Bokelskere.no

Vi må bry oss om kvarander, mor. Ikkje tåle at andre vert tråkka ned og fratatt alt menneskeverd, sjølv om det ikkje gjeld oss sjølv.

Nei, Hitler skal vi sjå opp for, gjentok han. Trur du han tenkjer på å få meir makt? spurte Håvard. Ja, e trur den mannen har onde plana, mente Sivert. Han er typen som kan få med seg folket, og det gjer han ved å føre dem bak lyset uten at dem forstår det. Når folk slutter å tenkje sjølv, men berre følger etter ein som Hitler som en saueflokk, er det livsfarleg.

All skapninga som vert fødd er guds born.

Men det skjer noe med med meg i nærkontakt med døden. Jeg blir enda mer glad i livet!. Å stå ved en gravkant er en stadig påminnelse om at livet er slett ikke noen selvfølge. Det er skjørt og sårbart, tar slutt en dag. Jeg fylles med takknemlighet for det livet som ligger bak. Og jeg utfordres til å ta vare på hver ny dag som blir gitt meg.

Livet er som en skoledag
hvor Sorg og glede er hovedfag
I gledens time trives vi best,
Men i sorgens time lærer vi mest.

Vi har alltid mer å lære. Og det er i livets skole at vi tilegner oss den aller viktigste lærdommen.

Jeg tror alle mennesker opplever slike gylne øyeblikk - øyeblikk da tida står stille, og vi opplever å være i intens berøring med selve livet. Hvis vi bare evne til å se dem.

Men kanskje må vi reise ut og vekk for å finne ut hvor godt vi egentlig har det heime. Vi trenger å få litt avstand til det vi tråkker i til daglig for å se verdien av det.

De 2 viktigste rommene i huset mitt er gledens rom og sorgens rom. Jeg trenger dem begge, og går inn og ut av disse rommene hver eneste dag. Hvis jeg bare oppholder meg i gledens rom , mister jeg dybdenog kontrastene i livet. Men hvis jeg er for lenge i sorgens rom, blir jeg bare tung og trist.

Jeg er opptatt av at vi ikke må glemme historien. Vi må ikke glemme å takke. Våre forfedre.

Hvis vi gjør dagens levestandard til det normale, så legger vi lista for høyt, tenker jeg. Da blir vi stadig skuffet. Men hvis vi tenker at vår velstand er ei bonusreise som er betalt av generasjonene før oss - og at den reisa plutselig kan ta slutt, så får vi et annet perspektiv på livet. Da blir velstanden en gave og ingen selvfølge, og hverdagen spennende.

Det virker som vi mennesker må miste noe før vi virkelig forstår verdien av det. <<Det var først da jeg ble rammet av kreft jeg forstod at livet er ingen selvfølge!>> eller <<da jeg mistet mannenmin, først da forstod jeg hvor avhengig jeg var av ham!>> eller << det var først da jeg snakket med en flyktning fra Irak at jeg forstod hvor heldige vi er som bor i et demokratisk og fritt land!>>. Hvorfor skal det være sånn - at vi må miste noe før vi verdsetter det?!

Gråten og latteren er tvillinger på jorda. Gråten hjelper meg til å godta det vonde som har skjedd, mens latteren bringer meg videre framover og gir meg energi til å gå videre.

Jeg har erfart at humoren er en livskraftig energikilde som ikke går tom. Vi trenger humorens veldige kraft hvis vi vil leve et normalt liv igjen etter å ha blitt slått til jorda. Humoren er som en spirekraftig plante som ikke lar seg knekke.

For god humor har alltid en brodd av alvor i seg. Og ingen ting er så alvorlig at det går an å flire av det.

Men hva er poenget med å være sint over ting som ikke kan forandres?

Noen ganger forblir ikke relasjoner det samme som det de var. De endrer seg, og og vi må endre oss med dem.

Vi kan ikke bare ta det vi har lyst på, når vi vil. Det er et av livets harde fakta, men like fullt et faktum.