Bokelskere.no

Ut gjorde inntrykk på meg, selvfølgelig fordi jeg kjente meg veldig igjen i denne veldig vanlige, men veldig utilpasse kvinnen. Men jeg synes også at dette er en klok roman som sier mye utenfor seg selv. Velskrevet, symbolrik, men jordnær. Fortjener mange flere lesere.

Dette var på ingen måte boka for meg. Jeg slet meg igjennom, og da jeg var ferdig så tenkte jeg egentlig at tiden med fordel kunne ha vært brukt på bedre leseopplevelser. Det er nesten så jeg lurer på hvordan så mange kan ha gitt den toppkarakter, for min opplevelse var et sammensurium av personkarakterer uten mål og mening og en rekke handlinger som ikke førte til noenting. Slutten var for meg ingen slutt, kun total forvirring. Hva var meningen med denne fortellingen? Har jeg oversett noe vesentlig?
Men, noe av sjarmen med bøker er at vi bokelskere opplever dem forskjellig, og slik skal det være.

Ikke helt min smak, men kanskje noe for Paasilina-fans?

Han er her igjen, av tysk-ungarske Timur Vermes. Satire og samfunnskritikk hvor det sentrale spørsmålet er: Hva ville skjedd dersom Adolf Hitler våknet opp i dagens samfunn?

Det blir en fornøyelig og fascinerende reise for leseren. Tross hovedpersonens bagasje tok jeg meg selv i å sitte og heie på Hitler der han snublet seg opp og fram. Han er en hysterisk umusikalsk underdog-type som man bare vil se hvordan det går med videre. Hitlers betrakninger av moderne duppedingser og vårt mediesamfunn, tolket igjennom hans 1945-perspektiv, er kilde til artige øyeblikk. Presentasjonen av hovedpersonens vokabular er godt gjennomført – vi blir stadig minnet om hva som var førerens verdensbilde og de personer og steder som var viktige for han den gang da. Referansene sys sammen med Hitlers stadig økende forståelse av dagens Tyskland og de tekniske nyvinninger som nå står til hans rådighet. Han stilles overfor moderne valg ala hvilken ringetone og e-postadresse han skal ha, og fikser det på en riktig så underholdende måte. Alt i alt er det en del å le av her, kanskje aller mest i starten da samfunnsforståelsen er på sitt laveste.

Den alvorlige siden av denne romanen er selvfølgelig «hva hvis»-perspektivet – en problematisering av vår egen tids evne til å handskes med det hatske og totalitære. Hitlers taler og bisarre oppførsel tolkes av de han treffer i et ironiens lys og blir dermed ufarliggjort, noe som muliggjør at førerens ferd fortsetter opp og fram.

Vermes henter inspirasjon fra spenningslitteraturen – stadig etterspørres Hiters «egentlige navn» og hans identifikasjonspapirer, og jeg sitter og tenker at nå stopper det opp, nå avsløres han. Hitler svarer gjerne med et bisarrt raseriutbrudd eller en opp i dagen ærlighet og den påfølgende ironisk tolkning at dette gjør at henvendelsens potensielle alvorlighet avblåses, og han beveger seg videre.

Jeg ble minnet på misantropi-trilogien til Abo Rasul (Matias Faldbakken) da jeg leste Han er her igjen. Husker godt da jeg, sittende i en full togvogn, startet på Abo Rasuls The Cocka Hola Company og så godt det lot seg gjøre holdt tilbake latteren og sjokket over hva som faktisk gikk an å skrive. Vermes er ikke like drøy, men han spiller på en del av de samme strengene som Abo Rasul.

Mot slutten av Han er her igjen ble det hele mer alvorlig og ga mer til ettertanke, noe som passet bra. For det er utvilsomt en alvorlig undertone i det forfatteren vil videreformidle – en advarsel om ikke å le bort alt det ekstreme vi serveres, og isteden våge å ta det ekstreme på alvor og bedømme det deretter. Det blir interessant å se hva Vermes får til etter denne solide roman-debuten.

Beklageligvis har jeg ikke vært så aktiv i lesesirkelen (men nå blir det andre boller!). Jeg leste en riktig interessant artikkel i nyeste utgave av TLS. Artikkelen er også på nett for de som er interessert. Hvilken real-life person er Edward Casaubon basert på? Eller Dorothea Brooke?

"But who was Edward Casaubon? – George Eliot and Mark Pattison revisited"

God lesehelg - folkens!

PS: Jeg kommer tilbake med mitt inntrykk av boka så langt - før helgen er over. :)

Jeg er med! Jeg stemmer på Middlemarch - siden den boka er ulest for meg.

Skulle vært motsatt - altså gavekort for bøker på 80 000 kr. Hehe! :p

Primo Levis bok er en fin fin bok - men på en trist måte. Anbefaler også "Alle dør alene" av Hans Fallada og "Uten skjebne" av Imre Kertész.

Eg bestemte meg for å lese Frode Gryttens nyaste før eg visste kva den handla om. Eg visste berre at den er ein roman. Då eg fann ut at den handla om The Clash vart eg skeptisk. Eg har ikkje noko forhold til The Clash anna enn at eg veit at dei har ein song som heiter "Should I stay or should I go" og ein som heiter "London Calling", så eg tenkte at romanen måtte vere for spesielt interesserte.

Men så hadde eg brått romanen i handa og ga den eit forsøk. Kapitla er delt inn etter bandmedlemmane og er slik ulike i energi og tempo. Men dei er samstundes like grunna stemninga forfattaren legg i boka og alle dei vakre formuleringane. Det er heilt spesielt å lese ei bok om eit britisk band på nynorsk. Av og til fekk eg ei kjensle av at boka måtte vere omsett, men ikkje på ein negativ måte. No høyrer eg på "London calling" med ståpels.