Bokelskere.no

passert 300 sider

Jeg er ambivalent til denne romanen. Tidvis ler jeg og koser meg med presise observasjoner, krasse analyser og godt språk, tidvis irriterer jeg meg over passiviteten, negativiteten og kvinnesynet og må legge fra meg boken. Dette med kvinnesynet er muligens en overdrivelse fra min side, han sparer ingen andre grupperinger heller!

Det er iallfall ikke kjedelig lesning. Det er sjelden jeg blir så engasjert i en bok og er alt fra rungende uenig til imponert på en og samme side i boken. Kanskje er jeg mest imponert over Celines mot. Kanskje måtte man være sær og venneløs for å tørre å skrive så realistisk på den tiden? Det virker som han var "forut for sin tid" på flere måter.

Dersom han finner morgengryet etterhvert går nok denne romanen inn som en av favorittene.

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Denne lørdagskvelden har jeg blitt medlem i Audible igjen, for jeg ble hekta på en serie av Sharon Bolton, og den siste boka, den femte så langt, er ikke oversatt og det tar for lang tid å kjøpe den på nett. Så nå er det tid for tolv timer med "The Pact". Det er langt til James Lee Burke, og fra London til Lousiana, men plutselig hørte jeg poesien hos Bolton også. Det er én grunn, en annen felles modus er å vise det menneskelige i alle som er med. Det er ikke så mange uten riper og brister her. Det er bra det er lydbok, for sist helg var det bøker, og da ble det dårlig med juleforberedelser, og knapt nok tacomiddag. Så ble jeg ferdig, og alle her vet hvordan det er å lukke en bok uten utsikter til en fortsettelse. Men nå blir det altså lydbok i kveld og i morgen. En fin søndag blir det, ikke så kaldt heller.

Jeg skal gjøre et nytt forsøk på "64" denne fine lesesøndagen, og veksle mellom lesing og andre sysler. Det er is og snø ute, og denne romanen starter i Tokyo i januar så da ble det den. Den er skrevet av Hideo Yokoyama. Jeg håper ikke han er en av de opphausede unge forfatterne med mye å si, men lite innhold, for det er mange anmeldersitater her, som for eks "Kafka møter Stieg Larsson"? Forresten har jeg også en bok av årets nobelprisvinner, Jon Fosse, liggende. Jeg så et portrettprogram om han, og ble rørt av hvor begeistret skuespillerne var for stykkene hans. Så det blir senere. Denne uka har jeg også kjøpt meg bøker, det er sjelden. Jeg vil anbefale strategien om å lese boka før man kjøper den, det blir færre bøker, men alle er verdt en gjenlesing. God søndag til alle!

Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.

Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.

En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?

Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.

Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.

Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Kanskje ikke mange kjenner til navnet Thomas Harris, men han skapte et moderne horrorikon som fleste av oss har hørt om.

Har sett Silence of the Lambs mange ganger, og er en av de bedre krimfilmene jeg har sett, men har aldri lest bokserien om Hannibal Lecter. Red Dragon er den første boka i serien.

Første bok i Hannibal Lecter serien
Red Dragon og Hannibal Lecter så dagens lys i 1981. Red Dragon er om en uvanlig mann som har fått kallenavnet Tooth Fairy av media, men han selv kaller seg for The Red Dragon. Han har slaktet to familier, og derfor blir FBI profiler Will Graham kontaktet. Han er kanskje ung, men er allerede pensjonert etter en alvorlig hendelse, derfor nøler han veldig med å ta denne saken. De vil nok ha ham på banen siden han er den som legger merke til den minste detalj. For å prøve å forstå denne seriemorderen, er han nødt til å hilse på en gammel "venn", nemlig Hannibal Lecter. Han kan kanskje få ham til å skjønne hva denne seriemorden han skal finne, tenker. Mens han jobber med denne saken, har han også mye annet å tenke på, som blant annet familien. Han er nødt til å holde dem trygge mens han jobber med denne saken ...

