens man leser og mens man leser klarer man heller ikke å la være og tenke hva man selv ville ha gjort under en slik spesiell reise. Underveis i boka oppstår det både småskremmende scener, og spennende øyeblikk.

Trollskallen er nok en mer festlig lesing for eldre lesere og kanskje mer skummelt for målgruppene (barn/ungdom) boka egentlig er basert på. Dette er ingen klassiker, men tipper den vil slå an blant barn og unge som høytlesing i klasserommet. Kanskje vekker det leselysten deres også! Festlig bok, men personlig savnet jeg mer "skumle" scener og mer beskrivelse av skrømtene de møter under reisen.

Jeg ble dessverre kjempeskuffa:/ Boka ble for barnslig og irriterende. Lettet da jeg ble ferdig med den. Glad du fikk en bedre opplevelse enn meg:)

Takk får bare litt dårlig samvittighet av å ikke like en bok, men man kan dessverre ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke naturlig. Det ser ut som vi er enige angående boka. Jeg syns denb ble for irriterende og barnslig i lengden. Og som deg likte jeg bokomslaget, men innholdet ble dessverre skuffende. Det ble for barnslig og som du sier for mye oppramsing enn handling, egentlig. Det var ikke noe driv selv om jeg leste ut boka temmelig fort. Ikke på grunn av at den var spennende, men ville helst bli ferdig med den. Boka ble mest en irritasjon enn skummel og fornøyelig lesing. Jaja ... som sagt, man kan ikke like alt:)

Jeg hadde et par uker i sommer hvor jeg nesten ikke gjorde annet enn å lese bøkene hans. De falt virkelig i smak hos meg. Kos deg både med Bunnfall og Vinterstengt.

Jeg må innrømme at Zane Grey skuffer meg, for akkurat denne forfatteren regnet jeg som veldig seriøs i western kategorien.

Den senere tid har jeg fundert på hvorfor ingen av western forfatterne har skrevet om de voldsomme tornadoene og skypumpene som er over slettelandet i Montana, Texas og andre sånne cowboyland.
Det været der er da ikke nyoppstått, eller?

Enkelte steder har mye historie i seg.

West Hall er et lite sted i Vermont. Mon skulle tro det aldri skjedde noe der, men innbyggerne har lenge vært plaget av mystiske hendelser. Forskjellige innbyggere har forsvunnet og aldri blitt funnet igjen. Den mest kjente historien blant de innbyggerne var om mora Sarah som mister datteren sin i et dødsfall. Noen få måneder senere blir Sara funnet drept bak huset.

Ruthie flytter inn i det huset sammen med moren og lillesøsteren sin hundre år senere. En kveld Ruthie blir kjørt hjem av kjæresten sin, finner hun ikke moren noe sted i huset selv om lyset er på, men lillesøsteren er hjemme. Dagen etter er det fremdeles ingen tegn til moren deres. Dager går, og det er fremdeles ingen tegn til henne. Bør de ringe til politiet selv om moren hennes har mye i mot dem? De kan vel ikke klare seg alene? En mystisk gjest dukker opp hos dem, og de befinner seg straks i fare. Vil de komme til å finne ut hva som har hendt moren deres eller vil det bli en gåte for alltid?

Jeg har lest en bok av denne forfatteren, Jennifer McMahon før så hun var ikke helt ukjent for meg. Jeg leste da Girl in the woods en tid tilbake. Jeg var ikke særlig begeistret over den, men valgte å gi forfatteren en ny sjanse. Men dessverre likte jeg ikke denne boka noe bedre heller. Den var lettlest, hadde en del overnaturlige elementer i seg og fortid som møter nåtid. Men jeg synes mye ble for forutsigbart og kjedelig i lengden. Dessuten var det mange av karakterene som irriterte meg grundig. De var ikke troverdige og jeg irriterte meg ofte over forfatterens barnslige skrivemåte. Det opplevdes nesten mer som en barnebok enn en bok for voksne. Det var den følelsen jeg fikk i hvert fall.

Jeg liker gode spøkelseshistorier og nå er jo tiden inne for det. Men at man flytter inn i et gammelt hus, finner en dagbok der en kvinne påstår at hun kunne se døde mennesker, folk som forsvinner og stedet de flytter inn i består av mange legender. Det blir litt for typisk for min del. Her er det ingen fnugg av originalitet. Den er fraværende. Boka er lettlest, men ikke særlig spennende. Ganske tidlig i boka skjønner vi hva som kommer til å skje og jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Det føltes ut som om hele handlingen og karakterene var laget av papp. Lite interessant. Det er ikke meningen å virke krass, men jeg hadde nok forventet meg noe mer. Jeg savnet mer dybde, originalitet, levende bilder, men hele handlingen var temmelig stivt. Og slutten var så banal at det ble nærmest latterlig. Jeg godtar det meste, men denne boka ble nesten som en komedie for meg istedet for grøss/thriller. Og det er så skuffende. Handlingen hadde et godt utgangspunkt, men gjennomføringen ble for stusslig og tamt. Historien ble for "vanlig".

Vinterfolket ble en real nedtur for meg, dessverre ... Jeg hadde forventet meg noe mer. Jeg forventet mer atmosfære og mer liv. Men hele fortellingen opplevdes som dødt og det var lite som skjedde. Da har jeg lett for å kjede meg og jeg mistet fort interessen underveis. Synd, for denne boka så jeg frem til å lese, men man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig ...

Det er alltid noen bøker som vi ønsker å fortelle andre om og å vise fram. Dette startet med at jeg fant noen "rariteter", men etter hvert finner jeg mye jeg ønsker å vise fram.
Denne gangen fant jeg fram boka: Av repslagerens saga av Reidar Stavseth, undertittel Tønsberg Reperbane gjennom 150 år 1796 - 1946. Boka ble utgitt i 1948.
Av forordet i boka sakser jeg: "...fremtrer jubileumsskriftet som et stykke lokal- og yrkeshistorie. På Teie hovedgårds tradisjonsrike grunn blev bedriften reist, og der har dens plass vært gjennom alle år." Og der ligger bedriften den dag i dag, bare med en del navnbyttinger og eierskifter de siste 50 årene. Selv hadde jeg sommerjobb der to år rundt 1970 og da het bedriften Stål og Tau. Bedriften har i dag eksistert sammenhengende i 218 år. Er dette Norges eldste bedrift?
Dette er industrihistorie og lokalhistorie og burde være en spennende lesing for flere enn tønsbergensere. Hvor lett det er å få tak i boka, er et helt annet spørsmål. Foruten bedriftens historie kan vi lese om tauets historie gjennom tiden.

Er det andre som også har noe spesielt å vise fram?