Media var ikke helt nådig med denne nei - var vel noe urettmessif kritikk. Det ble laget en tråd på boken for en måned siden: HER

Til min mor: "Mors gaver" av Cecilie Enger. Dette tror jeg er en fin julegave. Og hun ønsker seg den.

Til min lille datter: "Ulven og reven" (Grimm) med illustrasjoner av den anerkjente norske samtidskunstneren Vanessa Baird. Denne boke vi jeg oppfordre henne til å ta vare på og eventuelt gi videre til sine barn. Særegne og sterke illustrasjoner fra Baird sin side. En spesiell bok. Og min datter er opptatt av visuell kunst.

Til begge mine små barn: "Fuglesang. 150 norske fuglearter - beskrivelse og lyder". Her vi bor er det mange små og større fugler i nabolaget. Jeg merket meg at barna viser interesse for dem og tenker at denne boka kan være med dem i mange år. Boka har integrert lydavspiller; man kan høre fuglen samtidig som man leser om den og ser bilder. Kan bli moro for hele familien :-)

Til min mann:
a) "World's Best Beers: 1000 Unmissable Brews from Portland to Prague". Denne har fått en rekke gode omtaler og ser ut til å være et must for en øl-elskende mann :-)

b) "Inside the Third Reich: Memoirs" av Hitlers mann Albert Speer. Visstnok en svært viktig bok i historisk sammenheng. Og min mann har stor interesse for historie og er allerede nokså belest på 2. verdenskrig. Da skulle denne passe. New York Times skriver dette: "INSIDE THE THIRD REICH is not only the most significant personal German account to come out of the war but the most revealing document on the Hitler phenomenon yet written. It takes the reader inside Nazi Germany on four different levels: Hitler's inner circle, National Socialism as a whole, the area of wartime production and the inner struggle of Albert Speer. The author does not try to make excuses, even by implication, and is unrelenting toward himself and his associates... Speer's full-length portrait of Hitler has unnerving reality. The Fuhrer emerges as neither an incompetent nor a carpet-gnawing madman but as an evil genius of warped conceits endowed with an ineffable personal magic".

Min bror får "Sluk" av Lars Saabye Christensen. En fin roman som jeg tror passer for ham som liker LSC sine bøker.

Min søster får en thriller av Gillian Flynn - hun liker spenning i ferielektyren.

En del bokgaver til ligger på lur, men det er ikke helt avklart hvem som får hva ennå. Jeg er, som dere ser, en som gjerne gir bort bøker. Og jeg prøver alltid å gi noe som passer i forhold til den enkeltes smak og behag :-)

Winter's Bone
Wool
Oxygen
Gone
In America

Kalenderen fungerte i år inntil sist torsdag. Etter det har jeg ikke mottat kalender-mail. Noe dere kan gjøre med det?

Her går det i lydbok for tiden. Er oppslukt av Donna Tartt sin nye, og intet mindre enn fabelaktige, roman The Goldfinch. Og med en svært dyktig oppleser, så er det hele virkelig en fryd.Heldigvis er romanen på nærmere 800 sider - noe som betyr over 32 herlige lytte-timer.

The Goldfinch har fått strålende kritikker i bl.a The Guardian og New York Times. Det var gjennom å lese kritikkene at jeg valgte den ut (jeg forsøkte å bare skumlese kritikkene i og med at det ante meg at jeg ville like denne - og dermed ikke villle vite for mye om handlingen på forhånd).

Kritikerne har trukket linjer fra The Goldfinch både til Holden Caulfield (The Catcher in the Rye-helten - dog i en moderne variant) og, ikke minst, til dickenske fortellinger. Jeg har uten tvil her kommet over en roman som vil følge meg svært lenge (alltid?) og som kommer til å leses igjen. Noe jeg ikke har sett kritikerne nevne, men som stadig slår meg, er enkelte likheter med min yndlingsroman Moon Palace av min forfatterfavoritt Paul Auster (der er forsåvidt noen fellestrekk med andre austerske fortellinger også).

Jeg er nå litt over halvvegs i denne lange romanen og kan anbefaleThe Goldfinch på det varmeste. Det er en perle av en roman! Og med lydboka på øret og strikketøyet i hendene (lager julepresanger), så er dette en fin-fin førjulstid :-)

Ønsker alle en fin førjuls-uke!

http://www.amazon.co.uk/Goldfinch-Donna-Tartt/dp/1408704943/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1387134793&sr=1-1&keywords=the+goldfinch

http://www.audible.co.uk/search/ref=a_mn_anon-h_tseft?advsearchKeywords=the+goldfinch&filterby=field-keywords&x=0&y=0&sprefix=the+g

Wonderboy er tilbake!

I år er det nøyaktig 10 år siden utgivelsen av "Wonderboy", romanen som handlet om Christian van der Hall, den gangen en ung jypling i midten av 30-årene, som hadde "alt", men som mistet det hele i dot.com-konkursene rundt 2000-skiftet. Ikke bare ble makt og status revet bort, men også den vakre kona hans ... Hvordan gikk det egentlig med ham etter hvert?

