Din arm, din sjæl

Jeg ser din arm i nattens mulm.
Så sært: Din arm i mulmet, hvid og smal
som sjæl fornemmes! Sølvergrå som din,
din sjæl!

Som danske enges sølverdis
ved juninatt, og dog ei vag som dis,
nei slank som siv, som sivet slebet svai,
svai, slank!

Som dis! Som disen let,
med stille fjed som tågefjed i mos.
Med sivets natteskjælven, å så tung,
tung, ræd!

Og atter sært! Din arm, - min arm!
den ser, din arm! pupiller har den. Ja!
Ei to blot, tusend har den. Ja, den ser,
ser, ser.

Men ak! Jeg kan ei tyde, du,
de tusend stråler. Ler de? Gråter? Ak!
Jeg, kan ei, kan ei! Længes? Drømme mon?
Elskov?

Jeg ved det ei. Jeg ved kun èt!
at blikkets glans er skjær som linjens gråt.
Jeg ved kun èt! At blikkets glans er skjært,
skjært, skjært.

Sigbjørn Obsfelder

Novemberrose

Sener rose, født i barskest måned,
fagre sommerbarn, av frosten skånet,
på siste spirekraft, oss levnet her,
vedmodsfullt et billede du er!
På rest av ynde, falmet kinn enn bær;
på siste skjønnhetsglimt, mens håret grånet,.
Fagre rose, født i barskets måned,
siste rose, du et billed' er.

På hvert et sinn, der enn en drøm kan gjemme,
der ungdomsblindt ennu kan tro og se,
der smerterik kan minnes, mildt kan glemme,
kan rives hen, slå gjekken løs og le!...
På hvert et håp, der kvalt i bitre dage,
hver higen varm der knust imellem skjær
en gnist av livsensmot beholdt tilbake,
sene rose, du et billed er!

Hvor står du der, som var du sendt å bære
fra lysets egne oss et vink, et bud!
Som ble du skånet kun for oss at lære
den store hemlighet: at holde ut.
Igjennom somrens brann, novembers isnen
å holde ut og redde livets skatt,
igjennem dagens hete, tørre visnen
lære os: å blomstre over natten.

Farvel da, rose! Spilt var ei ditt liv!
Visne må du nu, som alt det skapte.
Men smukt du varslet om et annet liv,
der reises, skal engang av alt det tapte.
Visn, rose, kun.... ditt billed har jeg gjemt!
Hva du kan give, ærlig har du ytet:
Din duft du bød, vårt øye har du frydet,
og tankene høstlig skygget, vårlig stemt.

Camilla Collett

Ja, takk, begge deler. Hadde jeg hatt flere rom/større hus, skulle jeg hatt eget bibliotek. Nå står de fleste bøkene mine i bokhyller i stua, - noe "noen" synest er litt sært! Men jeg stortrives blant bøkene mine, det er min form for "pynt".

I tillegg er jeg en flittig bruker av biblioteket, men noen bøker bare "må" jeg kjøpe. Noen veldig "god" forklaring på hvorfor eie har jeg ikke, men jeg trives med bøkene mine og da er det god grunn nok :-)

Detter er et vårdikt som jeg husker jeg brukte å lese for sønnen min når han var liten.
Det er Gabriel Scott som har skrive det og jeg syntes det er veldig vakkert :)

VÅR

Det blinker i luften av sommerfuglvinger,
det kryper og kravler med tusen små ben,
sneen har ynkelig grått seg til døde,
og blomstene våkner, en etter en.

Blåveis og hvitveis og sneklokker åpner
de blanke små øynene, smiler og ler,
myser mot solen og morgenrøden,
og tror ikke alt det rare de ser.

Og seljen den står der med grenene fulle
av svulmende rakler med silkehår,
de ligner små lubne kattpuser
som soler seg i den deilige vår.

Gabriel Scott

Startet på boken igår kveld og har kun lest første kapittel. Lar meg imponere over Steinbecks evne til å presentere de to hovedpersonene. Vi blir så godt kjent med George og Lennie ved at forfatteren beskriver deres ytre og hvordan de kommuniserer med hverandre, både verbalt og med kroppsspråk. Føler jeg har kommet under huden på dem begge to selv om jeg akkurat har startet.
Jeg undres hva slags bånd de har. Det er ingen tvil om at det er et sterk bånd og det ville vært nærliggende å tro at de er brødre, men ulikheten er jo så stor at jeg nesten betviler det.
Har ikke så god tid til lesing idag, men skal følge dem opp til farmen iallefall og se om hvordan de blir tatt i mot og om de får seg jobb.