Red Dragon er ikke direkte horror, men krim med noen horrorelementer som dukker opp underveis, og den ble filmatisert med Anthony Hopkins og Edward Norton. Boka ble filmatisert i 2002. Selv om boka er to år eldre enn meg, holder den seg sabla godt. Den er ikke skummel, men temmelig dyster og en smule syk, vil jeg påstå. Det er ikke ofte man leser like mørke krimbøker den dag i dag. Det er en av de få krimbøkene man ikke glemmer med det første, og som er fascinerende å tenke på i ettertid. Med tanke på at boka var på over fire hundre sider, kom man ikke over mange dødpunkter, og denne Tooth Fairy, eller The Red Dragon som han kaller seg, var også en spennende karakter å lesee om. Likte også hvordan Harris vekslet mellom Will Grahams perspektiv og The Red Dragons perspektiv, og hvordan Will Graham prøver å være et hestehode foran. En blanding av maktkamp og tidskamp før flere familier blir slaket. Det er lett å lese noen ekstra sider, for man blir fort dratt inn i denne mørke verdenen som Harris har skapt.

Det eneste jeg ikke likte med boka er at et ord blir brukt som heldigvis ikke kan brukes den dag i dag, selv om enkelte dessverre fremdeles bruker det. Selv om jeg ikke støtter det eller rettferdiggjør det, må man prøve å huske på at boka ble skrevet i en helt annen tid. Heldigvis blir ikke ordet brukt noe ofte, og ville bare gjøre dere oppmerksom på det, hvis dere har tenkt å lese boka. Hvilket ord det er snakk om, vil jeg ikke nevne.

Dystrere bøker før i tiden
Bortsett fra det, er Red Dragon en dyster, mørk og smådeprimenerende krim, som setter sine spor, og savner slike krimbøker i moderne tid. Synes at krimbøkene før i tiden var mye mørkere enn dagens krimbøker. Jeg er også interessert i å lese resten av serien av Thomas Harris. Thomas Harris lever fremdeles, og er 83 år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ofte enten eller med serier. Etter en sterk førstebok, kan det lett gå nedover, men ikke i dette tilfellet.

Mørk etterforskning for Fjell
Denne gang er det familievold som er i fokus. En tynnkledd gutt blir funnet utendørs, og det er vanskelig for overbetjent Gabriel Fjell og resten av teamet å holde seg samlet under en slik etterforskning, med barn i bilde. De finner etter hvert ut at gutten og hans mor levde under beskyttelse og har skiftet navn, og det er mistanke om at det er faren hans som har funnet dem.

Samtidig får man innblikk i en journalists liv. Han er frilanser og er ikke den som gir seg med det første, og han blir oppmerksom på denne Ågot. Hun bor for seg selv og er dement, og hun påstår at hun har sett noen på eiendommen? Er det bare oppspinn?

Selv om Hundedager og Vargtimen fikk samme karakter, likte jeg temaet bedre i denne, enn i hans forrige bok. Ofte får man høre om familievold i media, noe som er ufattelig, men dessverre er det noe som skjer. Synes også at språket er blitt bedre i Hundedager. Renere og mer fengende. Det var også interessant å lese om kode 6: Ofre som må bytte navn og holde adressen hemmelig. Hele tiden lever de i frykt for å bli funnet av personen(e) de flykter fra. Det var også spesielt i begynnelsen i boka at det tok tid for politiet å finne ut hvem gutten var, siden ingen hadde meldt ham savnet. Det er lett å glemme at noen lever som denne gutten gjorde, under falsk identitet og hemmelig adresse.

Drahjelp fra Oslo
For å få litt drahjelp i saken, kommer Kripos inn i bildet, og Aida Ibrahim fra Oslo blir sendt til Haugesund. Hun blir gjort noe narr av siden hun har vært med på reality, men hun prøver å heve seg over andres meninger. Skjønner hvorfor Aida er der, men likevel følte jeg hun var litt i bakgrunnen.

Hele tiden veksler man å følge teamet på jobb, og hjemmelivet til Gabriel Fjell som er like kaotisk. Det er en del utfordringer med faren, og det er vanskelig for Fjell å strekke til siden han bor med faren og Makena. Så det er en del baller i luften for Fjell i denne oppfølgeren.

