Det er jo noe som heter "ansvar for egen læring", kanskje "ansvar for egen lesning" er minst like viktig. I etterpåklokskapens navn kan en jo vurdere om Sions vise protokoller burde vært utgitt. Alt i alt er et spørsmål om sensur noe som bør behandles med silkehansker og sunn fornuft. :O)

Boka har undertittelen "En ung manns historie", og her møter vi hovedpersonen Frèdèric som drar til Paris som 18 åring for å studere. Det blir lite skolegang, for han vil heller leve et sorgløst liv blant venner og prøver å innynde seg hos de riktige menneskene. Han mangler dømmekraft og han er på en måte en litt naiv drømmer som er passiv i forhold til å gjøre karriere. Den ene dagen vil han bli forfatter, maler, politiker eller ta seg andre småjobber. Han jakter på lykken og forelsker seg lett og lar seg enkelt rive med i mange situasjoner. Madame Arnoux er den mest sentrale kvinnen i boka og i Frèdèric's liv.

Det er ingen spesiell handling i boka, men vi blir kjent med Frèdèric og noen av vennene hans der de suser rundt på besøk til hverandre og prøver hardt og få innpass og bli venner med de hos Paris-sosieteten som betyr noe. Her kurtiseres det over en lav sko, gift eller ei, de fleste har seg elskere eller elskerinner. I kjølvannet av dette oppstår det ofte sjalusi, og konfliktene murrer i bakgrunnen.
Vi får også et innblikk i oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1948. Med gatekamper og plyndringer.
"Frédéric Moreau. En ung manns historie" er en lang rapport om et helt liv, uten at personene så å si tar noen aktiv del i handlingen. Marcel Proust
En god bok som ble lest med glede.
Har lest flere bøker uten noen spesiell handling, og da tenker jeg på noen av de eldre russiske forfattere. Det sier noe om hvor dyktige de var, når slike bøker blir lest og blir betegnet som klassikere den dag i dag.
Håper at flere vil la seg begeistre over slike type romaner.

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans.

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman.

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år. Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ...

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ...

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ...

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alvestad-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad.

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette?

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ...

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Boka har undertittelen "En ung manns historie", og her møter vi hovedpersonen Frèdèric som drar til Paris som 18 åring for å studere. Det blir lite skolegang, for han vil heller leve et sorgløst liv blant venner og prøver å innynde seg hos de riktige menneskene. Han mangler dømmekraft og han er på en måte en litt naiv drømmer som er passiv i forhold til å gjøre karriere. Den ene dagen vil han bli forfatter, maler, politiker eller ta seg andre småjobber. Han jakter på lykken og forelsker seg lett og lar seg enkelt rive med i mange situasjoner. Madame Arnoux er den mest sentrale kvinnen i boka og i Frèdèric's liv.

Det er ingen spesiell handling i boka, men vi blir kjent med Frèdèric og noen av vennene hans der de suser rundt på besøk til hverandre og prøver hardt og få innpass og bli venner med de hos Paris-sosieteten som betyr noe. Her kurtiseres det over en lav sko, gift eller ei, de fleste har seg elskere eller elskerinner. I kjølvannet av dette oppstår det ofte sjalusi, og konfliktene murrer i bakgrunnen.
Vi får også et innblikk i oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1948. Med gatekamper og plyndringer.
"Frédéric Moreau. En ung manns historie" er en lang rapport om et helt liv, uten at personene så å si tar noen aktiv del i handlingen. Marcel Proust
En god bok som ble lest med glede.

Lekre masker og lekne sting er ei lekker bok Det ser kanskje avansert ut, men de fleste klarer dette. Mange gode idèer. Er du på Facebook kan du også lete opp "Strikkesida".

Og hvorfor ikke ta inn titt på gratisoppskriftene fra Garnstudio - Dropsgarn Her finner du det meste!

Hanne Ørstaviks "Kjærlighet" likte jeg også veldig godt. Den er med i ei liste jeg har laget over Gode romaner på under 300 sider. Andre norske fra denne lista jeg vil foreslå er Roy Jacobsens "Hoggerne" og Ingvar Ambjørnsens "Dronningen sover".

Da har vi konkludert likt med at Alle tiders torsdag er oppfølgeren til Cannery Row, Lillevi. Og jeg vil også anbefale begge disse bøkene for den som er interessert i Steinbeck.

