Bokelskere.no

Var det dette de voksne snakket om? og Tv reportasjene handlet om? Var dette en av de fabrikkene som brukte barn som slaver? Det så sånn ut!. Hun følte plutselig en fortvilet medlidenhet med barna der inne. Gikk det virkelig an at det kunne være så stor forskjell på barn i en og samme verden? Med de sunne og friske ungene hjemme i Norge, røde i kinene og struttende av sunnhet. Også de tynne og bleke små arbeiderne der inne. I en og samme verden! Det var så urettferdig!

Minnene vil jo alltid være der, men hun måtte lære seg å tåle å møte dem.

Fami, som Katja bodde hos mens foreldrene var i New York, hadde sagt at hun måtte regne med å bli forelsket mange ganger før hun fant den rette.

Hun kunne nok risikere å ende sine dager alene, men det var konsekvensen av at hun tidlig hadde besluttet at hun ikke lenger skulle knytte seg for tett til noen.

[...] men i visse tilfeller kan folks svake sider også vise deg å være deres styrke.[...]

Fordi hun hele tiden var på jakt etter, og fant fine motiver, ble hun hengende etter de andre. Det fantes jo brukbare motiver overalt. Den lille mosegrodde kvisten med den krokete, rare formen. Steinen med det lille islaget på skyggesiden. Og den knallrøde lyngen!. Hun knipset i ett kjør og var glad for at hun hadde tatt med et par ekstra filmer.

Unger! Katja ble alltid irritert når de voksne snakket om henne og vennene som unger.Det var alltid sånn at de var unger når det var noe de selv ønsket å gjøre, noe som lå innenfor de voksnes grenser. Men når det gjaldt oppgaver og plikter, da fikk de høre at de var så voksne at nå måtte de kunne ta ansvar.

På et sted der penger betyr så mye, mister folk ofte sansen for de andre, viktigere verdier i livet.

Folk lar seg lett så lett lure. Fordi de ønsker å ha noe å tro på. Jeg tror en skal være veldig forsiktig med å tro blindt på slike mennesker. Vær kritisk. En god porsjon skepsis er absolutt på sin plass!

Var det noe Katja reagerte spontant på, så var det folk ble urettferdig behandlet. Det, mer enn noe annet, fikk henne til å se rødt av sinne!

Katja hatet avskjeder. Det var det verste hun visste. Egentlig skulle jorden ha vært så liten at folk aldri behøvde å skilles og ta avskjed med hverandre, tenkte hun.

Jeg er imot pelsdyravl. Noe så råttent som å avle opp de stakkars, søte dyrene for at vi mennesker skal bruke skinnet deres til å vise oss frem og imponere andre! Det er helt rått, spør du meg! Det er jo for å holde seg varm også, da, prøvde Bill forsiktig. Ha! Dynejakken min er like varm. Og kunstpels! Katja slo med nakken. Dyrene trenger pelsen sin selv!

Ingen kunne eie et annet menneske!

Det er noe ved julen som gang på gang får oss til å reflektere oss selv, over minner og ønsker, over den barnslige sjelen vår som fortsatt står forundret og storøyd foran den hemmelighetsfulle døren der underet venter. Raslende papir, hviskende ord, brennende lys, pyntede vinduer, duften av kanel og nellik, ønsker som blir skrevet på lapper eller hvisket mot himmelen og som kanskje går i oppfyllelse. Julen vekker det evige ønsket om et under, enten man vil det eller ikke. Og dette underet er ikke noe man kan besitte eller holde fast ved, man eier det ikke, men det er likevel gang på gang, som en gave man får.