Temaet i forrige bok var trist, og det er også temaet i denne, men samtidig realistisk. Temaene i denne serien har så langt vært både aktuelle og såre. Selv om krim ikke er alvorlig sjanger i følge noen, er det en sjanger som tør å ta opp alvorlig tema, og sette fokus på det uten nødvendigvis å overdrive. Noe som er gjort her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Jeg leser "da vi var yngre" av Oliver Lovrenski. Det står ikke så mye på hver side, men det som står er poesi, og jeg elsker, faktisk, de forfatterne som har denne gaven og i tillegg gir oss en historie som er viktig. En annen ting jeg er like glad for, er vi-følelsen som minner meg om John Steinbeck. Dette er mye på en gang. Jeg mener det skal være en politisk idé her også, om at venner=gjenger i den forståelsen vi andre har, og når du sender folk i alle retninger på barnevernsinstitusjoner, så tar du venner=familien fra dem. Det hadde ikke jeg skjønt selv, men det er jo innlysende etter at noen peker på det. Det er ikke mye tekst på hver side men det går heller ikke fort å lese. Muligens er dette den beste boka i år. Eller mer. Jeg lurer på om Oliver Lovrenski har mer enn en bok i seg. Håper det.

T. Kingfisher heter egentlig Ursula Vernon og hun skriver både fantasy og horror. The Twisted Ones byr på litt av begge deler.

Mouse, som er Melissas kallenavn, blir enig med sin far om å dra til North Carolina for å rydde opp i bestemorens dødsbo. De siste årene har bestemoren bodd i et hjem, men siden hun var en hamstrer, må Mouse forvente mye skrot som må bort. Derfor tar hun med seg hunden Bongo og blir der i noen dager. Huset bestemoren bodde i, ligger litt øde til i en skogsområde med noen få hus i nærheten. De fleste har forlatt husene sine for å bo i byen, men det er noen fastboende naboer igjen. Mouse hadde ingen nært bånd til bestemoren sin, siden hun var en slem person, noe hun også får høre av andre, men hun blir ikke fornærmet av det.

Mystisk dagbok
Midt i oppryddingen finner hun en dagbok som ikke tilhørte Mouse bestefar, men den andre mannen som bestemoren hennes ble sammen med. Han skriver om ting han har observert i skogen, og hvorfor han oppholdt seg mye der. Mens Mouse er i huset, opplever hun uhyggelige ting selv, blant annet ser hun diverse ting i vinduet og hører hakking. Hun blir venn med noen av naboene, og en av naboene advarer henne mot skogen. Men under en av lufteturene med hunden, kommer hun over noen rare steiner og stedet de har havnet i gir henne følelsen av ubehag. Var det dette mannen skrev i dagboken om? Hvor lenge holder hun ut å være i bestemorens hus?

The Twisted Ones er en bok man ikke riktig vet hva man skal tenke om, men som forfatteren skriver i anerkjennelsen bak i boka, er The Twisted Ones noe inspirert av The White People av Arthur Machen. Enkelte deler av boka kan oppleves som oppdiktet folklore og skrivestilen er en smule rar. Karakteren prøver å være vittig, men synes ikke at humoren alltid treffer, og gjennom hele boka virker hun en smule useriøs, til tross for det som skjer. Midt i mange partier, skyter forfatteren inn humor, som en tankeavledning eller en forsvarsmekanisme som karakteren bruker. Vanskelig å forklare. Ville ha likt boka bedre hvis denne effekten ikke ble gjentatt så mange ganger, pluss at en setning gjentas gjennom hele handlingen helt tilfeldigvis. Altså denne setningen: And I twisted myself around like the twisted ones ....

Horror sklir over til fantasy
Til tross for at jeg ikke gikk helt overens med den uvanlige fortellerstemmen, var handlingen svært engasjenerende og hadde flust av stemning. Den bare mistet meg litt underveis da jeg kom til de siste nitti sidene. Ikke at jeg ikke forsto hva som foregikk, men heller noe skuffet over at handlingen tok den retningen. Det ble litt for mye fantasy. Har lest bøker hvor horror og fantasy har blandet seg i hverandre, og likt noen av dem. Men her ble det vel mye fantasy på slutten. Kanskje 60 % fantasy, og syntes det ødela noe av spenningen og stemningen som var der hele veien, frem til da.

Ingen dårlig bok, men kunne ha tenkt meg en annen hovedkarakter og en annen sluttdel, for mye annet stemte, men så ble det litt mye fantasy og en smule tull.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har forsøkt å komme inn på tråden i går og idag uten hell. Det må kanskje lages en ny tråd? Den er veldig lang.

