Bokelskere.no

Selv om jeg aldri sa et ord til om Auschwitz til min familie, drømte jeg forsatt om leiren. Når man har levd gjennom et slikt helvete, slipper det aldri taket. Slik lukten av krematoriene henger igjen bakerst i nesen min, henger drømmene om Auschewitz igjen bakerst i sinnet, tross alle mine anstrengelser for å skyve dem vekk. Uttalige ganger har jeg drømt om den siste gangen jeg så mor, far og Marta. Ansiktene deres hjemsøkte meg opp gjennom årene.

Jeg lot fingrene gli over fjeset hennes, studerte ansiktstrekkene i all sin nyfødte perfeksjon, og så min fars høye panne, min egen smale hake og min mors smil. Og for første gang innså jeg at uansett hvor alene vi er i våre egne liv, er vi alltid forbundet med våre forfedre. Kroppene våre bærer på minnene om dem som kom før oss, både i utseendet vi arver, og i særtrekk som er etset inn i vår sjel.

Jeg har lidd mange tap i livet mitt. Jeg kan telle dem som perler på en rosenkrans. Hver perle har sin helt egen farge.

Hodet mitt er fullt av drømmer. Hjertet er fullt av spøkelser.

Luft og minner. Jeg presser dem dypt inn i hjertet.

Spøkelset hennes er omsider hjemme nå. For det er det som skjer når vi til sist kommer tilbake til dem vi elsker, men har forlatt. Når vi til sist kommer tilbake til dem vi aldri har kunnet glemme.

Hvis man virkelig elsker, bobler det så sterkt fram at det flommer over hvis man forsøker å demme det opp. Til og med i atskillelsen, til og med i døden, beveger og forvandler kjærligheten seg. Den lever i minnet, i en berøring, en lukt, et sukk. Den forsøker å etterlate seg et avtrykk, som en fossil i sanden, et blad brent ned i stekende asfalt.

Det var slike dager Amalia Kalte <<spøkelsedager>>. Når man i andre menneskers skygge så de menneskene man hadde mistet og lett etter.

Det er to tilfeller av hudkontakt du husker resten av ditt liv: første gang du blir forelsket - og den personen holder deg i hånden - og første gang barnet ditt griper tak i fingeren din. I begge tilfellene er du knyttet til den andre for evig tid.

Alle mennesker har et minnebilde eller en erindring de holder helt for seg selv. Som de pakker opp som en skjult godtepose om natten. På den andre siden ligger drømmenes dal.

Jeg har alltid trodd på mystiske krefter. Man kan ikke studere unnfangelsen eller praktisere som fødselslege uten å bli slått av ærefrykt for menneskekroppens evne til å skape nytt liv. På medisinstudiet lærer vi at alt som er essensielt for livet, eksisterer langs kroppens midtlinje. Det samme kan sies om kjærligheten. Sinnet, hjertet, livmoren. Disse tre organene er kjedet sammen i en hellig dans.

Bøkene har vært mine bestevenner.

[...] I personen skjebnen har bestemt at man skal elske, hører man lyden av dem som ennå ikke er født.

Menneskekroppen er delvis vitenskap, delvis kunst.

Jeg vet så inderlig vel at hverdagene er livet. Men jeg vet ikke hvor mange eller få av dem jeg har. Jeg vet bare at jeg har dem og at de er begrensede. Jeg vet at det bare er jeg som kan leve mitt liv og bare jeg vet hva som er viktig i det livet og hva som gjør meg lykkelig. Akkurat nå er den beste tiden i livet mitt.

Å lese om at jenter og kvinner kan, gir styrke. Jeg har mye å takke Karin Sveen, Bjørg Vik, Tove Nilsen, Liv Køltzow og også Vigdis Hjorth for. De viste meg den friheten det gir å stå på egne ben.