Bokelskere.no

Einig, både Kalvø og Nærum er flotte satirikarar. Eg liker folk som har ei meining bak det morosame og viser seg både kunnskapsrike og "vettuge". .

Morsomt og interessant innlegg!

Personlig mener jeg at man bør være tilbakeholden med å kalle seg selv forfatter. Det kan sikkert diskuteres hvor mye som skal til for å tittulere seg selv som forfatter - om man må leve av sitt forfatterskap på heltid, eller om det holder å skrive en og annen bok i løpet av et langt liv. I farten kommer jeg på at det f.eks. på Wikipedia ofte kan stå om en person at vedkommende er forfatter, journalist og rikssynser, og dette trekker vel i retning av at man kan være flere ting på en gang, også forfatter! (Og så er det selvsagt et helt annet spørsmål hvem som egentlig sitter med definisjonsmakten på et medium som bl.a. Wikipedia ...)

Min erfaring er at de som med rette kan kalle seg forfattere, er tilbakeholden med dette selv, med mindre de altså lever av sitt forfatterskap på heltid. Og så kan vi andre selvsagt kose oss med ergrelsen når vi ser at "hvermansen" misbruker denne hederstittelen i debattinnlegg i avisene ... ;-)

Tok denne boka fram som lett sommerlektyre. Synest det var noen litt klisjefylte setninger i begynnelsen så jeg så litt mørkt på det. Men den tok seg kraftig opp etterhvert og ble en interessant historie.
Det aller beste med boka er at den er basert på en kunstner fra virkeligheten og hennes private liv og senere som utøvende kunstner.

Dette høres ut som en fin ferie, Rose-Marie! Flott at du deler med oss. Og nå minner du meg også på at jeg har et par uleste bøker av denne damen liggende på vent...

Denne forfatteren har jeg fått et sterkt forhold til. Nå i sommer var jeg bl.a. i Sussex i England, og da besøkte jeg Virginia Woolfs landsted Monk´s House. I dag har jeg skrevet om huset og hagen hennes på bloggen min, og her er linken.

Det er mulig jeg har lest slike bøker før, men første gang jeg ble bevisst på det fortellertekniske grepet var da jeg leste Carl Frode Tillers Innsirkling og Innsirkling 2. Ulike fortellerstemmer beskriver hovedpersonen og gir til dels motstridende opplysninger om hendelser og personer. Nylig leste jeg Usynlig av Paul Auster, og den minnet meg om Coetzees Summertime. Begge har ulike fortellere som presenterer sin opplevelse av personer og begivenheter, eller kanskje det de vil vi skal tro. Johan Mjønes' roman Orkanger og Per Pettersons Jeg nekter har også elementer av dette. Det får meg til å lure på om denne fortellerteknikken er en ny trend, eller om det var en velkjent framstillingsmåte også tidligere? Jeg oppdaget i samlesningsprosjektet her inne av Don Quijote at cliffhangere ble brukt allerede da, så det er jo ikke sikkert at bruken av ulike personer og synsvinkler på en måte hvor leseren selv må gjøre seg opp en mening om hva hun tror er sant, er så nytt, det heller. Noen blant alle dere beleste bokelskere som vet litt om dette?

Hehe, ja nesten .. -bare motsatt.
Jeg er til tider travel, og får ikke alltid med meg de gode diskusjonene. Derfor er jeg glad for at jeg får muligheten til å bidra i en ny eller gjenopptatt tråd :)

Det er en god, gammel regel som sier at man bør begynne med begynnelsen. Når kvinner skal fortelle en historie, begynner de regelmessig med poenget, forutsatt da at deres historier har et poeng, hva de som oftest ikke har.
Vi menn derimot, det saklige kjønn, vi som kan fortelle en historie, vi begynner alltid med begynnelsen.

Andre Bjerke - De dødes tjern

Jeg forelsket meg veldig i denne skjønne boken, men har ennå ikke fått sett filmen. Skulle gjerne ha sett den på film også :)

Lenge siden jeg leste denne boka, men jeg husker at jeg likte den godt. I dag har jeg sett filmversjonen (på Netflix) hvor John Malkovich spiller Lennie, og synes den var veldig bra. Ser ut som de selger filmen på Platekompaniet også. Jeg tror filmen er ganske tro mot handlingen i boka.

Det skal mye til å overgå denne, ja :))

Også mitt første møte med Auster, dette. Jeg synes historien var god, spennende, fikst fortalt. Når jeg likevel ikke vet helt hvordan jeg skal bedømme den, er det fordi jeg innimellom sitter med en følelse av at det er litt for flinkt og oppkonstruert. Det er en kjølig intellektuell distanse som gjør at historien ikke berører meg så mye som den "burde". I farten er det bare ett sted hvor jeg husker han skildret følelsene på en måte som berørte. Det er der Adam og hans søster minnes sin døde bror hvert år på hans bursdag. Det som gjør at jeg likevel ender opp med en femmer på terningen for denne boka (i den grad terningkast er viktige...), er slutten, inkludert siste side. Den synes jeg binder det hele sammen på en god måte.

Jeg synes boka minner litt om Coetzees "Summertime", og disse bøkene kom vel også ut omtrent samtidig.

Det ble flere bokskatter her så jeg smilte hele veien hjem :)
Har ikke lest noe annet enn dikt fra Tarjei Vesaas så jeg gleder meg veldig til å lese hans romaner.
De dødes tjern har jeg hørt så mye bra om og endelig skal jeg lese den :)

Jeg har startet lesingen av Lykka er ein sjeldan fugl av Anna Gavalda. Leste hennes Saman er ein mindre aleine og likte den, men denne boken sliter jeg med.
Skal reise til mamma en uke og da lar jeg den være igjen hjemme, både fordi den ikke fenger og fordi den er stor og tar mye plass.
Tar med meg Andre Bjerke - De dødes tjern og går jeg tom for lesestoff så finner jeg en bok eller to hos mamma. Hun har et lite boklager hos seg siden jeg stadig vekk kjøper bokgave til henne :)

Jeg som i år har strenge restriksjoner på bokkjøp klarte ikke motstå plakaten i vinduet på bruktbutikken "10 bøker for 50 kroner.

