Kjærlighetens og lengselens encyklopedi

Hilde Østby (f. 1975) debuterte med romanen "Leksikon om lengsel" i 2013. Ja, det er faktisk en roman, selv om boka består av 29 små historier, hver og en refererende til bokstavene i det norske alfabetet og med en ditto tilhørende overskrift. Historiene sys sammen av den tilstedeværende "redaksjonen", som forfatteren har valgt å kalle Liv Vestby. Dette for å skape en slags distanse til bokas egentlige forfatter, og gi det hele et skinn av objektivitet - i den grad det selvsagt er mulig ... Gjennom de 29 historiene har hun dermed forfattet verdens første og eneste leksikon om lengsel. Historiene henger tilsynelatende ikke sammen, men som forfatteren sier på side 11:

"Redaksjonen velger heller å se dette leksikonet som en orgelfuge av Bach, der pipene klinger sammen i kontrapunkt, med uavhengige melodier som kanskje lyder vakkert idet de krysser hverandre, uten at det bærer på noen skjult mening. Det er bare slik fugen, eller altså livet, er."
Når man skal si noe om denne boka, hva den handler om, er det altså et vell av historier å ta utgangspunkt i. Historier de fleste av oss - i alle fall de bokelskende blant oss - i større eller mindre grad allerede kjenner til, men som forfatteren alias "redaksjonen" alias Liv Vestby har laget sin egen lille vri på. I et intervju har forfatteren uttalt at alle historiene er fiksjon, men med et snev av noe gjenkjennende, slik at vi hele tider blir sittende igjen med en opplevelse av at "ja, slik må det ha vært!"

Jeg har på ingen måte lyst til å spoile boka, fordi leseopplevelsen avhenger av alle overraskelsene underveis, men kan nevne at det er god grunn til å tenke gjennom vår egen romantiserte oppfatning av verden. Kanskje handler det vel så mye om våre innerste lengsler, fordi mange av historiene først og fremst handler om uforløst begjær og lengselen etter kjærlighet, snarere enn fullbyrdelsen av den. Kjærligheten inntrer som kjent først på et senere stadium, fordi den i tillegg til begjæret inneholder elementer som respekt og trygghet. I Hilde Vestbys univers - unnskyld: i redaksjonens univers - reduseres det meste til ulidelig begjær, kroppssekreter og uforløste drømmer, etter at et blikk, kjærlighetens første blikk, har utløst et hav av lengsler i oss etter noe mer. Ja, hva da? Å få tilfredsstilt et kroppslig begjær - et begjær mange kan drepe for, men som altfor mange rett og slett dør av - helt for egen maskin - i denne boka ...

Vi får høre historien om Dante Elighieri og hans forelskelse i Beatrice Portinari og om hvordan dette inspirerte ham til å skrive La Divina Commedia, om den egentlige historien om Romeo og Julie - eller Mariotto og Gianozza som de egentlig het, om Jeanne d´Arcs skjebne, sannheten om Lolita - som slett ikke var så ung som man vil ha det til, historien om Venus fra Milo - kvinnen ingen våget å nærme seg fordi hun var så guddommelig vakker, men som ble forevighet i en statue av marmor og som i dag kan beskues på Louvre i Paris ...

Innimellom byr redaksjonen på seg selv og sitt eget kjærlighetsliv, for ikke å si mangel på sådan etter hvert ... Saftige historier fylt til randen av emosjoner - ja, såpass at man underveis med god grunn kan stille spørsmål ved hva kjærlighet egentlig er, om ikke en dæsj kroppslig begjær, ikke rent lite uforløst lengsel og mangel på mulighet til å få det hele ned på jorda ...

Morsomt var det også - som i historien om Anne Boleyn som gjorde sin fremtidige ektemann - ingen ringere enn enn kong Henrik XIII, han med alle konene - avhengig av kaffe, den gangen en meget eksotisk og sterkt avhengighetsskapende drikk, men som altså endte med å miste ham:

"Syv år senere kunne kongen gifte seg med Anne, etter at Boleyn-familien hadde ruinert seg på importen av kaffebønner og kongen hadde utviklet en kraftig koffeinavhengighet. Det engelske kongehuset hadde brutt med paven i Roma og var i en spent diplomatisk situasjon med en rekke europeiske land. Og selv om Anne var en smart kvinne, var hun ikke klok nok til å opprettholde kongens koffeinmisbruk etter bryllupsnatten - hvorfor skulle hun det? Nå hadde hun ham jo, nå var han jo endelig hennes! Bare tre år etter bryllupet ble Anne halshugd, falskt anklaget for incest med sin egen bror. Kongen skulle ikke bare få henne drept, men også sverte hennes rykte så det ble svartere enn kaffe. Sannheten, den grusomme sannheten som kvinner etter henne bør lære av, var at hun hadde undervurdert koffeinabstinensens virkninger og skuffelsen til en mann som trodde han var forelsket, men som oppdaget på bryllupsnatten at han i stedet var dømt til evig hodepine."(side 104)

Underveis i lesingen ble jeg både fascinert, fikk latteren i halsen, koste meg med detaljene, måtte lese enkelte historier om igjen ... og om igjen ...