Henrik Langeland har tidligere understreket at det aldri ville komme noen oppfølger av denne boka. Hva fikk ham likevel til å endre mening?

I et intervju i Dagens Næringsliv 27.05.2013 uttalte Langeland følgende:

"Jeg var veldig ferdig med genren, med den kulturen og det livet. Men jeg har stadig fått spørsmål fra lesere om hvordan det gikk med Christian von der Hall. Og sommeren for to år siden fikk jeg lyst til å gjøre noe gøy igjen. Leke meg litt. Jeg spurte meg selv: Hva er vår tids dotcom-bransje? Med den samme hypen?"

I "Fyrsten" - en tittel med klare paralleller til Machiavellis bok med samme navn - er Christian van der Hall tilbake. I mellomtiden har han blitt 47 år og aksjemarkedet er byttet ut med kommunikasjonsbransjen. Etter å ha levd nærmest fra hånd til munn på en kummelig hybel i noen år, har han omsider kommet seg opp og frem igjen, og driver nå det suksessfulle PR-byrået Hall Consulting. Diskresjon er hans varemerke, og han gjør alt han kan for ikke å bli gjenkjent som den wonderboyen han en gang var, altså før dot.com-boblen brast. Han er for øvrig helgepappa til to tenåringsbarn.

Handlingen i boka finner sted i løpet av noen måneder - fra sommeren og frem til Stortingsvalget i september 2013. Etter å ha vært Arbeiderpartiets hemmelige PR-konsulent, har han nå skiftet side til Høyre, med det formål å hjelpe Høyre til å vinne Stortingsvalget på høsten. Vi treffer både virkelige og fiktive personer, og hvor de fiktive til forveksling har mange likhetstrekk med kjente finansakrobater og kjendiser.

Vi aner at Christian fremdeles har et godt øye til ekskona Tessa, mens hun på sin side heller ikke er blind for at eksmannen faktisk har forandret seg. Fremdeles er Christian frenetisk opptatt av trening og det å holde seg i form, og Birken står om mulig enda mer sentralt i livet hans nå som tidligere. Kanskje fordi han ikke har så mye reelt liv utenfor jobben? Når man ser bort fra sporadiske forsøk på å forføre ekskona med lekre middager, og en venninne i bransjen som han har litt ad hoc-sex med ...

Innledningsvis i boka får Christian en oppringning fra ekskona pga. datteren Sara. Sara har servert i et selskap hos en finanstopp, og noe har skjedd. Da han ankommer ekskonas hjem, er datteren helt oppløst i tårer, og Christian klarer å få tak i hva som har skjedd mellom hulkene hennes. Det viser seg at datteren har vært vitne til at Høyres valgkampleder har dødd under særdeles kompromitterende omstendigheter i bassenget til den nevnte finanstoppen - mens hun holdt i slipset hans ... Christian ønsker for en hver pris å forhindre at dette kommer offentligheten for øre, særlig etter hvert som noen lekker detaljer til pressen, og den ene drittpakken etter den andre slenges i flere retninger.

PR-bransjen og styringen av media fremstilles lite flatterende, og vi skjønner at denne bransjen ikke er det grann bedre enn hva dot.com-bransjen i sin tid var. Det er penga som rår okke som, og det eneste som teller er det materielle ... status- og maktsymboler, jo dyrere - desto bedre!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka på forhånd, men jeg opplevde at Henrik Langeland leverte varene og vel så det! Kanskje er dramaturgien litt rotete her og der, men det gjorde virkelig ikke veldig mye. Kjappe replikker, raske miljøskifter, humoren og en følelse av virkelig å komme litt på innsiden av et for meg nokså ukjent miljø - alt dette bidro til et tempo og et driv i lesingen, som gjorde at det var vanskelig å legge fra seg boka. Selv valgte jeg lydbokutgaven, og opplevde at det var en fornøyelse å høre på Anders Ribus opplesning. Det er for meg åpenbart at det må ligge mye research-arbeid bak for å kunne skrive en slik bok, fordi miljøet fremstår som veldig autentisk. Dette har Langeland for øvrig bekreftet i det tidligere nevnte intervjuet i Dagens Næringsliv. Her uttaler han dessuten også følgende:

"Pr-bransjen er preget av kynisme. Det er krig, kamp om ressursene, som består av medial oppmerksomhet og påvirkningskraft. Og den foregår nå hele døgnet, det er et annet race enn før, ting kan løpe løpsk mye raskere, og mulighetene for spinning er større. Hvem som sier noe, er like viktig som hva som sies. Men jeg svartmaler ikke pr-bransjen, jeg synes den har sine positive sider.

– Som?

– Mye informasjon kommer raskere og riktigere ut enn før. Jeg skjønner ikke helt mediefolks angst for pr-rådgivere, kilder skal vel uansett sjekkes. Pr-rådgivere har i det minste en klar agenda, nemlig oppdragsgiverens beste."