Så for en femtilapp fikk jeg disse bøkene:

Andre Bjerke - De dødes tjern
Arne Paasche Aasen - Utvalgte dikt
Tarjei Vesaas - Is-Slottet
Tarjei Vesaas - Vindane
Fredrick Forsyth - Forhandleren
Sidney Sheldon - Si meg hva du drømmer
Rudyard Kipling - Lyset som svandt
Rydyard Kipling - Langben & Co
John Steinbeck - Den røde folen
John Steinbeck - Eventyr på Mexicokysten

Fant denne i bruktbutikken og tok den med meg. Skjønner på det at det ikke er den store novellesamlingen dette her, men siden jeg er ukjent med novellene til Steinbeck så kommer jeg til å lese noen for å bli litt kjent med han.

Scott ble født 1874 i Skottland og flyttet til Norge som liten gutt. Han vokste opp på Sørlandet og debutert som forfatter i 1894. Scott har utgitt flere romaner, samt noveller og dikt.

Sommeren ble utgitt i 1941 og er en av tre bøker i serien, En drøm om en drøm.
Jeg har lest boken som en enkeltstående roman og det fungerte helt fint.

Handlingen er fra starten på 1900 tallet hvor hovedpersonen er den unge og velstående forfatteren Finn. Vi møter Finn som er nygift med gravide Ester. Ester som bærer en annen manns barn er meget lykkelig som har blitt reddet ut av skammen og Finn føler seg meget edel og ser på sin handling som en god gjerning siden han både har tatt ansvaret for Ester, samt påtatt seg farskapet.
Nygifte og med et barn på vei reiser de utenlands, de skal se seg rundt og Finn skal skrive.

Tilværelsen blir ikke som noen av dem hadde håpet. Når gutten blir født tviler Finn på sitt valg og løfte om å være far til barnet. Finn sliter med skrivingen og veksler mellom troen og tvilen på seg selv som forfatter. Han begynner å føle seg som et dårlig menneske som ikke klarer å være far og dermed sårer Ester. I samme takt som hans selvbilde synker så øker hans irritasjon og misnøye med stesønnen.

Ester ser godt hva som skjer og hennes hjerte blør for den lille sønnen, men hun går stille i dørene for å behage mannen. Han har tross alt giftet seg med henne og tatt ansvaret for både henne og lille Georg.
Etter fem år utenlands fører hjemlengselen den lille familien på tre tilbake til Norge og gården til Finn.
Ester som skjønner at Finn ikke klarer å se på Georg som sin egen sønn ønsker å gi han et eget barn.

Dette er starten på romanens ytre handling, men vel så givende er det underliggende tema i romanen, Finn sin egen indre reise.
Finn starter som en fremadstormende forfatter. Han har stor tro på seg selv og er en veldig egosentrisk. Valgene han tar er utifra hans ønsker og behov, samt hvordan han blir oppfattet av andre. Det er først når livet begynner å gå han imot at han begynner å reflektere over livet sitt. Mot slutten av boken reiser igjen Finn utenlands for å fred med seg selv og balanse i livet.
Han vandrer gatelangs i dager og tenker,
- det var som en fred utbredt på jorden, et havblikk i luften, et havblikk i naturen, en klarhet alle vide vegne. Han så likesom til bunns i tingene, til bunns i sitt eget uklare vesen. Det var havblikk i han selv med, likesom efter en langvarig storm, sinnet hans lå som et blankt speil og fanget farvespillet omkring, og tankene gikk og pløide i speilet og laget vandrende ringer i det. Og mens han skritter frem langs stien og kjente sig så forsonlig stem rant det et ord på ham i stillheten, det hadde ligget og spirt i hans indre siden den dag det blev kastet ut: Gud trenger ikke oss, det er vi som trenger Gud…

Romanen forteller nydelig om kjærligheten, både om hvor vanskelig den kan være og hvor fantastisk den er. Her er det mye glede og veldig mye trist og ensomheten har en stor plass i boken. Dette dreier seg om valgene vi tar og hvordan de virker inn på vårt liv.
Og rammen rundt det hele er Finn sin indre reise. Finn som må miste så mye før han klarer å verdsette seg selv og livet.
Forfatteren gjør virkelig en glimrende jobb i å beskrive tanke og sjelelivet. Boken er vakker med et vakkert språk.

Jeg har mange gamle barnebøker i hyllene, men det er noen som er mer populære enn andre, bla GGP, GGG og GGB bøkene, og de er det jo mange av. Ellers så har jeg Rabletusten fra 1966 som stadig er populær for syke barn, skrevet av Vigdis Rojahn, den handler om en uskikkelig blekkflekk som erter en syk pike og finner på masse rare ting. Ellers så er det jo historien om Lille larven aldri mett, den har blitt lest noen hundre ganger, samt Onkel Monokkel av Arild Nyquist, den er også på det nærmeste lest ihjel. Andre favoritter for barn og barnebarn er Ole Brumm. Det virker som om noen historier er udødlige, mens andre igjen er mer tidsorientert. Jeg har opplevd at noen av de barnebøkene jeg syns var veldig fine når jeg var liten, faller de små i dag litt kjedelige og uvirkelige. Men det er vel en annen diskusjon? :O)

Hva må til for at en bok skal bli en klassiker? Er det at den blir like aktuell i fremtiden som nå?

På forhånd takk!