"Leksikon om lengsel" er en uhyre original (fragmentarisk) roman, totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere. I tillegg er den svært intelligent konstruert, full av humor, og med mange spark i alle retninger (både mot menn og kvinner, mennesker av høy og lav rang i datidens samfunn, unge og eldre). Her lyves det friskt over en lav sko! Samtidig avkles mye av mystikken rundt kjærligheten med henvisning til ren biologi og kjemi. Hvor mye unødvendig lidelse mennesker har påført seg selv i den tro at de har oppfattet verden korrekt, mens de har misforstått det hele så fullstendig! Og så dukker selvsagt det evige spørsmålet opp: hvor mye kjærlighet er det oss forunt å få oppleve i løpet av et skarve liv?

Noen ganger var historiene såvidt grove og saftige at dette fikk meg til å kaste et blikk på sidemannen på bussen (hvor jeg leser mange av mine bøker), for å se om vedkommende hadde fått med seg hva jeg faktisk satt og leste - mens rødmen steg opp i kinnene mine ...

Slutten av romanen fungerte ikke helt for meg, fordi den virket kunstig og konstruert. Men bortsett fra dette - en fantastisk leseopplevelse fra ende til annen! Forfatteren skriver godt, og det skal bli spennende å følge henne fremover. "Leksikon om lengsel" er virkelig en bok jeg anbefaler varmt!

Helt enig. Denne lille boka var en ordentlig liten perle. Artig og klok.

Fra buzzfeed:

"16 Books To Read Before They Hit Theaters This Year. 2014 is going to be an exciting year for books and movies! In order of release date."

http://www.buzzfeed.com/ariellecalderon/books-to-read-before-they-hit-theaters-this-year?bffb

Takk! ;-)

Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)).

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ...

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det.

Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.

Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe.

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene.

"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ...

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på.

Her er en link til bildene jeg selv tok etter 22. juli 2011.

Ja, ikke sant - alltid nysgjerrig på det der med betydningen av ord jeg. Fikk den også til jul.

En rikdom av ord og ordenes opprinnelse i denne. For bokelskere er den et funn. 1900 sider å boltre sin ord-nysgjerrighet på. Dette er en bok som vil bli flittig brukt hos meg i hvert fall. Nærmere omtale av den i Reading Randi

Jeg er så å si avhengig av lydbøker, men opplever vel ikke at noen sjangere er mer fordelaktige enn andre fordi det er lydbok. For det første må det jo være en bok man uansett er interessert i å lese og for det andre så har oppleseren nokså mye å si. En god oppleser kan virkelig understreke, eller fremheve, stemninger og bære historien frem på en virkelig levende, fengende måte. Jeg tester alltid oppleserstemmen før jeg setter igang. Jeg orker ikke høre på en lydbok der stemmen irriterer eller ikke passer. Jeg er medlem på audible.co.uk og er veldig fornøyd med det (samt samler opp en del lese-/lyttetips der). På audible er det også enkelt å teste ut oppleser-stemmen før man bestemmer seg om man vil kjøpe eller ei.

De sjangerne du nevner er jeg ingen ekspert på. Men et tips (historisk roman) har jeg likevel - nemlig Man Booker Prize-vinneren i 2013: The Luminaries av Eleanor Catton:

http://www.audible.co.uk/search/ref=a_search_tseft?advsearchKeywords=eleanor+catton&filterby=field-keywords&sprefix=eleano

Skal vi prøve å holde ut litt til? :-) Jeg er ikke kommet langt i Middlemarch og har heller ikke blitt revet med. Men jeg har, inntil videre, tenkt å fortsette. Og ikke så galt at det ikke er godt for noe: hittil fungerer Middlemarch som verdens beste sovemedisin her, he-he. Leser et par sider og sovner tvert! :-)

Jeg har også begynt på Middlemarch av G. Elliot. Har ikke kommet så langt; hittil orker jeg bare å lese noen sider av gangen. Får håpe at det tar seg opp :-)

Forrige helg leste jeg In the Miso Soup av Ryu Murakami (altså ikke Haruki Murakami som jeg liker veldig godt)): http://bokelskere.no/bok/in-the-miso-soup/209895/
Den sitter litt i ennå, og jeg fikk lyst til å nokså umiddelbart lese mer av Ryu Murakami.
In the Miso Soup var en noe snodig, men nokså interessant, leseopplevelse innenfor en litt særegen sjanger som jeg ikke er så vant med å lese. Romanen minnet tidvis litt om scener fra Quentin Tarantino sine filmer... - Ikke noe for de som skyr makaber lesning og en smule rare psykologiske thrillere (pluss litt svart humor).

