Det var et fint eksempel. Akkurat alle disse detaljene, og sinns-stemningene kommer ikke så godt frem i filmen - men det er jo naturlig.Synes Eliot er god på å bruke språket slik symbolsk og psykologisk.

Du verden, imponerende arbeid dere har satt i gang - (jeg snik-følger med), interessant. Dette inspirerte i hvert fall meg til å repetere Middlemarch

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk.

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet.

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann.

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket.

Guds vilje, sa moren.

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der."(side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - så stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse.

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene.

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ...

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit?

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder

Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år. Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia.

I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet , inntil de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er likevel høyst ulike. De fleste kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere.

Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene.

Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg.

"Barn

Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde."

Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene innkvarteres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted. De er ikke ønsket, og krigen merker dem for livet.

Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Det er heller ikke enkelt å skaffe seg et anstendig arbeid, og noen av kvinnene går til grunne i prostitusjon. Takket være et felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder er både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!

Jeg anbefaler boka varmt!

Jeg får ikke lagt til omslagsbilder

Jeg forsøker å gjenskape denne feilen, men hos meg virker det. Var dette kanskje et forbigående problem? Hvordan kan jeg få fram denne feilen her hos meg?

Fin omtale Lillevi, det gir oss et godt innblikk i denne tykke, nyttige boken.

God beskrivelse. Denne boken er en favoritt hos meg!

Morsom å bla i, fin å slå opp i når man har bruk for opplysninger, og uunnværlig om man skriver tekster, artikler, blogg-innlegg osv og det er viktig å bruke de rette vendingne, eller om man har bruk for forklaring av visse begreper....joda,. mye denne kan brukes til...og er man glad i "ordene", glad i å lese eller skrive, så er da denne virkelig et "must".

Det er helt riktig - nå er dette delvis fikset. Live-søket vår fra amzon bruker ennå http, og det medfører sikkerhetsadvarsler. Andre steder er dette nå ordnet, men mange sidedeler er cachet og vil ikke oppdateres før de går ut på dato. Middlemarch er oppdatert.

Ok, jeg har testet dette i Opera i standardkonfigurasjon, og der er alt i sin skjønneste orden.

Du er ekspertbruker her, og har spesialtilpassede innstillinger. Hvis du blokkerer sikkerhetssertifikater på sida er det forventet oppførsel at bilder ikke vil vise.

Takk for at du sier fra - jeg ser hva feilen er her. Jeg klør meg litt i hodet og skal finne en løsning.

Nå bør dette problemet være fikset! Takk for hjelpen.

Takk for beskjed, jeg er på saken!

Til orientering får jeg ikke lagret lesedato på bøkene mine.

Aha! Jeg skjønner hva du mener.

Denne feilmeldingen kommer av at jeg har skrudd på csrf-beskyttelsen i rammeverket Django som vi bruker. I tillegg har jeg flyttet all trafikken vår over på ssl.

Jeg har kikket på muligheten for å skru av referrersjekk, men da må jeg skru av hele csrf-beskyttelsen. (Jeg ser det ble diskutert her: https://code.djangoproject.com/ticket/16870)

Den andre problemstillingen du nevner, med "noen forsøker kanskje å tyvlytte på deg" er jeg veldig interessert i å få fikse. Vi bruker amazons tjeneste s3 for å lagre omslagsbilder, det er nok derfor amazon nevnes. Hvilke side får du advarsel på?

Hei, flott at du sier fra om feilmeldingen. Hvordan kan jeg gjenskape den hos meg?

I dag har bokelskere.no flyttet fra datasenteret i Texas som har vært vårt hjem de siste årene.

Flyttingen har vært forberedt i flere uker, og ser ut til å ha gått smertefritt.

Vårt nye hjem er i London, og serverene våre har nå høyere ytelse enn noen gang før. Under testing har sider blitt levert mellom to og tre ganger raskere enn før.

I 2013 hadde vi 1.918.231 besøk fra 1.110.882 unike brukere. Flyttingen gjør at vi lettere kan holde følge med trafikkøkningen.

Vi har samtidig oppgradert masse programvare, og håper at omleggingen ikke skaper uforventede feil.

Da håper jeg du overrasker deg selv med lese Innsirkling 2 for den er mye bedre! En av mine favoritter. Tiller går dypt inn i menneskelig psyke og skriver så fengende og elegant. Anbefales!

Om å være alene i hele verden ...

I disse dager er Jamie Ford (f. 1968) ute med sin andre roman - "Sanger til Willow Frost". Mange vil sikkert kjenne ham igjen som forfatteren bak romanen "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", som utkom i 2009.

Mens debutboka handlet om japanske innvandrere i USA, handler "Sanger fra Willow Frost" om kinesiske innvandrere i USA. Forfatteren har gjort grundig research for å tegne et tidsriktig miljø, slik dette må ha fortonet seg for kinesiske innvandrere i USA på 1920-tallet og i årene etter.

