Bokelskere.no

Oslo ordfører Fabian Stang (56) mener historien til søstrene gjør oss ydmyke i forhold til vår egen hverdag. Livet er skjørt, og og det er når vi leser sånne historier, at vi våkner litt og skjønner hvor heldife vi er som får være friske, sier Stang.

Det Emilia fjør, er helt enestående. Hun viser en helt spesiell kjærlighet for søsteren, både gjennom ord og handling. De to deler unikt, sier Arthur Buchardt som har vært kreftfri i fem år. Han mener Emilia også sender ut et signa til andre søsken, venner og bekjente: Hun viser at det koster lite å vise omtanke og kjærlighet, samtidig som det betyr mye for de det gjelder.

At barnet ditt skal dø, det er en helt uvirkelig beskjed å få. Hvor mange flere ganger skal hun danse rundt på gulvet her? Hvor mange flere ganger skal vi gå til badestranden? Hvor mange flere turer blir det? Det er slik ting man tenker på når man har et barn som er så alvorlig sykt som Natalia er.

Vi kan ikke la være å leve. Jeg vil ikke gå rundt og være deppa og gråte, da vil jeg heller at alle skal være så positive som de bare kan, for Natalias skyld. Vi kan la være å leve, selv om Natalia skal dø, sier Emilia Polbratek (13) til Vg.

Du er en av de få personene i verden som gir meg troen på menneskeheten. Emilia, du er forbildet mitt!

Å få beskjed om at barnet ditt har kreft, er noe av det verste foreldre kan oppleve. Å få beskjed om at typen kreft er uhelbredelig, er enda verre. Men vi vet at vi bestemmer hva vi skal gjøre med tiden vi har sammen med Natalia. Skal tiden være tragisk eller fylt med glede? Det er vårt valg. Vi må nyte tiden til den lille jenta vår, alle sammen. Vi er så glad i livet sammen med henne. Vi har nok tid til sorg... senere.

Emilia Polbratek er 14 år. Da hun ble nominert til årets navn i VG før jul 2012, skrev hun: Mange av de nominert , hadde jo gjort så mye større og bedre ting enn meg, som egentlig bare er glad i søstera mi. Men hva er viktigere enn å elske sine nærmeste? og da Emilia i sommer satt ord på denne kjærligheten, rørte hun en hel nasjon.

Jeg har derfor laget en liste over 10 privilegier jeg mener heterofile har og som vi homofile ikke har.

1. Når heterofile har funnet seg kjæreste er det ingen som fnyser, gråter, er eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn.
2. Heterofile trenger ikke å fortelle at de er heterofile, alle tar det for gitt.
3. Heterofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord.
4. Heterofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen.
5. Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redd for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin heterofile kjærlighet.
6. Heterofile kan gå inn i en hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin seksuelle legning i nesten 100& av utvalget. (Når hørte du sist en kjærlighetssang som handlet om han og han eller hun og hun?)
7. Heterofile trenger ikke å være bekymret for om folk akseptere deres seksuelle legning.
8. Heterofil kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning.
9. Heterofile blir ikke utsatt for for forsøk på "helbredelse" eller dordømmelse på grunn av sin seksuelle legning.
10. Det finnes ingen land i verden som straffeforfølger heterofil seksuell legning.

Det var uttallige modifiseringer av farge og hundre tusen nivåer av følelser mellom kjærlighet og ikke kjærlighet. Å nekte for akkurat det, begynt hun å tenke, var å nekte for ikke bare en opplagt sannhet, men ens egen menneskelige natur.

Tanken på hvor glad hun var i broren sin la seg som et teppe rundt henne.

Men det finnes fortsatt en lengsel i oss alle etter hva som kunne ha vært, tror du ikke det?

Diskriminering handler om hva vi ser og hva vi ikke ser. Diskriminering handler om viljen til å se og om evnen til å se.

Problemet er at folk forusetter at jeg er heterofil inntil jeg har sagt noe annet.

Flere har sagt til oss at vi kunne jo godt ha invitert til fest eller laget et rituale på egenhånd. Kanskje vi til og med kunne ha funnet en prest som ville velsigne ekteskapet i en kirke. Selvfølgelig kunne vi gjort det. Dette er imidlertid ikke et spørsmål om kreativitet og artige innfall fra enkeltindivider. Å gifte seg er en offentlig handling og det var denne offentligheten som ble tatt fra oss. Vi ble henvist til et skjema og en postkasse. Jeg kan ikke forstå det som annet enn diskriminerende.

Kirkens voldsomme engasjement mot homofile har forundret meg. I en tid da det er uendelig mange oppgaver å fokusere på, hvor krig,sult, urett ødelegger mennesker, velger kirken å legge sine krefter i å hindre kjærligheten mellom to av samme kjønn. Hvordan kan man forklare et slikt fenomen?

At kirken ikke har akseptert meg som homofil har vært like vanskelig for meg, som om min egen familie ikke skulle ha akseptert meg. Om du treffer noen som har blitt utstøtt fra sin egen familie fordi de er homofile, så sier du vel ikke: Kan du ikke bare lage deg din egen familie, eller finne en ny?