In the Miso Soup var den første romanen jeg leste på Kindle (fikk lesebrett i julepresang - jippi!). Jeg satte stor pris på å kunne få forklaring på enkelte japanske begreper (eller engelske) bare ved å holde fingeren på ordet! Kindle gjør det dessuten latterlig enkelt å kjøpe nye bøker i en fei.

Jeg har ellers utsatt og utsatt å lytte til slutten av kritikerroste, og flotte, The Goldfinch av Donna Tartt. Når man finner en roman man virkelig liker, så vil man jo bare at den varer enda lenger (og det selv om The Goldfinch er på over 800 sider, he-he). Kanskje hører jeg slutten denne helgen... Hvis ikke jeg må utsette det litt til for å få romanens inntrykk til å vare enda lenger....

God helg til alle bokelskere! :-)

FYI: Du mener vel boka Statsråd vant spekeskinke? Uansett, pølse eller skinke, den er sikkert litt artig :-)

Jeg har vært på visning av denne filmen, som har Norgespremiere 17. januar 2014, og her er min omtale av filmen.

Enig i det. PS. Når det gjelder antall bøker lest, en funksjon jeg ikke sjekket før nå, ser jeg at mange bøker ikke er kommet opp på listen hos meg fordi jeg bare har satt den på "lest" uten å sette på lesedato, år etc.Skal prøve å huske det heretter. Også bli mer påpasselig med å føre inn alle bøkene jeg har lest, det har jeg heller ikke gjort...

Jeg lastet faktisk ned lydbok-versjonen av The Book of Dave i fjor via audible :-) Men det ble med det (og i etterkant fikk jeg tak i en papirutgave til 40 kr - derav nevnte ordliste). Jeg liker jo godt at Self leser radiokåseriene sine, og han gjør sikkert ingen dårligere jobb med å lese sin egen roman (noe flere forfattere burde ha gjort - dersom de har stemmen for det). Jeg oppjusterer herved The Book of Dave og Umbrella sin rangering på "vil-leselisten" min! :-)

Ser denne romanen får stort sett veldig positive omtaler, joda, han har forteller-talent, Hosseini - men jeg setter nok hans første roman (The Kite Runner) høyere.
Regner med det er mange som er uenig med mine synspunkter når det gjelder denne romanen.
Som sagt, Hosseini har et stort forteller-talent, et fantastisk "materiale" og utgangspunkt i denne romanen - men forvaltningen kunne ha vært bedre og resultatet kunne ha blitt langt bedre!
Det jeg trekker mest på er ujevnhet, og strukturen, løs og uferdig - den hadde tjent på bearbeiding og komprimering.
Jeg har noen flere tanker om romaanen i Reading Randi

Det tar vel noe ekstra tid å slå opp alle ordene han laget i The Book of Dave i spesial-ordlista bak i boka, men da er det kanskje verdt det :-)

Umbrella: er nysgjerrig på den og har lest om den. Har også The Butt stående i hylla... Jeg oppdaget Will Self via radiokåseriene hans. De er virkelig samfunnsengasjerte, skarpe og vittige. Og, ikke minst, språklige nyanserte og finurlige.

Men jeg nøler litt med romanene hans etter å ha lest noen kommentarer på amazon. Lurer kanskje på om romanene er overdrevent intelektuelle med i overkant kreativ språkføring. For meg betyr selve historien mye, og da bør ikke de to faktorene jeg nettopp nevnte komme i veien for den gode historien. Om du har synspunkter på dette, så setter jeg pris på det :-)

Denne har jeg i hylla og har lest litt i. Bokas konsept virker artig, men jeg nøler likevel litt med å lese den. Har du hørt kåseriene til Will Self? De er virkelig gode!

Hvis du googler "Linda Goodman stjernetegn" kommer Manumu bokhandel opp. Der kan du bestille på nett, både gammel og ny utgave

Flott, takk skal du ha - det var interessant bakgrunns-stoff til den. (Han nevner også J.Franzen, han har jeg lest)

:-) Wow! FOR en samling! Imponerende!!!! Og så morsomt at du har vært med på å skrive en bok selv! Er den fremdeles tilgjengelig?