Må kanskje lese denne i forbindelse med stemmerettsjubileet i år? Jeg beundrer disse foregangskvinnene som sikret oss en stemmerett vi i dag tar som en selvfølge. I 1905 var det en underskriftaksjon blant kvinner i Norge hvor de krevde stemmerett i unions-spørsmålet. Stortingsarkivet har lagt ut disse listene kommunevis slik at vi kan se hvem som signerte.

Det ligger mye historie i dette. Noen var ikke skrivekyndige og fikk andre til å skrive for seg, noen skrev både navn og tittel, andre sin manns tittel, mens de fleste antakelig var vanlige husmødre. Kanskje du finner noen kjente fra din kommune på lista?

Har et tips til jeg dersom du allerede har prøvd ut litt. Sett opp en liste over medlemmene i leseringen og la første mann/kvinne på lista velge en bok.. Deretter er det nestemann på lista sin tur til å velge. Har noen av medlemmene vegring mot å velge først, kan dere trekke lodd om rekkefølgen. De mest frimodige kan kanskje si noen ord om hvorfor de har valgt akkurat den boken. At du skal ha eneansvar for å velge ut litteratur er ingen god idè etter min mening, det ansvaret bør være kollektivt. Lykke til!

Mitt første svar var basert på ditt første innlegg :-) Se mitt innlegg nedenfor.

Vel, her ser jeg at du er litt mer konkret. Mitt tips til deg er at du tar en samtalerunde med de enkelte for å høre hvilke interesser de har og hvilke type bøker de liker. Så kan du velge ut bøker ut i fra det. Du vil nok kanskje ikke "treffe" alle med en og samme bok, men det er vel heller ikke meninger i en lesering. Bøker som slår an hos alle er ikke alltid grunnlag for en god diskusjon, og det er vel det du ønsker skal skje i leseringen?

Et annet tips er at biblioteket på stedet du bor inviteres til leseringen for å presentere ulike bøker, eller at dere samlet tar dere en tur til biblioteket.

Jeg har netttopp hatt med meg en skoleklasse på biblioteket og blant 28 elever ble det valgt 28 ulike bøker i mange ulike sjangre. Det er et ganske godt bevis for at selv blant personer i samme alder er det stor spredning i interesser og bokønsker.

Jeg har ikke tenkt å la meg "erte opp" av spørsmålet ditt, men dersom du tror at man kan finne en fellesnevner for kvinnelige lesere mellom 50 og 75 år så tar du nok fullstendig feil. Kvinnelige boklesere er vel like ulike som kvinner generelt. Og jeg må innrømme at jeg lurer på om du, - på denne fredagskvelden, - egentlig er mer ute for å provosere enn å forvente seriøse svar?

Andre legger kanskje inn spørsmål om bokforslag til sin mor, far eller lignende, men da med litt tilleggsopplysninger om interessene til personen som skal motta gaven. Så om spørsmålet ditt er seriøst så kan du jo bare spesifisere litt mer.

Det skjer svært ofte når jeg leser dine ulike innlegg at jeg tenker på min sønns nettvettråd: Ikke mat trollene. Tror jeg skal begynne å lytte litt til det rådet.

Vet du hva som er tittelen på den norske utgaven? Liker veldig godt Val McDermids bøker, og vil gjerne lese denne, om jeg ikke har lest den før.

Artig å lese! Registrerer at foruten Roald Dahl, så finnes ingen av mine barndoms forfattere på listen. Men det er jo 35 år siden jeg var i målgruppen ... -Gulp!
Moro at nye forfatternavn og barnelitteratur tar plass :)
-Karsten og Petra og Pulverheksa har kanskje allerede blitt klassikere, forresten?

Klart du har lov å skryte! Gratulerer med leseglade barn :-) Måtte dere få mange gode lesestunder sammen :-)

Jeg har akkurat begynt på boka, etter at jeg har kost meg med krim i hele sommer. Snø vil falle over snø som har falt tiltaler meg veldig! Kjenner på meg at dette blir en favoritt i høst. Elsker fortellerstemmen og melankolien!

OG gjenkjennlig for oss som er omtrent på samme alder.

Eller kanskje du har bommet litt på valg av forum for å diskutere blondiner, deres hjerner og frontparti? ;D

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet.

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ...

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia.

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon.

I første del av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen.

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv.

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til.

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver.

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten."

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ...

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg så til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ...

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ...

Eller, kanskje er det bare jeg som begynner å bli gammel og småsær...

-Beklager, jeg er redd for at det er nettopp det du er.

Jeg kan skrible i fagbøker, hvis det er notater jeg ønsker å hente fram i ettertid. Men jeg noterer aldri i andre bøker, rett og slett fordi jeg yderst sjelden leser bøker mer enn én gang.
Finner jeg sitater som jeg liker, og som jeg f.eks vil dele med andre på bokelskere.no, lager jeg eselører i nedkant av siden. Eselører i overkant av siden fungerer som bokmerke.
Bøker er ikke hellig for meg, bare innholdet. (Får jeg en utgave hvor selve boka er klenodiget, er jeg selvsagt mer forsiktig.)
Jeg synes bøker er penest når man ser at de er lest og elsket.

Foreldrene mine hadde lite bøker hjemme, men de kjøpte bøker til meg fra jeg var ganske liten, oppmuntret meg i lesinga og leste for meg før jeg kunne lese selv. Jeg var fast gjest på biblioteket fra jeg kunne lese og var jeg hos venner gikk jeg rett i bokhyllene deres. Ikke alltid like populært å få meg på besøk, for jeg kunne fort gjemme meg bort i en krok med ei bok om jeg fant noe av interesse. Det beste med julafta i barndommen var å pakke opp den harde lille bokpakken, da hadde jeg mange koselige timer for meg selv utover natta.

Vi har alltid lest for ungene våre og de leste mye selv også da de var yngre. Nå er de i en "travel" fase i livet og leser nok mindre, men jeg tror nok de vil ta opp lesinga igjen.

Fagbøkene mine har skriblerier fra ende til annen. Det er også grunnen til at jeg aldri selger fagbøker, selv om en student sa hun godt kunne tenkte seg å kjøpe "ferdig skribla" bøker, så slapp hun å finne fram til det viktige selv...

I skjønnlitterære bøker skriver jeg sjelden noe, er det noe spesielt jeg vil huske eller se tilbake på bruker jeg gule lapper. Jeg har også ei lita bok der jeg noterer gode sitater eller andre ting jeg ønsker å kunne finne tilbake til.

Har akkurat sittet og lest i Agnar Mykles "Lasso rundt fru Luna" dette avsnittet hvor Ask Burlefot leser "Vidunderlige nye verden" av Huxley. Skolebestyreren ser boka og sier:
"Setter du merker i boken," sa bestyreren.
Han hadde tatt boken fra Ask, og satt og kikket i den. Atter ble Ask irritert. Dette var da vel ingen skolebok? Kanskje var det ikke pent å skrive i margen på en bok, kanskje var det stygt med eselører i en bok. Men likevel hadde han en uklar følelse av, at hvis Huxley personlig hadde sett hvordan boken nu så ut, forsynt med utropstegn, understrekninger, spørsmålstegn, ja-er og nei-er, så ville forfatteren foretrukket å se boken slik, fremfor en bok som var blitt lest i overensstemmelse med bestyrerens skolemester-idealer."

Han har kanskje rett i det? :D

Da er vi to, godt å vite. Jeg ga like godt bort boken.

Ikke glem denne korte men store romanen / (novellen). Hvis du ikke lest den har du noe å glede deg til.
http://bokelskere.no/bok/the-red-pony/370968/