Den norske Bokklubben ga i perioden 1963-79 ut 6 av Steinbecks bøker:
Vår misnøyes vinter
Vredens druer
Øst for Eden
Dagdrivergjengen
Alle tiders torsdag
Om mus og menn
Utvelgelsen var antakelig på bakgrunn av hva Bokklubben mente var hans beste bøker. Jeg lurer litt på hvorfor Cannery Row ikke ble med - jeg har stor sans for den boka også.
Vår misnøyes vinter har jeg ikke lest, men de andre 5 synes jeg var store leseopplevelser!

Urban T-bane-poesi

I disse dager kommer Hanne Mari Førland (forfatter) og Siv Sivertsen (fotograf og designer) ut med en morsom, lekker og original bok om Oslos T-banestasjoner på Liv forlag. Ikke om hvilke som helst T-banestasjoner i Oslo, men om linje 2 mellom Østerås (Bærum) i vest og Ellingsrudåsen (Oslo) i øst. Og fordi jeg selv tidligere har bodd på Ellingsrud i ti år, og har tatt banen - spesielt den mellom Oslo sentrum og Ellingsrud - et utall ganger, følte jeg umiddelbart at denne boka snakket til meg. For øvrig er jeg også godt kjent med vestgående bane.

Av bokas forord fremgår det at boka er blitt til i tekstforfatter Hanne Mari Førlands møte med helt vanlige folk som bor langs T-banelinjen fra Østerås i Bærum til Ellingsrud i Oslo. I alt dreier det seg om 26 stasjoner.

"Møtene har vært åpne samtaler om deres assosiasjoner til ordet "linjer". Hver og en har fortalt om egne opplevelser og tanker, som jeg (Hanne Mari Førland - min kommentar) har bearbeidet og laget til mine tekster.

Alle har fått vite om fremgangsmåten, og de har fått lese og kommentere tekstene knyttet til seg. Tekstene er altså inspirert av møtene."

Siv Sivertsen står bak bildene i boka, hvor hver stasjon har fått sitt eget bilde. "Hver stasjon er forskjellig i lys og utforming og har sin egen puls. Fra stille og fremmed, til et myldrende folkehav, for så å bli stille igjen noen minutter senere. Og slik fortsetter pulsen, av lys, lyd, av energi, stillhet og rytmer."

I boka er fotografi og ord uttrykk som er satt hver for seg, samtidig som de er satt sammen og vevd til "et spill av tanker og sanseinntrykk" (sitat fra forordet).

Bildene i boka forsøker å fange stemningen på hver enkelt stasjon på linje 2, og langt på vei var de lett gjenkjennelige. Noen av bildene er imidlertid så eksperimentelle at det er vanskelig å få øye på annet enn lys og fart - tatt med lang lukkerhastighet som de er.

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men jevnt over virker bildene tatt på den østlige linjen skumlere enn dem som er tatt på den vestlige siden - men dette kan jo komme av øynene som ser ...

Selv ble jeg nok aller mest fascinert av bildene, men jeg vil understreke at også tekstene er fylt med mye mening, og er poetiske i sitt uttrykk. Som hvor Kristin, 36 år, fra Tøyen er bedt om å fortelle hva hun assosierer med ordet "linjer" ... Fordi hun selv er profesjonell danser, forbinder hun ordet med linjer som dansere jobber for å få frem via estetikk, proporsjoner og renhet.

Dette har igjen fått tekstforfatteren til å skrive følgende:

"Danseren

hun løfter ansiktet etter blikket
festet på et punkt bare hun kan se
og lar energien strømme
lineær, ren
gjennom kroppen
fri for blokkeringer
forbi håndflaten, fingerspissene
videre inn i en uendelig bane
en evig lang tone"

Og hva er vel mer naturlig enn at fotograf Siv Sivertsen følger opp med et bilde av ungdommer på vei ned rulletrappen? ... gjennomskinnelige og nesten overnaturlige i alt det blå ...

"Langs linjene" er en vakker bok om det urbane Oslo, slik det fremstår for alle de travle reisende som drar på kryss og tvers gjennom Oslo og omegn både sent og tidlig.

Her fanges stemninger i lys, ord og bevegelse - på en måte som storbymennesker kan kjenne seg igjen i og assosiere seg med. Alle storbyer med respekt for seg selv bør ha minst én slik bok om T-banestasjonene sine, og nå har også Oslo (og omegn) fått sin. Kanskje følger forfatter og fotograf opp med flere bøker om Oslos T-banestasjoner? Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag ytterligere 69 T-banestasjoner å skrive om! Det burde gi stoff til minst 2-3 bøker til!

Dette er en bok jeg og min familie kommer til å ha liggende på stuebordet i lang tid fremover, slik at vi kan kose oss med den og lese spesielle snutter om og om igjen, samtidig som vi kan beundre bildene. Det morsomme er at til og med husets 17 åring, som interesserer seg for foto, har vist stor interesse for boka. Kanskje i første rekke fordi fotografiene inspirerer til å eksperimentere mer med speilreflekskameraets innstillinger og redigeringsprogrammenes mange muligheter ... Og fordi boka handler om byen vår!

Alt i alt en bok jeg uten videre synes fortjener terningkast fem! En fryd av en bok rett og slett!

I mitt blogginnlegg om boka har jeg med bilder.

Fikk med meg disse fra loppemarked i dag:

"Fedre og sønner" av Ivan Turgenjev
"De utålmodige av hjertet" av Stefan Zweig
Del 2 og 3 av Kairotrilogien av Naguib Mahfouz (del 1 kjøpte jeg på forrige loppemarked)
"Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna

40 kroner for alle disse var jeg svært fornøyd med B-)

Nå er denne storslåtte romanen som jeg fikk anbefalt her inne på Bokelskere ferdiglest.
Jeg har brukt lang tid på boken for dette var ingen roman jeg klarte å pløye raskt gjennom, men den har vært verdt alle timene jeg har brukt på den.

Historien utspiller seg i løpet av en uke i et italiensk kloster i år 1327.
Rosens navn er både en kriminalroman og en skildring fra middelalderen.
Det er spenning og mye filosofi og visdom.
Umberto Eco skriver veldig godt og har stor troverdighet. At kulissene er biblioteket og bøkene i klosteret er heller ikke noe minus :)

Rosens navn er filmatisert og jeg gleder meg til å se filmen.
Dette har vært en fantastisk leseropplevelse :)

Jeg har også stor sans for idéen. Det innholdsmessige tør jeg ikke si så mye om. Det gikk så rasende fort at jeg falt av litt i svingene :))

Det beste for en bok er å bli lest.

Sitat fra, forfatteren Umberto Eco

I går hørte jeg for første gang om Thug Notes. Sparky Sweets prøver på en enkel måte å "bringe klassikerne ut til folket". Her er en artikkel fra The Independent om fenomenet. Noe som øker leselysten og kunnskapsnivået eller er det "bare show"?

25 september kommer Jon Michelet på Rygge bibliotek i regi av Rygge biblioteks venner. Han vil prate om "en sjøens helt", første bind og kanskje bind to. :O)

Siden jeg er i Frankrike nå, leser jeg Gustave Flaubert's bok "Frederic Moureau" - en ung manns historie. En god og velskrevet bok som skildrer han i en epoke i fransk historie fra julirevolusjonen i 1830 til Napoleon lll's statskupp i 1852.
Skifter mellom den og "Catch 22" av Joseph Heller. Om Yossarian og hans kamerater som befinner seg på ei øy utenfor Italia. Det er en satirisk bok om krigens galskap, og svart humor over menneskers dårskap.
Hvis du er sinnsyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis på at du ikke er sinnssyk.
Dette er Paragraf 22.

Det er nok fort gjort å forveksle disse to. Da jeg leste "Cannery Row" i sommer, sto det i forlagsomtalen: " Vi treffer igjen personene fra Dagdrivergjengen..." og "... den underligste av dagdriverne er Doc...". Jeg måtte sjekke i Dagdrivergjengen om det virkelig var de samme personene som i Cannery Row, men det var det ikke så langt jeg kunne se. I "Alle tiders torsdag", derimot, fant jeg dem igjen. For meg ser det ut som til og med forlaget har gått litt i surr her :))

Makten over andre er intet - makten over seg selv er alt.

Forfatter Gabriel Scott