Her er et par dikt skrevet av Gabriel Scott, og som du ser er det flere års mellomrom mellom de.

Dit øies blanke ædelsten (1897)

Oktoberhimlen rød i vest
og nordenvinden imot -
rundt om har løvets sidste rest
bredt teppe for min fod.
Hver blomst er død, hvert træ forladt,
hver liden fugl er fløiet bort.
Men i det dunkle skjær af nat
staar aftenstjernen bleg og mat
og lunden taus og sort.

Alvilde, engang var du min,
hvorhelst jeg gik og stod.
Du tændte solen i mit sind, og var mig evig god.
Men den gang var det sommertid
med blomsterduft og fulde trær,
og bækken sang i lund og lid,
hvor liljen vugged svanehvid
i gyldent maaneskjær.

Men det er ikke nu som før,
nu er mit syn vendt om:
nu ser jeg kun den vaar, der dør
for vinterkuldens flom.
Nu er det aldrig sommer mer,
og skinner stundom solens guld,
det gjør, at jeg kun bare ser,
hvor snart igjen det atter sner,
og alt blir lagt i muld.

Dit øies blanke edelsten
som ledet vart min fod.
din pandes høie elfenben
og barnekindens blod -
nu er det kun en haandfuld jord,
nu er hun død min kjærlighet.
Med mindets sorte sørgeflor
jeg svøper om hvert lidet ord,
den døde gav meg med.

Et høstbillede ( til August Jacobsen) - Maler - I 1916 flyttet Jacobsen til Sørlandet, uten å ta en fast bopel for lengre tid. Han oppholdt seg i Mandal, Arendal og ulike steder nær Kristiansand. På begynnelsen av 1920-tallet kjøpte han et landsted ved Bliksund nær Kristiansand, et sted han døpte «Solgården». Dette ble et sted han stadig vendte tilbake til fra sine mange reiser)

En høi og blank septemberdag -
hør havets sakte åndedrag.
Det stryker bløtt og lindt som dun
inn over bondens tun.
Men op i akerfuren
der holder stæren avskjedsfest
og samler glad den dyre rest
som blev igjen fra skuren.

På berget er det kråketing,
man soper rundt med store sving:
Bli - eller reise nu i dag,
det er det gamle gnag.
Men frem fra kløvervollen
hvor håen sveller tett og tykk
står løvetann med grå parykk
og speiler sig i ollen.

Hør vinden med dens silkelyd,
den rusker blidt i tistlens spyd,
så fnokken flyver fra og til
som mygg i solens spill.
Men bak om fuglehæren
med alt dens ståk og skrik og skrål
har høsten tendt et lite bål
som blusser tyst i fjæren.

Hvad kan vel dagen tenke på?
En gyllen kringel i det blå,
og vindens skyttel fin og lett
i strålespindets nett.
Ja, gjennem kringelveven
går suset med sin violin
og demper som en myk sordin
det dumme fugleleven.

Så lakker det mot soleglad,
og kråkeflokken spredes ad.
Det sner med filler fjernt og nær,
og myr og stein og busk og trær -
alt søker stille sammen.
Det skumrer, hver en lyd dør hen,
og bare suset blir igjen
- og månen over kammen.

Har frem til nå kun vært kjent med Vesaas sine dikt. Oppdaget jo nå at han har tatt poesien med seg inn i romanene også. Vindane ligger klar for lesing og jeg gleder meg til begynne på den.

Min første roman av Tarjei Vesaas og gjett om jeg ble gledelig overrasket.
Jeg elsket denne romanen av flere grunner, blant annet fordi den var:
- meget godt skrevet
- nydelig poestisk språk
- var på nynorsk
- interessant tema
- spennende
- trist og tragisk

Det er virkelig imponerende hvordan Vesaas klarer å formidle tanker og følelser som rører seg i to 11 år gamle jenter. Vakkert og følsomt skriver han om vennskap og vanskelige følelser.
Boken er full av symbolikk og undertoner, og derfor blir det rom for tolkninger og mye å tenke over.
En vakker bok selv om historien er veldig trist.

Is-slottet rørte hjerte mitt og da er jeg solgt.
Terningkast 6.

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp.

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ...

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert.

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers.

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ...

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!