Jeg har gjort de samme betraktningene uten å ha noen gode ideer for å få opp aktiviteten. Føler at jeg selv har lite å bidra med. Noe av grunnen kan være bøkene som blir valgt, noe at jeg ikke kan fordra «litteraturanalyse» - jeg bare liker å lese. Samtidig er det alltid en berikelse og noen ganger fantastisk å lese andres kommentarer og forståelse av tekst.
Dersom lesesirkelen består, vil jeg være med å lese de bøkene jeg ikke har lest tidligere, med noen få unntak.

Kanskje en ukjent forfatter for de fleste, men mange har nok hørt om filmen World War Z.

Selv har jeg hverken lest boka eller sett filmen. Devolution av samme forfatter fristet mer. Av og til vil jeg ha realistisk horror, andre ganger underholdende horror der alt kan skje. World War Z er zombie apokalyptisk horror, og Devolution er creature feature horror.

Aggressive skapninger
I Devolution blir man godt kjent med en gruppe byfolk som er vant til å leve med teknologi, som nå er avskåret fra resten av verden på grunn av et vulkanutbrudd. Ting blir fortalt fra Kates perspektiv, som også skriver en dagbok om hendelsene. Samfunnet hun er i, er ikke stor og lederen er Mostar som alltid har svar på alt, og som av og til lyver for å berolige de få innbyggerne. Kate er den som observerer alt og som har et nøkternt syn på det som skjer i det lille samfunnet som er avskåret. Samfunnet med få familier, blir ikke lenge trygge på grunn av en merkelig observasjon under en tur i nærområdet. Det er Kate som tar denne gåturen. Det går ikke lang tid før det hun la merke til på denne turen, er kommet nærmere husene deres. Spørsmålet er om hva denne skapningen er og om de er flere? Bedre blir det ikke når de blir angrepet med steinkasting.

Å si at boka er om Bigfoot er på en måte ingen avsløring, da coveret hinter om det. Bigfoot, eller Sasquatch, som det også kalles, er som kjent en myte. En myte som skal oppholde seg i deler av USA og Canada. Store, hårete skapninger som visstnok lukter vondt. Likte å lese fra Kates perspektiv som har sine indre demoner å slite med, som har mannen Dan og sammen med resten av det lille samfunnet, prøver å beskytte seg mot Bigfoot.

Ingen komedie
Boka kan virke som en slags komedie, men fortellerstemmen er svært alvorlig og inneholder mye suspense. Liker også at handlingen er en smule kryptisk. Man får ikke vite alt med en gang. Brooks stille og rolige fortellerstemme var også et godt trekk. Man kan fortelle en god historie uten å overdrive eller overdramatisere alt.

Her var det ikke bare Bigfoot som var interessant å lese om, men også karakterene som lever i et samfunn langt inne i skogen, og som også er avhgenig av dagens teknologi. De får litt av begge deler. Teknologi og natur, i stedet for å bli helt enstøinger i naturen.

Devolution er en herlig og mørk bok med en blanding av realistisk og underholdende horror. Neste gang du er på skogstur og kjenner en forferdelig lukt, kan det godt være en Bigfoot i nærheten ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble akkurat ferdig med bok 3 om arkeologen Ruth Galloway, "Huset på klippen". Denne krimserien er bra, hovedpersonen er uperfekte på en troverdig måte, og feiler stadig trass i gode intensjoner. Endelig, og de omfavner dette uperfekte og fortsetter å gjøre det de gjør. Selve krimgåtene er også gode, historiske og nåtidige. Så heldige meg, men jeg fikk også omgangssyke i dag, og det passet dårlig, men jeg fikk lest ihvertfall. Jeg skal også lese "da vi var yngre", av Oliver Lovrenski, en veldig ung debutant fra Oslo. Født i 2003. Jeg tenkte på en annen ung, dansk forfatter, eller poet da jeg begynte på denne. Jeg er superfornøyd med denne lesehelga. Det er ikke mye i livet som er bedre enn bøker man oppdager helt tilfeldig. Vel Lovrenski var det mange som merket seg i en avisanmeldelse, og jeg har lånt den av en kollega som anbefalte ordlisten helt til slutt. God lesing i helga, alle sammen.