Jeg fant boka meget underholdende, og ekstra pikant var det selvfølgelig at selve handlingen var lagt opp til Stortingsvalget i år, hvor forfatteren - uten å kunne vite dette på forhånd - gjettet utfallet og har flettet dette inn i handlingen. Så kan man sagtens spekulere i om dette gjør at romanen som sådan dermed blir en døgnflue som ikke vil overleve tidens tann ... For å være helt ærlig tror jeg faktisk ikke det. Til sammenligning er det fremdeles den dag i dag morsomt å lese om dot-com-boblen som sprakk for rundt 13 år siden.

Dette er en bok jeg gjerne anbefaler varmt for alle som søker god underholdning! Og det gjør jo heller ingenting at det vanlige fokuset i norsk litteratur er skiftet fra det dysfunksjonelle til det vellykkede - i alle fall sett fra utsiden. En godt over gjennomsnittet leseropplevelse, dette!

Egentlig er vi alle prokrastinører ...

John Perry (f. 1943) er professor emeritus i filosofi ved Stanford University. Han har skrevet en rekke bøker og artikler, og mottok Ig Nobelprisen i litteratur for essayet "Structured Procrastination" i 2011, kan jeg lese på herværende boks smussomslag: "Kunsten å prokrastinere - en guide til effektiv somling og utsettelse". Boka har han vært i stand til å skrive ved å utsette og somle med andre viktige gjøremål. Og målet hans med boka er ikke å få prokrastinører til å bli ikke-prokrastinører, men å få prokrastinører til å føle seg bedre med seg selv. For er det noe som kjennetegner en sann prokrastinør, så er det et lass av dårlig samvittighet og mindreverdighetsfølelse. Dette - bedre samvittighet og selvfølelse - ønsker han å oppnå gjennom å avlive myten om at prokrastinører ikke gjør noen ting! For det gjør de nemlig. Om ikke så effektivt som sine mer handlekraftige kollegaer riktignok, men de får definitivt gjort en hel del! Og kanskje er det egentlig slik at vi er prokrastinører alle mann - i større eller mindre grad. Hver gang vi gjør noe, må jo nødvendigvis noe annet vike, noe som utsettes/prokrastineres ... "Denne boken byr altså på et slags filosofisk selvhjelpsprogram for deprimerte prokrastinører." (side 18)

"Utsett aldri noe til i morgen som du kan gjøre i overmorgen." - Mark Twain

Innledningsvis i boka introduserer John Perry et begrep som for meg var helt ukjent fra før av, nemlig strukturert prokrastinering. Dette er en person som får gjort en masse ved å unnlate å gjøre andre ting. "Alle kan gjøre så mye arbeid de bare vil, så lenge det ikke er det arbeidet det er meningen han skal gjøre på det tidspunktet." (side 22) Prokrastinering handler for øvrig ikke om å ha for mye å gjøre, for en prokrastinør vil som regel likevel ende opp med å utsette ting han egentlig burde ha gjort mye tidligere og raskere.

John Perry stiller det retoriske spørsmålet: Hva kommer først - prokrastinering eller perfeksjonismen? Perry er selv av den oppfatning at det er perfeksjonismen som fører til utsettelse. Samtidig forstår mange prokrastinører ikke at de egentlig er perfeksjonister, og grunnen er åpenbar: de føler aldri at de har gjort noe perfekt, ikke engang nesten perfekt. Den perfeksjonismen man snakker om her, har ikke noe med virkeligheten å gjøre, men er og blir et fantastiprodukt. Årsaken er at jo mer man utsetter oppgaven, jo mindre tid får man til å gjøre en perfekt jobb.

Prokrastinører introduseres ofte av sine mer handlekraftige kollegaer for det saliggjørende ved "to do"-lister. Poenget med slike lister er å sikre at ting blir gjort (i den rekkefølgen man opprinnelig har prioritert, med det viktigste øverst), men også for å gi utøveren en følelse av mestring og masse god samvittighet etter hvert som man stryker ut oppgaver som er fullført. Dessuten kan man dele store og avskrekkende oppgaver inn i mindre og mer overkommelige delmål, som ikke fremstår som fullt så skumle. Problemet en del prokrastinører har er imidlertid at så snart en oppgave havner på listen, så er den også ute av sinn - fordi listen blir lagt bort for aldri mer å bli lest. Tilsvarende kan skje dersom man har opprettet en mappe i outlook som man kaller "Viktige, uleste mailer" ... Da kan man i alle fall være sikker på at mailene aldri noen sinne blir lest.

Perry snakker også om vertikale og horisontale organiserere. De vertikale er dem som klarer å forholde seg til arkivskap og lignende som et oppbevaringssted for oppgaver som ikke er ferdigstilte. Mange prokrastinører tilhører imidlertid kategorien horisontale organiserere. Dette er mennesker som må ha alle oppgavene liggende foran seg for at de ikke skal bli glemt - og som opererer med skrivebord som for andre ser ut til å flyte over av kaos. Forfatteren selv er en slik type, og han innrømmer glatt at når han putter noe i en skuff eller en mappe, ser han det aldri igjen. Han anser like fullt seg selv som en meget organisert type.