Innledningsvis møter vi barnehjemsgutten William som bor på barnehjemmet Sacred Heart, som drives av noen strenge nonner. Vi befinner oss i 1930-årene i USA, og det er fem år siden William kom på barnehjemmet. Ikke en dag har gått uten at savnet etter moren har gnaget i ham. Hvorfor forlot hun ham der? Var hun ikke glad i ham? Lever hun eller er hun død? Kommer hun noen gang tilbake for å hente ham?

De strenge nonnene skremmer tidvis vettet av både William og de andre barna med alle truslene om å sende dem til fattighuset dersom de ikke oppfører seg pent. Det er ikke mye kjærlighet å få for disse barnehjemsbarna, og som orientaler er man virkelig nederst på rangstigen blant de usleste i samfunnet. Den bryske fremtoningen nonnene har overfor barna generelt og William spesielt, er påtakelig.

En dag barna på barnehjemmet er på kino, får William et glimt av en orientalsk sangerinne på en reklameplakat. Helt umiddelbart tenker han at dette må være moren hans, og da han kommer over et bilde av henne, rammer han det inn og har det ved siden av sengen sin. Drømmen om å treffe moren slipper ikke taket. Da det viser seg at hun skal opptre i Seattle, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet slik at han kan komme i kontakt med henne. Han og den blinde jenta Charlotte stikker av, kommer seg inn til byen og tar inn på et slitent hotell. De har ikke mange penger, men dette rekker akkurat. Dagen etter lykkes det William å komme i kontakt med Willow (som egentlig heter Liu Song), og da viser det seg at han har rett i sin antakelse om at hun er moren hans.

Møtet mellom mor og sønn blir opptakten til historien om Liu Songs liv, om hva som skjedde den gangen hun ble gravid etter en voldtekt, og ikke minst hva som gjorde at hun til slutt så seg nødt til å sende sønnen på barnehjem. Det er en tragisk historie om en tid da det verken var lett å være ugift mor, innvandrer i et fremmed land eller å være totalt alene uten å være omgitt av kjærlige slektninger som kan stille opp når det røyner på. Dersom det ikke hadde vært for at Willow er utstyrt med en overjordisk skjønnhet og en sangstemme av de helt sjeldne, ville hun ha gått til grunne en gang for alle. Barna blir innhentet av nonnene og brakt tilbake til barnehjemmet, men nå vet William i det minste hvor han kan finne moren.

Etter som historien ruller fremover, tegnes det et bilde av håpløshet, hvor barna er totalt prisgitt de voksnes valg. Som for eksempel når Charlottes far kommer for å hente henne etter et lengre fengselsopphold, og relasjonen på alle måter bærer preg av noe som ikke stemmer. Aner vi et incestiøst forhold her? Men hva kan man gjøre? Han er jo faren hennes! Og hva hjelper det William at moren hans er rik og berømt når hun ikke har rett til å ha ham likevel?

Det er noe Dickensk over skjebnene til personene i denne romanen, men bare nesten. Tidvis ligger klisjéene farlig nær, men det tipper heldigvis aldri helt over i det melodramatiske. Skjønt kanskje er det slik at mangelen på skikkelig intens fortvilelse gjør at romanen også mangler den nerven jeg hele tiden lette etter? Hvorfor gjør ingen av personene i boka et realt oppgjør? Hvorfor hyler og skriker de ikke når urett begås mot dem? Eller er det slik at dette harmonerer dårlig med den kinesiske kulturen - at det gjør man bare ikke? Jeg savnet i alle fall mer emosjoner! Dette kombinert med et språk uten for mange utbroderier eller litterære virkemidler, gjorde at mange av situasjonene ble litt flate og jevne og uspennende, selv om jeg absolutt ser at forfatteren er god på å beskrive nærmest film noir-stemninger.

Jeg synes dessuten at persongalleriet beskrives i vel stereotype termer. Her er man enten snill og vakker, eller ond og stygg. Den eneste som bryter med dette mønsteret er faktisk faren til Charlotte, som fremstår mer sammensatt; et monster i pen innpakning? Pen, sjarmerende ... og manipulerende ... og slem sånn egentlig.

Aller mest interessant var morens historie - altså Willow Frosts historie. Her var det stoff nok til en roman i seg selv! Mens jeg lyttet meg gjennom boka, var det hennes historie jeg så frem til å høre mer om.

Boka fungerte helt greit som lydbok, og jeg er fra før av fan av Duc Mai-The som oppleser. Likevel ble jeg ikke overvettes begestret for denne boka, dessverre. Som tidligere nevnt synes jeg den manglet nerve, og helhetsinntrykket trekkes ned av måten persongalleriet beskrives på. At boka skal være en tåreperse er jeg faktisk ikke enig i. For meg ble dette en helt grei underholdningsroman på det jevne.

Et meget viktig tema dette med "frihet" - og romanen har noen interessante innfallsvinkler til temaet - en god roman, men jeg fant den (merkelig nok?) noe oppskrytt - mer om dette i bloggen