Det er en stund siden jeg avsluttet Barndommens gate og jeg lot meg begeistre av fortellingen, skildringen av miljøet og humoren. Selvom jeg vokste opp på et senere tidspunkt og i en liten grend, kunne jeg kjenne meg igjen i mange av barndommens opplevelser og de følelsene som enda "sitter i kroppen".
Hovedpersonen hadde mange fellestrekk med Sigrid Undset's fortelling "Elleve år", men så ble de jo også begge forfattere :)
Jeg fikk lyst til å lese mer av Tove Ditlevsen.

Har hørt om den og takk for påminnelsen. =) Må få tak i den!

Tenk å sitte inne helt uskyldig i tjuetre år.

Er rettssystemet til å stole på?
Det skjedde med Quincy Miller. Etter at en advokat ble myrdet i Florida og Miller var tidligere klient. Det skulle ikke mer til før han ble fengslet. Det eneste de har å gå på er at han var en klient, og et vitne skal ha sett en mørk skygge løpe fra åstedet. Heldigvis driver Cullen Post firmaet Vokterne. Sammen med andre legger han vekt på å få de uskyldige ut, slik at de kan kjenne på friheten igjen, så lenge de er ærlige og at deres uskyldighet virker troverdig. Cullen Post er en blanding av advokat og prest. Mens han jobber med saken til Quincy Miller, som endelig blir hørt, må han gjennom en del ting for å sikre bevis, men problemet er at ikke alle vil snakke. Han skjønner at mange ikke vil snakke i redsel for å havne i trøbbel. Cullen Post er ikke den som gir seg med det første. Han klarer ikke å holde tilbake når det er noe han brenner for.

Bøkene av John Grisham er nok ikke for alle da mange kan oppfatte de som tørre og kjedelige. Noe som er forståelig, men er man interessert i advokatsamtaler og en del drøfting, kan bøkene være svært interessante. Det er ingen tvil om at Grisham vet hva han skriver om, da han har vært advokat selv. Så da er det kanskje ikke så rart at han ofte skriver om advokater i stedet for etterforskere og lignende.

Frustrerende og realistisk tema
Selv synes jeg at advokat virker som et spennende yrke på godt og vondt, derfor er det spennende å lese om det, til tross for at det er fiksjon, Synes også temaet er svært spennende. Tenk på hvor mange mennesker som sitter uskyldig inne, og som kanskje aldri blir trodd. Som ikke blir hørt. Det er vanskelig å forestille seg hvor jævlig det må være, derfor var denne boka ekstra interessant å lese.

De fleste karakterene var troverdig å lese om og liker at Grisham forteller fra foskjellige vinkler. Man får en slags helhet i det, og han gjør det på en fin og naturlig måte. Ville ha likt Cullen Post bedre hvis han ikke var prest i tillegg, for det ble på en måte typisk amerikansk å være flere ting på en gang. Spennende å lese om ufordringene han støtte på mens han gransket Quincy Millers sak.

Det tok litt tid før jeg satte i gang med å utforske forfatterskapet til John Grisham, men bedre sent enn aldri. Etter å ha lest Vokterne og Den siste dagen, er jeg overbevist om å lese flere bøker av ham. Jeg liker flyten i bøkene og dysterheten. Det menneskelige og det mørke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Noen forfatterskap er det enten eller med

I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World som jeg likte overraskende godt og som jeg ofte tenker på, siden boka hadde mange undertoner. Senere leste jeg A Head Full of Ghosts som er meget populær, som jeg syntes bare var helt ok. Så hvordan gikk det med The Pallbearers Club?

Søknadsfristen nærmer seg
The Pallbearers Club ble utgitt i 2022, og fikk en god del blandede tilbakemeldinger, noe som er helt forståelig. Sånn er det jo ofte med bøker. Denne boka er om Art Barbara. Tiden nærmer seg for å søke på college, og da er det viktig å gjøre aktiviteter utenfor skolen, som vil se godt ut på collegesøknaden. Han starter The Pallbearers Club i samarbeid med et begravelseshjem. På den måten blir han kjent med andre ungdommer, som melder seg på for å være med i klubben hans. De skal være kistebærere for mennesker som levde som hjemløse eller som ikke hadde noen nære.