"Den beste måten å få bukt med utsettelsene på er kanskje å slå seg i lag med ikke-prokrastinører. Og nei, ikke-prokrastinører er ikke fienden. Tvert imot. Vi går dem på nervene, og det med rette i mange tilfeller. Deres arbeidsvaner kan virke fremmede og truende på oss. Men når det gjelder å få tingene unna, kan slike mennesker være mer pålitelige enn vekkerklokker, selv om de, det må innrømmes, kan være vanskeligere å slå av." (side 73)

Og videre:

"Ved å slå seg sammen med ikke-prokrastinører kan man overlate beslutningen om å få arbeidet gjort, til andre. Ulempen er selvsagt at man ender opp med å jobbe ganske hardt." (side 76)

Men prokrastinering har definitivt sine fordeler - eller frynsegoder, som John Perry kaller det. Evnen til selvbedrag kan f.eks. være gunstig for en strukturert prokrastinør, fordi det kan motivere til å gjøre "nyttige ting for å unngå å gjøre viktige oppgaver, som til sjuende og sist viser seg å ikke være så viktige likevel." (side 80)

Og selv om hensikten med "to do"-lister er å få oppgavene til å forsvinne, noe som normalt oppnås ved å gjøre dem selv, så finnes det også andre metoder: man kan få noen andre til å gjøre dem! Man kan drøye så lenge med å utføre oppgaven at noen andre blir utålmodige og bare overtar dem. Denne fremgangsmåten, som er meget utbredt både innenfor privatlivets sfære, i nabolag og sist, men ikke minst på arbeidsplassen, anbefales likevel ikke. Som regel vil den i lengden føre til mye irritasjon og i verste fall konflikter.

Mot slutten av boka kommer Perry inn på om prokrastinører må være plagsomme. Her har han tatt utgangspunkt i et leserbrev han en gang mottok. Denne uttalte at han trodde at hovedårsaken til prokrastinering er akademisk snobberi - "forestillingen om at alminnelige regler ikke gjelder for store tenkere, selv om det å gi blaffen i alminnelig folkeskikk går ut over andre". (side 89) I første omgang påpeker han at det er fullt mulig for prokrastinører å irritere andre prokrastinører, spesielt dem man er gift med. Og kanskje handler irriterende utsettelser som andre finner mest besværlig at man bare vil vise at man ikke er styrt av andre? Like fullt - de fleste føler skyld når de ikke leverer i tide. Og som Perry presiserer: "Den virkelig arrogante akademikeren ser ikke på sin prokrastinering som prokrastinering." (side 93) Strukturerte prokratinører er mer ydmyke enn som så, og føler seg uvel ved å være til bry og ulempe for andre.

Helt til slutt forsøker Perry å finne et slags forsvar for å utsette ting i filosofiens verden, uten at han klarer å finne noen trøst for prokrastinøren her. Et av hans fremste mål med boka er å få prokrastinører til å bli mer fornøyd med seg selv - ikke å omvende dem til ikke-prokrastinører. Men dersom man nå er en prokrastinør som faktisk ønsker å gjøre noe med sin uheldige vane om å utsette ting, så finnes det hjelp å få. Perry advarer imidlertid mot bøker og artikler hvis formål er å skremme prokrastinører til å slutte med prokrastinering. Derimot trekker han frem følgende:
- Timothy Prochyl: "The Procrastinator´s Digest"
- Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet" (som han betegner som ganske god, selv om den primært ikke handler om prokrastinering)
- Bruk av hjelpemidler som elekroniske kalendere som plinger for å minne om frister
- Googles "to do"-lister
- lazymeter.com ("Denne kan du legge inn som din egen startside. Dermed får du den midt i fleisen, uten at du trenger å ta ytterligere prokrastineringshemmende grep. Og ikke bare det. Den gir deg også trøsterike statistikker og oversikter over alt du faktisk har gjort." (side 117))

Dessuten kan man lage en to-do-liste med noen avskrekkende mål på toppen:
1. Lære kinesisk
2. Pusse opp kjøkkenet
3. Gå tur med bikkja

Og ved å utsette de to første punktene unngår man kanskje å utsette det som uansett MÅ gjøres - nemlig å lufte bikkja!

Og som en slags oppsummering av boka - i tilfelle man ikke har fått med seg dette: Prokrastinører er ikke latsabber! De får gjort en hel del! Og kanskje er de til og med flinkere til å nyte livet enn andre - hvis de klarer å utnytte all den tiden de likevel kaster bort uten at samvittigheten ødelegger alt for dem?

Dette er en særdeles morsom bok som er full av humor om prokrastineringens kunst, og som kommer opp med noen tips under veis uten noen gang å fremstå som moraliserende. Gjennom at forfatteren selv innrømmer at han er en strukturert prokrastinerer, skaper han dessuten en allianse med leseren - vi er på samme lag, og bare det forhold at han har en meget solid karriere bak seg bidrar til å trøste "de verste" blant oss. For i bunn og grunn er vi alle prokrastinører - i større eller mindre grad! Noen er kanskje verre hjemme enn på jobben - eller omvendt - alt etter hvilke roller man inntar og hvem man er omgitt av.

Alt i alt en meget lesverdig bok som jeg vil tro egner seg godt som en moro-presang til venner og kjente!

En alternativ krim

Åge Grønning (f. 1953) har tidligere skrevet romanene "Sannheten" (2008) og "Og stjernens navn er Malurt" (2011). "Det tredje øyet" er hans tredje roman. (Jegh ar fått boka tilsendt fra forfatteren, via forlaget.)

Med "- Du skal bare være klar over en ting, Nesse: Du er hovedmistenkt." starter en roman som skal handle om ufrivillig synskhet, konspirasjonsteorier, om det globale (terror-) trusselbildet, om utenomjordiske vesener, anunnakier, chemitrails osv., og med påstander om at verdensreligionene i sin tid ble introdusert for å holde menneskene beskjeftiget med noe.

Vi får vite at det har vært brann i Kjetil Nesses hus alt i innledningen, før vi rykkes åtte dager tilbake i tid, nærmere bestemt til 13. august 2011. Kjetil har akkurat avsluttet forholdet med kjæresten Unni, mest av alt fordi han er så redd for å bli skuffet og ikke våger å ta sjansen på at hun kan komme til å gjøre det slutt først. Unni er temmelig "alternativ" av seg, mens Kjetil er medlem av Skeptikerforbundet og ikke tror på engler og tilsvarende fjas. Han er 41 år, har ingen barn og er det man må betegne som en fri sjel siden han aldri har latt seg friste til å melde seg inn i frimurerlosjen eller noe i den gata.

Den første natta han tilbringer alene på hytta etter bruddet med Unni, blir han utsatt for en ulykke. Lynet slår ned, og den spesialkonstruerte senga som Unni i sin tid prakket på ham, blir nesten en dødsfelle. Lynet finner nemlig en kobberanretning utenfor hytta, og som forbindes med et nettverk av tynne metalltråder i senga - der hvor Kjetil befinner seg. Men i stedet for å dø, våkner altså Kjetil opp med en helt ny gave: han er plutselig blitt synsk. Ikke bare det - han kan også flytte ting ved tankens kraft.

I begynnelsen skremmer synskheten vettet av Kjetil, og han ønsker bare å få dette bort. Tilfeldighetene fører ham i kontakt med alternativmiljøet, og plutselig vet "alle" at man her står overfor et menneske som går Marcello Haugen (f. 1878 d. 1967) en høy gang. En som umiddelbart føler seg truet av Kjetil Nesses evner er Otto Høstland, en sjarlatan som ikke har slike evner, men som så langt har tjent en hel del penger på sitt alternativ-vås. Akkurat dette skal etter hvert få fatale konsekvenser for Kjetil. Særlig når også etterretningen og andre statsmakter begynner å interessere seg for ham ... For hva kan ikke skje dersom Kjetil bruker disse evnene i terrorens tjeneste?

Denne boka fenget meg i grunnen nokså lite. Det ble for mye Erich von Däniken etter min oppfatning - om kjempene på jorden, om utenomjordiske vesener, om ulike tolkninger av Bibelen som er gjort opp gjennom tidene osv. Dette ble forsterket av at jeg ikke helt faller for måten historien fortelles på, særlig med bruk av vel svulstige adjektiver og metaforer - ikke bare av og til, men mer som en gjennomført fortellerstil. Her er noen eksempler på hva jeg mener: "Virkeligheten innhentet ham som en hauk, med mørke, kvelende sannheter."(side 65)"Et sted langt inne i søvnens frodige landskap registrerte Kjetil så vidt klokkens brutale appell. Den forkynte at natten var gått over til dag og at tidens strøm sto og vibrerte på 7.15."(side 77)"Spørsmålet traff Kjetil Nesse litt magisk brutalt."(side 127)"Han følte seg dopet med ren makt som gav ham en euforisk lykkerus."(side 283)"Samtidig nøt han følelsen av harmoni der han lå henført i et frodig sammensurium av lyder."(side 328) Sistnevnte sitat opplever jeg som nokså motsetningsfylt, fordi harmoni vel er det motsatte av "et frodig sammensurium av lyder"? Noe av dette burde en redaktør ha luket bort, uten at forfatterens genuine fortellerstil på noe som helst vis hadde behøvd å bli truet. Jeg opplevde for øvrig at denne boka er preget av mer og bedre språklig bearbeiding enn den forrige (selv om det kan virke som det har glippet litt på slutten - plutselig dukket det f.eks. opp et helt avsnitt skrevet i presens, mens resten av boka konsekvent er skrevet i fortid), og sånn sett er det lett å se at det har funnet sted en utvikling i positiv retning. Like fullt likte jeg den forrige boka bedre, fordi historien fenget mer.

Helt til slutt: Jeg forventet at slutten av boka skulle bite begynnelsen mer "i halen", siden begynnelsen tross alt handler om slutten av historien. I stedet opplevde jeg at begge deler ble hengende litt i løse luften - på tross av at jeg valgte å lese de første sidene om igjen etter at de siste sidene i boka var vendt. Det er mao. en del løse tråder som ikke blir bundet sammen til slutt, slik man forventer i en krim, thriller el.l.

Alt i alt en under middels leseropplevelse for mitt vedkommende. Men så må jeg rett og slett også bare innse at jeg ble lei av Erich von Däniken og konspirasjonsteorier inspirert av Bibelen på slutten av 1970-tallet (muligens bitte litt inn på 1980-tallet) og at science fiction aldri egentlig har fascinert meg. Når jeg synes det blir "for mye Erich von Däniken", så er jeg helt innforstått med at Däniken ikke har skrevet nøyaktig samme historie som forfatteren her har skrevet. Det jeg derimot mener er at det hele fremstår som lite originalt og som noe man, dersom man har lest Däniken og lignende litteratur tidligere, får en følelse av å ha lest før. Det er noe av den samme følelsen man får av å lese om "den hellige gral" etter at temaet for lengst er oppbrukt av Dan Brown og andre tilsvarende forfattere.

Det handler imidlertid ikke bare om dette. Mange av personene i boka fremstår for meg som lite troverdige og nokså stereotype. Særlig tydelig synes jeg dette kommer dette frem i beskrivelsen av forholdet mellom Kjetil og Unni. Jeg tror rett og slett ikke på relasjonen. Dessuten opplevde jeg at dialogene ofte hadde noe kunstig over seg, og her og der kunne forfatteren med fordel hatt en strammere regi over stoffet.

Men for alle dere som elsker bøker som dette, og som også synes at bøker om konspirasjonsteorier og alternativ virkelighetsforståelse er spennende lesning - ja, da får man det man vil ha her! Forfatteren presenterer nemlig et helt vell av teorier som jeg vagt husker fra min Däniken-periode i ungdommen. Selv om dette ikke helt var min greie, ser jeg at boka er spennende - rent objektivt sett (og da har jeg sett bort fra mine egne preferanser på dette området).

Hei. Jeg har meldt meg på også. Stemmer på Madame Bovary :-)

Helt enig, denne er utrolig fin - nesten så jeg terningkaster 6 på den jeg. Jeg lyttet og det var forfatteren selv som leste - det gjorde romanen enda mer intens og rørende. (Positivt også at den faktisk ikke er sentimental og klisje-befengt)

Blir gjerne med i lesesirkelen :-) Stemmer på G. Flaubert sin Madame Bovary :-)

Absolut enig, Brit. M.C's. bok er ikke så velfrisert litterært nei, for å si det slik - men helt objektivt vil jeg si at den kritikken jeg fikk med meg FØR jeg leste boken, ser jeg nå nærmest har vært en mobbing av forfatteren - er som sagt glad jeg leste boken, man skal ikke ta andres kritikker og synsing for gitt nei, før man undersøker selv....

Veldig enig med deg. Har også lest Seierstads bok, og i denne utleveres moren på en mye sterkere måte. Synes MC viste respekt for Marit B Breivik. Etter lanseringen av Seierstads bok, stilnet kritikken av MC's bok fullstendig. Men allikevel kan det virke som om Seierstads bok har fått en større aksept til tross for de sterke utleveringene fra bl.a plitiavhør. Det er ingen tvil om at sistnevnte bok har større litterære kvaliteter, men allikevel......Jeg likte "Moren" best p.g.a varmen og respekten i beretningen. Ga allikevel Seierstad terningkast 4 p.g.a godt språk/litterære kvaliteter. God helg

Etter min mening synes jeg kritikken av denne har vært urettmessig,ja - jeg ville ha syn for segn, derfor leste jeg boken. Synes det var et ærlig forsøk av MC jeg, kunne for så vidt ha "ratet" den 4 - det er en del kvaliteter det kan "rakkes ned på", men ikke det som har vært spesielt fremme i media om utlevering osv - synes dette var en "varm" beretning jeg,
Omtaler den i Reading Randi

Den er bra ja......naken, utleverende - bitter til tider, men barne-opplevelsene preger vel synet på menn sikkert. "Hun der gir ikke ved dørene", ble det sagt av en av de andre personene i romanen - hun kunne være ganske beinhard og "bitchy" til tider ja.
Min omtale

Jeg har linket til din gode anmeldelse i mitt "kladd"-innlegg som jeg tilfeldigvis fant og la inn i bloggen min i dag . Interessant at vi ser ulikt på enkelte bøker - det gjør lesing og diskusjoner spennende. Denne romanen hadde potensiale til langt mer enn det den landet på.....min mening selvsagt.

Samme her - kunne blitt noe mye mer ut av denne. Fant nettopp kladd-vurderingen min og la den i Reading Randi

Sterk lesning!

Jeg har tidligere omtalt den første boka i Jonas Gardells triologi - "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten". Den andre boka i serien - "Sykdommen" - kom på norsk i november, mens den tredje - "Døden" - først kommer i februar 2014.

I denne triologien forteller Jonas Gardell historien om sine venner, som døde under AIDS-epidemien i Stockholm på 1970- og 1980-tallet. I en kronikk med tittelen "Vi skal aldri mer slutte å finnes", som sto på trykk i Aftenposten fredag 6. desember, uttrykker han det slik:

"Derfor betyr det noe at vi nå, 30 år senere, har brutt stillheten, at vi endelig forteller historien vår. Vi skal aldri vende tilbake. Vi skal aldri mer slutte å finnes. Vi skal aldri mer skamme oss.

Målet mitt med Tørk aldri tårer uten hansker er oppreisning. At Eriks mor skal ringe vennen min nå, 30 år senere, og si:

«Sønnen min var en fin gutt, og nå vil jeg fortelle hvor han er gravlagt, så du kan dra dit og endelig legge en rose på min elskede sønns grav!» "

Det siste er med henvisning til hvordan enkelte forholdt seg til egne barn, som døde av en sykdom som ble oppfattet som skammelig - homsepesten, som den i perioder ble omtalt som. Begravelser fant sted i stillhet uten at man fortalte det til andre, og etterpå forsøkte man å glemme at man noen gang hadde hatt en sønn. For det var først og fremst homofile menn som pådro seg denne sykdommen ... I alle fall i begynnelsen.

I bok nr. 1 traff vi Rasmus og Benjamin, to unge menn som etter hvert (i bok nr. 2) innleder et homofilt samliv. Benjamin orker ikke å fortelle sine foreldre eller medlemmene av sekten han tilhører - Jehovas Vitner - at han er homofil. Han prøver, men han får det bare ikke til. Han ønsker å bli elsket for den han er, men slites i stykker av samvittighetskvaler og frykten for evig fortapelse. Etter at han flytter sammen med Rasmus, blir han dessuten hjelpeløst vitne til Rasmus´ utsvevende liv med mange seksualpartnere. Det var ikke slik han så for seg at det skulle bli, men samtidig elsker han Rasmus så høyt at han ikke klarer å sette foten ned.

Rasmus, Benjamin og miljøet rundt dem følger utviklingen av hysteriet rundt den gryende AIDS-epidemien. I media skilles det mellom skyldige og uskyldig smittede, og i den sammenhengen anses de homofile som sprederne av AIDS´en, morderne.

"De homoseksuelle som ble smittet, var altså ikke ofre.

De var mordere.

Man duller og degger ikke med mordere, man beskytter seg mot dem. Det har man all rett til." (side 90)

"Jonas Berglund, viruslege og assisterende overlege ved Lunds lasarett, mente at man burde teste hele befolkningen og registrere smittebærere, og han gikk så langt at han på ramme alvor foreslo at de smittede skulle merkes med tatovering, slik at de ikke kunne skjule sin vanære. Litt som da jødene i Hitler-Tyskland ble tvunget til å bære davidstjernen på brystet for å skille seg ut fra resten av befolkningen ... " (side 91)

Til slutt må Benjamin velge. Han kan ikke stå med en fot innenfor sekten og en utenfor. "Man kan ikke både tilhøre verden og si at man ikke er en del av den. Det går ikke. Han vet det så altfor godt. Man må velge." (side 191) Og Benjamin vet hva som kommer til å skje når han står frem. Da må sekten støte ham ut og foreldrene og søsteren må behandle ham som om han var død. De kan ikke ha noe med ham å gjøre. Sånn er det med den saken.

Litt bedre går det heldigvis med Rasmus når han forteller at han er homofil, skjønt foreldrene reagerer med hele følelsesspekteret. Sinne, fornektelse, sorg - og til slutt en slags aksept og forsoning. Selv om homofili et stykke på vei var i ferd med å bli akseptert i samfunnet, satt holdningene igjen - det at det dreide seg om et avvik, en form for perversitet. Man trodde til og med at homofili ble skapt gjennom at man ble forført av eldre menn, og at dette kunne kureres dersom man bare ville det selv. Mens både Benjamin og Rasmus egentlig har visst hvordan det var fatt fra de var ganske små ...

Mens Benjamin og Rasmus forsøker å finne ut av forholdet med hverandre, blir flere av vennene syke. Og til slutt også Rasmus ...

Det har vært veldig spesielt å lese disse to første bøkene i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". For det første husker jeg så altfor godt de holdningene som homofile ble møtt med selv på 1980-tallet, hvor mange ikke turte å stå frem eller komme ut av skapet grunnet frykt for reaksjonene de regnet med å møte. For det andre husker jeg AIDS-epidemien veldig godt, og også frykten som spredte seg blant heterofile. Smittet kyss? Hva med klemmer og håndtrykk? Osv. Dessuten hadde jeg en gang sekten Jehovas vitner på nært hold og kjenner derfor til utstøtelsesritualene som gjelder for medlemmer som ikke er ønsket velkommen lenger, og hvordan foreldre blir tvunget til å ta fullstendig avstand fra frafalne barn (forutsatt at barna har vært døpt). Dette er sterk lesning, og noen ganger kom tårene.

Jeg er full av beundring for Jonas Gardells prosjekt, der han ønsker å få frem i lyset det som skjedde med mange homofile menn på den tiden da AIDS-epidemien raste som verst. Den historien som svært få har fortalt og gitt oss andre innblikk i. Boka er godt skrevet, og det på en måte som gjør at man ikke under noen omstendighet sitter uberørt tilbake. Jeg leste boka fra perm til perm uten å klare å legge den fra meg.

Om sorg og forsoning

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 og 2, bør du kanskje ikke lese videre fordi noe av spenningen kan bli ødelagt.)

Helga Flatland (f. 1984) og utviklingen av hennes forfatterskap er noe av det mest spennende som har skjedd innenfor norsk litteratur i de senere år! Hun debuterte i 2010 med "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." - bare 24 år gammel!

Med stor menneskelig innsikt skildrer hun ei lita bygd som mister ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian. Disse tre guttene som av ulike grunner valgte å verve seg som soldater som skulle kjempe i Afghanistan, men som aldri kom hjem igjen ... Mens vi i bok nr. 1 fikk vite hva som gjorde at guttene valgte å dra, fikk vi i bok nr. 2 - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - høre mer om hva som skjedde med dem som ble igjen, som skulle leve videre med sorgen. I bok 3 - "Det finnes ingen helhet" - har det gått noen år, og spørsmålet er om de som mistet sine sønner klarer å leve videre med dette og komme i gang med livene sine ...

Vi introduseres for en rekke av personer i disse tre bøkene, og ikke bare veksler det mellom ulike jeg-personer, men vi beveger oss også mellom målformene bokmål og nynorsk, frem og tilbake i tid og mellom ulike perspektiver på det som har skjedd og fremdeles skjer. Rent bortsett fra at jeg i sin tid leste bok nr. 2 før bok nr. 1 og kanskje nettopp av den grunn slet litt med å holde tunga rett i munnen, vil jeg si at det aldri er vanskelig å følge tråden i historiene.

"Det finnes ingen helhet" er først og fremst sentrert rundt foreldrene til Tarjei og deres lille familie, som nesten ble revet i stykker av det som skjedde. Tarjeis søster Julie - odelsjenta - har omsider overtatt gården etter at det nesten holdt på å gå fullstendig galt for faren Hallvard, som en periode havnet på psykiatrisk etter et nervesammenbrudd. Julie får skikk på gården og har til og med fått kjæresten Mats til å flytte sammen med henne, etter at forholdet fikk en temmelig turbulent start. Dermed får Solveig, barnebarnet til Karin og Hallvard, vokse opp i en familie som holder sammen.

Vi kommer også tett inn på Bjørn, den fjerde gutten som reiste til Afghanistan sammen med de andre guttene, men som hadde flaks og var syk den dagen de andre kjørte ut og ble sprengt i stykker av en mine. Bjørn som skulle ha vært sammen med dem, og som nærmest er usynlig når han kommer hjem. Hva med ham? Hva gjør det med ham når bildene av de tre guttene, som for lengst har fått heltestatus, stadig blir trukket frem i avisene? Burde han ha dødd sammen med dem? Ville dét ha gitt mer mening?

Og sist men ikke minst kommer vi tett inn på Ragnhild, bygdas lege, som på mange måter utgjør navet i bygda, men som egentlig blir stående sørgelig alene når det kommer til stykket. Hun har aldri giftet seg, men deler bo med pusekatten Pus. Hun og Tarjeis mor Karin har på sett og vis vært venninner i mange år, innflyttere som de begge alltid vil være - helt til Karin reiser på seminar i Bergen, og etter hvert gradvis forsvinner for henne. Hva er det som egentlig skjer? Og hvem trenger egentlig hvem mest, når det kommer til stykket?

Igjen imponerer Helga Flatland meg med sin dype menneskelige innsikt. Jeg elsker måten hun formidler sine historier på uten å bli for overtydelig. Vi får rett og slett ikke alle svarene. Dette utfordrer oss som lesere til å tenke selv. Historiene som fortelles er så såre og vonde, samtidig som det heldigvis er noen lyspunkter i sikte. I alle fall er det i all hovedsak den følelsen som sitter igjen etter at hver av hovedpersonene i boka har sagt sitt.

Den som tror at de relativt tynne flisens av noen bøker som inngår i denne trilogien, er lettleste, tar fullstendig feil. Teksten er krevende, og det nytter ikke å feie gjennom sidene dersom man skal få noe mer ut av bøkene enn kun den ytre historien. Her står det nemlig så mye mellom linjene som man må ta inn, fordøye og kjenne på, og det krever at man roer ned lesetempoet. Samtlige av bøkene fremstår språklig godt gjennomarbeidet, floskler glimrer med sitt fravær og jeg tenker rett og slett at dette er stor litteratur! Og hvem vet - kanskje kommer det en bok til? Uansett gleder jeg meg til å følge Helga Flatlands forfatterskap i årene som kommer!

Interessant å lese kommentaen din. Jeg har denne stående i hylla - foreløpig ulest. Hva hindrer deg å gi den et høyee terningkast?