Art vet veldig godt at han ikke er spesielt populær hverken på skolen eller ellers. Han sliter med kraftig akne og han har skoliose. Han skal gjennom en alvorlig operasjon på grunn av det, men det blir ikke før etter skoleavslutningen. Gjennom klubben blir han kjent med Mercy og de er rake motsetninger. I denne boka leser man fra Arts perspektiv fordi han har skrevet en memoar, og i margen er det annen skrift, fordi det er notater som Mercy tar mens hun leser det han har skrevet.

Dette er en sær bok om vennskap, sårbarhet, og hvem er denne Mercy, sånn egentlig?

Kryptisk horror
Hva slags horrorbok dette er, kan jeg ikke røpe da det er meningen at det skal være kryptisk og finne ut av det selv. Men dette er nok boka jeg liker minst av Tremblay så langt. Det ble for mye humor i stedet for horror, og jeg er ikke så altfor glad i humorbøker. Både teksten og forholdet mellom Art og Mercy ble alfor internt og som leser, følte jeg meg bare utenfor. Derfor ble dette svært tør og monoton lesing. Ble heller ikke spesielt begeistret over karakterene. Fikk ingen bånd til dem, og selv om Art har sine plager, og det er viktig å skrive om karakterer som sliter med sårbare ting, er ikke det alltid nok.

På grunn av humoren og at båndet mellom de to ble for internt, ble det vanskelig å føle seg engajsert i handlingen. Det var ingenting som skilte seg ut eller partier som var mer spennende å lese om. Det var som å lese i den samme duren hele veien. Ble også lei av hvor mye de snakket om musikk fra 80 - tallet i begynnelsen. Musikk fra en periode jeg også er glad i, men likevel ble også den biten masete og umorsom. Tremblay klarte ikke å dra meg inn i deres verden, selv om Art skrev om ting man kjente til.

The Pallbearers Club var dessverre en bok jeg fikk null forhold til og har ikke lest en så monoton bok siden Daphne av Josh Malerman som jeg leste tidligere i år. Rart hvordan man blir begeistret for en bok av en forfatter, og så bli lunken noen bøker senere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Trygt hotell?

Spesiell vinterhelg
Venninnene Benni, Sarah og Vanja tilbringer en helg i et høyfjellshotell som faren til Benni har kjøpt. Hotellet er tomt og det er heller ingen ansatte der, så jentene må klare seg selv alene og isolert denne januarhelga sammen. De er dog ikke helt alene da det er folk i vaktmesterboligen, der vaktmesteren som er kvinne bor sammen med datteren Anne. Faren døde i en drukningsulykke for tolv år siden, og Anne føler seg ofte ensom, spesielt siden moren hennes er svært streng og dagene deres består av som regel religion og hardt arbeid. Anne liker jenter og da hun oppdager de nye gjestene på hotellet, synes hun at den ene er svært pen.

Blodmåne av Tor Arve Røssland ble utgitt i 2023 og han er kjent for sine grøssere for både barn og ungdom. Denne byr på noen gode stunder, men Blodmåne er ikke hans sterkeste. Likte at handligen var lagt isolert til og det kalde været, men resten ble veldig typisk, men så er jo boka tross alt rettet mot en yngre målgruppe.

Forholdet mellom moren og Anne var mest spennende å lese om enn selve venninnegjengen, som ble vel typiske. Så hadde ikke hatt noe i mot å lese mer om Anne og moren hennes som har et gammeldags syn på ting, spesielt moren hennes. Å lese om selve jentegjengen ble noe masete og slitsom, for noen av dem var et hakk stereotypiske.

King inspirert
Røssland er god på å beskrive ensomheten og isolasjonen. Det å føle seg langt unna resten av verden, hverdagen. Men resten av handlingen tar seg aldri opp, selv om potensialet var der. Det er som man sitter og venter på noe mens man leser, men så skjer det aldri. Det manglet det lille ekstra. Men morsomt at han er inspirert av to bøker av Stephen King. Carrie og The Shining. Carrie på grunn av mor og datter forholdet. Legg også merke til hotellnavnet som minner veldig mye om The Shining.

Boka ble fort forusigbar for min del og mulig for oss som er godt voksne, men boka kan være småspennende for unge lesere nå som det nærmer seg Halloween, og som er nysgjerrig på denne sjangeren. Eller ungdom som er for gamle til å være med på knask eller knep runden. Skjønner ikke at det heter knask eller knep på norsk, da det er omvendt på engelsk. Men det er en annen sak ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse